Om noen dager skal det spilles et slags fotball-VM. Jeg sitter og leter en følelse, men finner den ikke. Jeg gleder meg ikke, jeg gruer meg ikke. Det er helt flatt.
Det er en merkelig følelse i forkant av den turneringen som alltid har markert klare tidsskiller i livet. Det er noe perfekt med rytmen, de fire årene mellom hver gang er akkurat lang nok tid til at mye er forandret siden sist. Men nå er rytmen helt borte. Det som står igjen er likegyldighet.
Og kjære fotball: Det skyldes ikke meg. Dette er din feil. Du har svikta.
Jeg kommer kanskje til å se en og annen kamp. Eller kanskje ikke.
Aller størst var selvsagt VM i Italia sommeren 1990. Fotballen som ble spilt var så kjedelig at spillets regler ble endret i etterkant av mesterskapet. Men Italia 1990 handlet ikke om det. Det handlet om meg. Om at jeg var 11 år og skjønte allerede den gangen, da jeg la meg for å sove en gang mellom semifinalene og finalen, at jeg aldri ville oppleve noe så intenst igjen.
At livet mitt herfra og ut ville bli en liten skuffelse, for ingenting kunne nå opp mot de magiske italienske nettene. Da NRK streiket, og vi bare fikk bilder uten kommentarspor. Bare lyden av ballen, lyden fra tribunene. Og en liten gutt med store øyne.
Og fotballkortene. Fotball hele dagen, på TV og på løkka. Det italienske laget som sviktet da det gjaldt som mest, i semifinalen mot Maradonas Argentina, spilt på den argentinske fotballgudens hjemmebane i Napoli. Jeg gråt.
Fotballen var en annen da. Den var ikke overalt, hele tiden, som nå. Vi hadde tippekampen på TV, oppsummering av landskampene og NRKs radiosendinger fra bortekampene til Rosenborg. Og stadion, løkka og drømmene.
Kamper på TV, hver dag, nesten hele tiden? En umulighet. En drøm. I en vidunderlig måned fra 8. juni 1990 og utover plutselig virkelighet.
[ Lars West Johnsen: Regjeringen må ikke nå la seg drukne av kyniske laksekapitalister ]
Fire år senere var det VM i USA, og jeg var eldre og allerede mer kynisk. Men det var VM, det var sommer, og Norge var med. Interessen for fotballkort var erstattet med et mer analytisk fotball-blikk. Og en viss undring: Hvorfor spille VM i USA, det eneste landet som knapt bryr seg om denne turneringen, denne sporten? Noe murret. Men det var jo VM!
Enda fire år senere slo Norge Brasil i Marseille. Jeg hadde billett til kampen, men valgte å heller dra til Roskilde. Det var fotball-fest i hjertet av Europa, fortsatt på en og annen loslitt stadion. Det var gøy, det var en fest, det var fotball-VM.
Tiden går fortere ettersom årene løper av gårde. Men fotball-VM markerte fortsatt overganger, ting å henge livet på når jeg tenker tilbake.
VM i 2002 var det første, tydelige signalet på at noe var i ferd med å gå galt. Arrangementet i Japan og Sør-Korea var sikkert fint, og selv blaserte europeere må tåle tidsforskjeller og ugunstige TV-tider når verdens største idrettsarrangement lånes bort til Asia.
Varskuet var TV-dekningen. I Norge gikk VM på betal-TV. Jeg vet at Italia røyk ut på uverdig vis, og at Brasil vant finalen. Men jeg husker ingenting av det.
I 2006 bodde jeg utenfor Europa, men det var så vakkert med et VM i hjertet av Europa igjen. Det var tyskerne som brukte mesterskapet til å endelig virkelig samle landet, og spilte god fotball, og heldigvis var ikke Åge Hareides Norge med. Og Italia vant!
Jeg kunne ha fortsatt. I forkant av VM i Sør-Afrika i 2010 – Afrikas første, et veiskille, ble vi lovet! – og Brasil i 2014, endelig et VM i fotballens andre hjem, Latin-Amerika!, var jeg aller mest opptatt av anleggene som ble bygd. Dyre, flotte, og i altfor mange tilfeller altfor store.
Jeg husker ikke så mye av mesterskapene, men jeg noterte meg at det var trist at Argentina, med Maradona på trenerbenken og Messi, «den nye Maradona», på banen, røyk ut for tidlig i 2010. Og at Italia var svake i 2014.
Fotball var blitt dagligdags nå, noe som glir forbi i stadig raskere takt. Hver uke, nesten hver dag, kan vi se de beste spillerne spille kamper på øverste klubbnivå. Der pengene flyter, fansen er konsumenter og fotballmillionærene er blitt fotballmilliardærer.
Selv er jeg blitt mest opptatt av fotballkultur, av det som skjer – og ikke skjer – på tribunene og i bakgatene. Og dessverre: På styrerommene og blant de stadig mer pengesterke eierne.
Og jeg er i ferd med å falle av. Eller: Jeg klamrer meg til vår norske fotball, til mitt Rosenborg. Og jeg skulle så gjerne hatt VM. Men nei. I 2018 var det Putins Russland sin tur. Italia var ikke med og Messis Argentina var svake. Jeg husker lite og ingenting, men vet nå at vi skulle ha protestert mye kraftigere enn vi gjorde.
Denne gangen gjorde vi det. «Vi» som i store deler av den norske fotballfamilien. Grasrota i norsk fotball forsøkte å tvinge Norges Fotballforbund til å gå inn for en boikott av mesterskapet i Qatar. Vi tapte den kampen.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Men vi vant en fotballpresident som er tydelig i sin fordømmelse av korrupsjonen, den manglende respekten for menneskerettigheter, dødsfallene, fordømmelsen av homofile, misogynien og alt som er stygt.
Det er noe, men det er for lite, og det er for sent. Dette er vår tid, vi som aldri kunne hindre den argentinske juntaens propagandafest i 1978 eller Mussolinis VM i fascisme i 1934. Vi kom til kort. Og nå skal VM straks sparkes i gang.
Det beste bildet på det som foregår, er kanskje det av de dansende «fotballsupporterne» i Qatar. Utskremte migrantarbeidere eller skuespillere, sier internett. Det er en historie jeg ikke orker å sjekke sannhetsgehalten i, for i en dypere mening er det uansett helt sant. Dette er falskt. Kjøpt. Korrupt.
Det er til å gråte over, men helt andre tårer enn de Jo (11) gråt da Walter Zenga tapte luftduellen mot Caniggia på San Paolo en sommerdag for 32 år siden.
«Skal du se», spør folk meg. «Hva da?», er min første tanke. Før jeg kommer på at det er VM om noen få dager. Jeg vet ikke. Jeg kommer kanskje til å se en og annen kamp. Eller kanskje ikke.
Jeg bryr meg ikke. Italia er ikke med, Maradona er død og Messi er ikke Maradona. Og fotball-VM er ikke lenger fotball-VM.
[ Henriette Ydse Krogstad: Her kommer den kalde, fine tida. Ikke sant? ]
[ Kjell Werner: Krisen i Ap blir verre av at Støre klarte å skyte seg selv i foten ]
