«Det er bare kvinner og barn som kommer gjennom her, for menn er det forbudt. Vi etterlater våre fedre, menn og ektemenn hjemme og føles bare drit, fortalte 30 år gamle Ludmila over grensen til Polen. Deretter brøt hun sammen i gråt overfor journalisten.
Det er ikke bare kvinnene som gråter. Også menn gråter på grensen.
En mann fortalte til Washington Post i mars at han hjemsøkes av den voldsomme gråten til vennene sine, da de sa farvel til koner og barn ved grensen. «Jeg hadde aldri sett dem gråte før», sa han.
Alle skal ha mulighet til å flykte om de vil, eller å kjempe om de vil
Selv i kriser, enten det er naturkatastrofer, pandemier eller kriger, er det et mål å overholde rettigheter som er signert og erklært og omfavnet i roligere tider. Nettopp da settes stater på prøve, og nettopp da må erklæringer vise seg sterke nok til å stå imot panikk og kaos. At Ukraina stengte grensene for mannlige borgere, var en verkebyll for folk som er opptatt av menneskerettigheter helt i starten, men debatten kom aldri. I en krig blir det fort helter og skurker, det blir svart og hvitt.
Men for ukrainske familier er det ofte bare grått og gråt. Hva velger du? Å bli for å holde familien sammen? Å sende de yngste ut alene? Hva sier du til han som verken vil, tør, eller ønsker å delta i væpnet kamp, mens han kan lese på internett at ukrainere slåss for demokrati, europeiske verdier og landets eksistens?
[ Bokbrenning har ofte vært et varsel om en eskalering av hatet - til handling og vold. ]
Hva tenker den faren som sender ut kone som eneforsørger for barna alene, til fremmed land, uten verken penger, språk eller nettverk? Går det en grense for hvor sterk en fars bekymring kan bli?
Det angår også oss. Når regler brytes i krise, kan nye paradigmer og normer oppstå. Å stenge inne en bestemt del av befolkningen i en krig, er ikke en sjarmøretappe vi bør overlate til neste krig i historien. Denne bestemmelsen er verdt en kritikk, selv om vi rystes av lidelsene i Ukraina og støtter dem i kampen.
Krigen kan fort bli en langvarig hengemyr, og løsninger kan ligge andre steder enn i bakkekrigen. De løsningene må ukrainske menn få aksjer og eierskap i, også om de vil ha denne utenfor selve kampsonen, i et annet land.
[ Jo Moen Bredeveien: Et forsøk på å forsone oss som kjører, de som går og deg som sykler. ]
Hvem vet hva mang en mann kunne utrettet i trygghet utenfor grensene, i form at digital krigføring, nettverking og diplomati, pengeinnsamlinger og pengeoverføringer eller humanitært arbeid for hjemlandet? At det er mulig å drive motstandsarbeid, på tvers av kjønn, i andre land enn der konflikter pågår, finnes det utallige eksempler på.
Saken er: Ukraina har et imponerende hav av frivillige, kvinner og menn, som ønsker å bli i landet, og bidra med væpnet eller annen motstand. De trenger egentlig ikke dem som ikke vil, tør eller ønsker, eller som har egne private og grunner for å rømme vekk, eller som vil drive motstandsarbeid på andre måter. Regelen virker derfor unødvendig.
Utreiseforbudet har ikke i seg en instruks om å delta i militær kamp. Men nesten: Innenriksminister Denys Monastyrsky skrev på Telegram da unntakstilstanden ble innført 24. februar i år: «I dag er øyeblikket da alle ukrainere som kan beskytte hjemmet sitt, må ta til våpen. Ikke bare for å hjelpe soldatene våre, men for å rense Ukraina for fienden en gang for alle».
FN gikk umiddelbart ut og ba Ukraina vise humanitet og omsorg ved innføringen av utreiseforbudet, som Ukraina informerte FN om i et eget skriv. Men det ble med oppfordring og orientering.
Det er innbakt i menneskerettighetene at alle skal kunne velge å forlate en krigssone, for eksempel i artikkel 13 paragraf 2. I artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er det etablert at ingen skal diskrimineres på grunn av kjønn.
FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) skriver at det er forståelig at den eksistensielle trusselen mot Ukraina har utløst unntakstilstand og utreiseforbud for menn. Men dette betyr samtidig en farligere flukt for de kvinnene og barna som drar, skriver de. Den humanitære krisen blir med denne regelen større.
Noen menn er unntatt utreiseforbudet, eksempelvis alenefedre, eller de som er syke. Men du slipper ikke ut på pasifistisk grunnlag, eller om du rett og slett vil vekk i skrekk for å ende livet som kanonføde.
I tillegg har det også kommet for en dag at ikke-binære og transkvinner diskrimineres på grensen, fordi de fremdeles står som «mann» i passene sine.
Mange ukrainere kan velge, om de vil bli og kjempe for landet sitt der, med eller uten våpen. Det er rett og riktig. Men alle som juridisk sett er menn, har ikke noe valg. Det er galt.
I en New York Times podkast forteller tegneserieskaperen Tyhran om hvordan han ble stanset på grensen til Polen: «Jeg klarer ikke å forstille meg å gjøre militære ting (…) Jeg har ingen erfaring i det (…) Jeg er redd for å holde i et gevær (…) Jeg kan ikke forestille meg å holde et gevær».
Saken fortsetter under videoen
Tyhran fortalte videre at han ble ydmyket på grensen av vaktene og andre som forsøkte å komme seg vekk. Han, som andre ukrainske menn, forsøker dermed å flykte ulovlig over grensen. Problem: De får ikke utreisestempel i passet sitt. Kan de da komme seg inn igjen senere?
Likestilling i krig, som i fred, må bety at alle kjønn skal ha mulighet til å flykte om de vil, eller å kjempe om de vil. Å nekte menn denne rettigheten er et alvorlig brudd på internasjonal rett.