«Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie.Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg!» – Jan Eggum (1977).
Valget i høst var en massiv, rødgrønn maktdemonstrasjon og analysen var åpenbar: Velgerne hadde sagt kraftig nei til den borgerlige fløyen i norsk politikk. Etter åtte år var det mer enn nok med kutt i velferden og skatteletter til de rike. Etter et drøyt halvår vil folket ha høyresiden tilbake.
Stresset og frykten − og kanskje sinnet – kanaliseres mot den sittende regjeringen.
Det er en oppsiktsvekkende vending som har skjedd her hjemme. 100 mandater til rødgrønn side var fasit når stemmene var talt opp i september. På vår måling (gjort i forrige uke) har de fem partiene, med MDG i folden, fått redusert sin oppslutning til 84. Da gjenstår 85 stortingsplasser til borgerlig side.
Dramatikken i skiftet blir enda tydeligere hvis man ser på styrkeforholdet mellom Frp og Høyre og de to regjeringspartiene. De to tidligere regjeringskollegaene på borgerlig side fikk 57 mandater ved valget, men Ap/Sp endte opp med 76. Hvis målinga vår hadde vært valgresultatet, ville rollene vært snudd på hodet med 18 flere mandater til Høyre/Frp.
[ Jo Moen Bredeveien: Hjemme hos meg er løsningen å ikke spise dyreskrotter. ]
Arbeiderpartiets gode utvikling de siste månedene får seg en knekk på målinga, og partiets oppslutning er stadig stabilt under det svake valgresultatet. Senterpartiets kurve fortsetter sin utrolige ferd mot null. Partiets fall mangler sidestykke i norsk politisk historie og det hjelper jo ikke på tilliten at forsvarsminister Enoksen måtte gå av i skam. Målinga er den svakeste for partiet siden desember 2016. Alarmen går.
Heldigvis for Senterpartiet og Arbeiderpartiet så er det 40 måneder til landet igjen skal velge regjering. Og slik utviklinga er nå, er det ingen gitt å spå hva slags Norge som da går til urnene. Men regjeringspartiene kan ikke kimse av disse tilbakemeldingene fra velgerne. Mange ting vil endre seg til 2025, det er jo trøst i det, men statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum har fått svært svak vurdering av sitt regjeringsoppdrag fra folket så langt. Førsteinntrykket er som kjent helt avgjørende. Den sjansen får ikke Støre og Vedum igjen.
[ Lars West Johnsen: Putin har snart bare gamle, røde flagg med hammer og sigd å gjemme seg bak. ]
Siden valget har den ene krisa avløst den andre. Støres mannskap manøvrerer nå på et opprørt verdenshav. Krig og klima har skapt en kjedereaksjon av pris- og rentestigning, og Karis sparepenger fordufter nå på børs. Dette oppleves svært truende for et forgjeldet folk av småinvestorer som har vært bortskjemt med forutsigbarhet og velstand, med nullrente i ryggen og superavkastning i vente. Stresset og frykten − og kanskje sinnet – kanaliseres mot den sittende regjeringen. At nasjonen ikke slutter seg om regjeringen i krisetid, er oppsiktsvekkende og et gedigent tankekors for statsminister Støre. Tross sine feil, mangler, spektakulære statsrådsavganger og finansminister har regjeringen ikke gjort så mye galt at det rettferdiggjør velgersviket.
Vakuumet etter en regjering som sliter med å utvise kontroll over alle de bevegelige størrelsene som omgir oss akkurat nå, fylles med fornyet tiltro til det som var. Ja, selv tilbake til koronaens kjølige kontroll, åpenbart. Høyre hever som en hvetedeig. Plassert i ro på et trekkfritt, lunt sted, mens Støres menn og kvinner sliter i den iskalde stormen.
Men situasjonen i stort, ville selvsagt ikke vært annerledes selv med Mor Erna på fremskutt post. Eller Sylvi Listhaug.