Kommentar

Kulturkrigen i gatene

Et forsøk på å forsone oss som kjører, de som går og deg som sykler.

En selfie ved veiens ende. Trond Berget (til venstre) og journalisten kom i mål – uten å krangle.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi ligger helt til høyre, ute ved fortauet, som man jo skal. Ruller i behagelig fart ned den slakke skråningen, og merker hele veien at bilene kjører forbi, uten at det oppleves ubehagelig nære. Vi ser den godt, så det er aldri farlig, men vi må bremse ganske kraftig da den svarte Audien i motsatt kjørebane bestemmer seg for at han skal svinge inn foran oss. «Hm», sier jeg. «Ja…», sier mannen som sykler noen meter foran meg. Min guide og kjentmann.

Han heter Trond Berget og kan sykkel, sykling og syklister. Han har lang fartstid i Syklistenes Landsforening, er mannen som utarbeidet sykkelhåndboka for Statens vegvesen og er for tiden delansvarlig for sykkelnettet til samme etat.

Jeg er en idiot, en udugelighet og ikke skikket til å skrive i avisa

Jeg, derimot, er en idiot, en udugelighet og ikke skikket til å skrive i avisa. Dessuten har jeg ikke respekt for menneskeliv, har holdninger som minner om ytre høyres og lider av mindreverdighetskompleks.

I alle fall om jeg skal tro alle som har skrevet mail til meg etter at jeg begikk en tekst for noen uker siden om hvordan syklister kan oppleves ubehagelige i trafikken. Kanskje spesielt for oss med små barn, men også for oss som kjører bil av og til. Vi ønsker jo ikke å kjøre på syklister, men det oppleves noen ganger som om vi kommer farlig nære. Og, skrev jeg i avisa: Det er ofte syklistens feil. Fordi vi som har lov til å kjøre bil har måttet lære oss regler, mens det ikke stilles krav til slik kunnskap for syklister. Det, prøvde jeg å si, kan være et problem.

Trond Berget sykler, og journalisten følger på bakhjulet hans. Hele veien fra Bogstad i vest til Brynseng i øst.

Og derfor er jeg altså en tulling som skriver tekster som vasser i skremmende tankemessig grums. Det har haglet med innlegg i innboksen og i kommentarfeltene, og det har vært motinnlegg i mediene. Ulrik Eriksen tok sågar kommentarfeltenes retorikk inn i det seriøse Morgenbladet, riktignok mer velformulert.

Det pågår en kulturkrig i gatene våre, tydeligvis. Tonen er så hard at det virker umulig å forsones.

Men det må vi jo. Vi som går, sykler, kjører bil eller elsparkesykkel deler de samme gatene. Derfor befinner jeg meg på sykkel, på vei ned Stasjonsveien på Slemdal langt vest i Oslo, denne onsdags morgenen. Trond Berget skrev nemlig også et innlegg i avisa, og også han var uenig i min beskrivelse av virkeligheten. Derfor ville han gjerne utfordre meg til å være med ham på hans 14 kilometer lange daglige sykkeltur fra hjemmet på Bogstad i vest til arbeidsplassen på Brynseng i øst.

Og her sitter jeg, da, på bakhjulet til Berget. Vi sykler forbi avkjøringen der et lite barn ble påkjørt av en bilist for noen år siden, der det fortsatt står kosebamser til minne om den tragiske ulykken. Vi blir passert av en syklist på høyre side, han på fortauet, vi i veibanen, ned bakkene mot Gaustad. «Det er lov å sykle på fortauet», sier Berget når han ser at jeg har spørsmål. «Men man må selvsagt ta hensyn». Over Ring 3, og endelig et sykkelfelt. Vi tar en spansk en, riktignok kontrollert, langs motgående trikkeskinne for å komme til sykkelfeltet ved Blindern. På Ring 2 ved Ullevål sykehus stanser Berget, han har noe å si.

Han peker på sykkelfeltet, som fortsetter bak busstoppet. Sånn, sier han, skal det være. Her unngår syklistene mange ubehagelig situasjoner når bussen har stanset. Og bilistene slipper å ta hensyn til syklister som må ut i bilbanen for å komme seg forbi bussen. Men han legger til, mens han peker: «Så må jo syklistene ta hensyn til fotgjengerne, du ser det er et fotgjengerfelt over sykkelfeltet». Det, innrømmer Berget, er det ikke mange nok som gjør. Slike syklister blir han lei seg over å se, forteller han. Vi står og ser på trafikken en stund. Alt går rolig for seg.

I lyskrysset nedenfor holdt journalisten på å kollidere med en syklist for lenge siden. Trond Berget virker ikke helt overbevist av forsøket på å forklare at det ikke var journalistens feil.

Vi har flyttet oss en liten kilometer østover langs Ring 2, til Uelands gate. Sola skinner nå, det er en deilig morgen. Men vi har et alvorlig oppdrag. I min tekst beskrev jeg en nestenulykke mellom meg som bilist og en syklist akkurat her, i avkjøringen til høyre, opp mot St. Hanshaugen. «Det ikke er meg inne i bilen min dette er farlig for. Det var ditt liv som var i fare», skrev jeg. «Du kan jo ikke reglene selv!», svarte leserne. «Vikepliktsbrudd!» «Bølle!».

Men kan jeg ha hatt rett? Vi studerer avkjøringen. Ser biler som viker for syklister og biler som ikke viker. Jeg prøver å forklare meg. En bilist, sier jeg, vil vanligvis senke farten inn mot et kryss. Det er det ikke alle syklister som gjør. I situasjonen jeg beskrev, var jeg allerede halvveis over sykkelfeltet da en syklist kom i voldsom fart nedover sykkelfeltet. Det gikk bra, men kunne gått ille. «Hvor fort kjørte han, da?», spør Berget. «Det er jo 40-sone». Jeg vet ikke, sier jeg. Men det vet jo ikke syklisten heller. Og det er mer enn nok slak nedoverbakke her til å få stor fart, sier jeg, og peker oppover mot Sagene. Berget ser ikke helt overbevist ut.

Det er da han drar fram et ark og viser meg statistikken: 60,9 prosent av alle drepte fotgjengere i trafikken i perioden 2001 til 2018, ble påkjørt av bil. Det er soleklart, og i tråd med all kjeften i innboksen min: Bilen er farlig. Farligst.

Berget peker på søylene for antallet som ble skadd eller drept i møte med sykkel. Den er forsvinnende liten, så liten at jeg forventer at poeng skal bankes inn. 1,2 prosent. «Det er fire-fem mennesker, det», sier Berget. På nesten 20 år. «Det er fire-fem for mange», sier han. Og konkluderer: «Man har et stort ansvar som syklist».

Det var en liten kilometer lenger ned Ring 2 Berget ble påkjørt av en bilist i 2015. Det så helt likt ut da, sier han og peker, bortsett fra en viktig detalj: Nå er det et rødmalt sykkelfelt her. Det fantes ikke da en bil kjørte inn i ryggen på Trond Berget så han fløy framover og ut i Sandakerveien. Han ble hentet i ambulanse og måtte siden operere skuldra. Jeg kjenner at jeg skammer meg på vegne av alle oss som kjører bil.

En selfie ved veiens ende. Trond Berget (til venstre) og journalisten kom i mål – uten å krangle.

Men også Trond Berget kjører bil av og til. Og trolig også mange av de mest rasende syklistene i innboksen min. Og alle beveger vi oss i trafikken som fotgjengere. Vi har ulike roller, snart den ene, snart den andre. Det er ikke alltid jeg gjør alt rett, enten det er som bilist, syklist eller fotgjenger. Trolig gjelder det samme deg, og kanskje har noen av de rasende syklistene også en ubetenksomhet eller to bak seg. Vi må dele gatene, enten vi vil eller ikke. Da kommer det lite godt ut av kulturkrigen vi har gående nå.

Både Berget og jeg peser i oppoverbakken mot Ensjø. Resten av turen til Brynseng bare nyter vi sola og hjulene mot asfalten som drar oss framover, før vi skiller lag. På vei hjemover kommer jeg for fort ut av en sving og må bråbremse for å ikke komme altfor tett på en klynge barn. Jeg ser et og annet skremt blikk. Merkelig nok, for jeg hadde jo full kontroll.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen