Kommentar

Den nye vinden

Jonas Gahr Støre vet allerede nå hva han får i 80-årspresang: 30 gigawatt ren energi og 1500 havvindmøller. Gratulerer!

Statsminister Jonas Gahr Støre under en pressekonferanse om havvind i Marmorhallen i Oslo.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Kanskje er det bare et sammentreff, men onsdagens begivenheter på havvindfronten kan oppsummeres ved hjelp av noen linjer fra en melankolsk, gammel vise.

Hvem kan seile foruten vind? Onde tunger vil si at det kan regjeringen når den holder pressekonferanse om havvind. For tredje gang på like mange måneder har regjeringen Støre kalt inn journalister og kommentatorer for å lansere nye, store visjoner om en historisk satsing på ny energi, et nytt norsk industrieventyr: Flytende vindmøller til havs. Vår felles framtid er store stolper langt til havs med digre rotorblader som går rundt og rundt.

Regjeringen kommer til å fortsette med dette. Hver gang en ny milepæl nås, vil det tikke ut hasteinnkallinger til pressekonferanse med påfølgende pushvarsler med store ord og enda større tall. Onsdag morgen var nyheten at enorme havområder skal utlyses for havvindutbygging innen 2040. Målet er at 1500 vindmøller skal produsere 30.000 megawatt – nesten like mye som all energiproduksjon på land i dag. Det var mindre snakk om at Norge skal kutte klimagassutslippene med 55 prosent allerede før 2030, og om når disse havvindmøllene faktisk skal se dagens lys.

Det er enorme dimensjoner over denne satsingen. Så enorme at Senterpartiets motstand mot hybridkabler kneler under vekten.

Da den forrige havvind-pressekonferansen ble holdt, i sur vind på Vippetangen, bekreftet Støre og næringsminister Jan Christian Vestre at regjeringen kommer til å legge inn tøffe krav om arbeids- og lønnsvilkår i konsesjonene som utlyses. Det blir krav om faste stillinger og norske arbeidsvilkår. De nye jobbene i havvindindustrien skal ikke være dårligere enn de jobbene de erstatter. I den langt mer lunere atmosfæren i Marmorhallen onsdag morgen kunne Vestre og Støre presentere enda et solid Ap-stempel på den nye industriutbyggingen: Staten kommer til å kreve grunnrente fra selskapene som får lov til å tjene store penger på våre felles ressurser. Det er slik Ap har pleid å gjøre det. Det har gitt fellesskapet store inntekter fra olje- og gassektoren og fra vannkraften. Et viktig unntak er oppdrettsnæringen, som hittil har klart å rømme, slik oppdrettslakser jo er flinke til. Hvor stor havmøllerenta blir, og når den kommer, fikk vi ikke svar på på onsdag. Men det blir nok en ny pressekonferanse så snart dette er klart. Et spørsmål som godt kan stilles da, er hvorfor man ikke skal kreve grunnrente når sjøen brukes til fiskeoppdrett, men gjerne gjør det når man bruker den til havvind.

Hvem kan ro uten årer? Det klarer både regjeringen og opposisjonen. Det var god stemning og mange store ord i Marmorhallen. Men Ap/Sp-regjeringen er en mindretallsregjering. Den må til Stortinget for å hente flertall. Etter pressekonferansen måtte olje- og energiminister Terje Aasland faktisk rett til Stortinget for å delta i den muntlige spørretimen. Der var ikke begeistringen like stor. Regjeringspartiene sitter akkurat nå og forhandler om tilleggsmeldingen til energimeldingen. Høyres Nikolai Astrup var tydelig irritert på at regjeringen kuppet hele prosessen og la fram en satsing på en pressekonferanse i stedet for på forhandlingsbordet. Særlig når flere av partiene på Stortinget vil gå lenger, og raskere, enn regjeringen. SV og Venstre var heller ikke særlig imponert.

2025 er også et valgår, og dermed utløpsdatoen for Hurdalsplattformen, som sier nei til flere utenlandskabler.

Irritasjonen er gjensidig. Regjeringspartiene peker på at Høyre plutselig har fått dårlig tid og vil veldig mye etter at de mistet makten, men at de hadde utrolig god tid og ikke ville noe særlig da de styrte Norge. Og når SV ikke ville sitte i regjering, må de også finne seg i å ha mindre innflytelse. Denne stadige kampen om hvem som skal ha initiativet er ikke særlig bra for forhandlingsklimaet. På den annen side: Når alle kjemper om hvem som er mest for havvind, innebærer det stor risiko å skulle få skylda for at det ikke blir noe av satsingen fordi man ikke klarer å bli enige på Stortinget.

Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer? Det er enorme dimensjoner over denne satsingen. Så enorme at Senterpartiets motstand mot hybridkabler kneler under vekten. Eller som Jonas Gahr Støre sa det: «Med dette volumet kan ikke alt gå til Norge». Der Sp frykter at hybridkabler som åpner for mer strømeksport til Europa kan gi enda høyere strømpriser, mener Ap – og havvindindustrien – at det ikke vil være lønnsomt, og dermed heller ikke mulig, med en storstilt utbygging uten denne inntektsmuligheten. Om hybridkabler til Ap og et saftig bondeoppgjør til Sp gikk opp i en slags høyere hestehandel-enhet internt i regjeringen i begynnelsen av mai, kan man jo ikke vite, men det har neppe skadet at de to prosessene har gått parallelt.

Interessant nok har regjeringen valgt 2025 som året da de første, store nye konsesjonsrundene til havvind kommer. Det er flere grunner til det. Én er at norsk industri trenger tid til å forberede seg og starte omstillingen. En viktig del av satsingen på havvind handler om at norske bedrifter, norsk eierskap og norske arbeidsplasser skal vokse og utvikles. Vindkraft på land gikk altfor fort, overkjørte lokalsamfunn og havnet på utenlandske hender. Det ønsker ikke regjeringen å gjenta til havs.

2025 er også et valgår, og dermed utløpsdatoen for Hurdalsplattformen, som sier nei til flere utenlandskabler. Det er nok ikke helt tilfeldig at spørsmålet om de omstridte hybridkablene utsettes til en framtid der Ap og Sp kanskje ikke sitter sammen i regjering. Men i spørretimen sa Terje Aasland at slike kabler kan komme også før den tid. Da får vi se om Senterpartiet virkelig blåser i om det blir hybridkabler. En ny pressekonferanse blir det nok uansett.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen