Slutten på USA som verdenspoliti?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

USA er inne i en brytningstid, og det er slettes ikke sikkert at det USA som kommer ut på andre siden er helt likt det USA som eksisterte før Donald Trump kom på banen. De av oss som håpet på at Trump var et populistisk blaff, har blitt grundig skuffet. Dette har skapt nye dynamikker i den amerikanske utenrikspolitiske debatten:

Hadde man sovnet i 2008 og våknet i 2024, hadde overraskelsen vært stor over at Liz Cheney nå driver valgkamp for Kamala Harris. Gamle fiender er blitt venner: eks-republikanske neokonservative, som Cheney (både far og datter) og Obama-rådgivere, tidligere arge motstandere over krigen mot terror, finner sammen. Denne umake alliansen kan vi kalle LIO-gruppen, altså de som står for den tradisjonelle storstrategien der USA skal lede den såkalte «liberale verdensordenen» (LIO = Liberal World Order). Her finner man tidligere president Joe Biden side om side med George W. Bush, far og datter Cheney, samt Bill og Hillary Clinton.

Derfor har vi nå sett en merkelig periode i amerikansk historie karakterisert av radikal volatilitet: President Biden fortsatte å late som om USA var «lederen av den frie verden» rett etter at USA under Trump hadde truet med å forlate NATO og erklært en total manglende interesse for denne «liberale verdensordenen» som den gamle utenrikspolitiske eliten – i begge partier – hadde messet om i årtier.

Men debatten er ytterligere komplisert, fordi den gamle utenrikspolitiske eliten er ikke de eneste som er imot Trump og America First. Og lenge var det ikke bare Biden, Clintons, Cheneys og Obamas som kritiserte America First, men også venstresiden. Kritikken var unison. Men «motstandsbevegelsen» er ikke lenger samlet i utenrikspolitikken. Dette handler for det første om at progressive på venstresiden er ikke bare motstandere av America First, men også skeptiske til USAs tradisjonelle LIO-strategi. At USA bruker for mye penger på militærmakt, og bruker militærmakten sin med illiberale konsekvenser er en langvarig kritikk fra venstresiden, som opponerte mot Vietnam-krigen og Krigen mot terror.

Da Trump kom på banen i 2016 klarte Det demokratiske partiet til dels å samle seg mot denne nye, ytre fienden. Det tok litt tid – Bernie Sanders og hans følgere klarte ikke helhjertet å støtte Hillary Clintons kandidatur, noe som svekket henne i kampen mot Trump. Men etter hvert ble det klart at indre motsetninger måtte settes til side, gitt trusselen Trump var for det amerikanske demokratiet.

Dette til tross for reelle uenigheter. Ytre venstre har for eksempel ønsket en fredsslutning i Ukraina lenge og ikke nødvendigvis vært begeistret for Bidens militære støtte. Kanskje er det mange som har glemt det nå, men høsten 2022 sendte Kongressens progressive gruppe («The Congressional Progressive Caucus») et brev til president Biden der de ba ham om å kople den militære og økonomiske støtten til Ukraina med en «proaktiv diplomatisk innsats for å oppnå et realistisk rammeverk for en våpenhvile». Den gamle eliten i partiet slo tilbake, og etter ramaskrik ble brevet tilbakekalt etter bare en dag. Demokratene sluttet rekkene.

For det andre slo den samlede fronten betydelige sprekker etter at Biden-administrasjonen stilte seg bak Israels krigføring i Gaza i kjølvannet av 7. oktober 2023. Venstresiden reagerte på Bidens tilsynelatende likegyldighet overfor palestinernes skjebne, i sterk kontrast med hans empati overfor jødiske israelere. I fjor sommer våknet håpet om at Kamala Harris kanskje kom til å være mindre servil overfor Benjamin Netanyahu og mer kritisk til krigføringen i Gaza. Men Harris-kampanjen lot ikke en gang pro-palestinske stemmer komme til orde på det demokratiske landsmøtet i august 2024. Til tross for dette, og igjen på grunn av Trump, reiste progressive helter som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez land og strand rundt på vegne av Kamala Harris i valgkampen høsten 2024. Dette gjorde at en del av den propalestinske venstresiden avfeide Ocasio-Cortez som en som hadde solgt seg ut til etablissementet.

USA er i en brytningstid, der grunnleggende aspekter ved USAs innenrikspolitikk og utenrikspolitikk debatteres. Dette er ikke bare på grunn av Trump, men han har kastet bensin på et bål som ulmet i kjølvannet av Bush-administrasjonens feilståtte krig mot terror. Barack Obamas usannsynlige seier over Hillary Clinton i nominasjonsvalgene i 2008, og deretter John McCain i presidentvalget, var til dels på grunn av en utbredt misbilligelse over den tverrpolitiske utenrikspolitiske konsensusen som hadde ført til katastrofale utenrikspolitiske veivalg som invasjonen av Irak. Den progressive venstresiden målbærer fortsatt denne kritikken.

Så også Trump, om enn på veldig annerledes grunnlag. Da Trump stilte i de republikanske nominasjonsvalgene i 2016 tiltrakk han seg velgere fra to ulike, tidligere marginaliserte, grupper innad i partiet: «nasjonalistene» som var imot frihandel, globalisering og innvandring og «ikke-intervensjonistene» som var imot militære intervensjoner og allianser. Ingen av disse grupperingene hadde fått gjennomslag i partiets utenrikspolitiske veivalg siden før andre verdenskrig. Trump målbar kritikken mot utenrikspolitikken som kom fra høyresiden, mens Obama målbar den som kom fra venstresiden. I midten sitter den gamle eliten og messer om at USA fortsatt er «lederen av den frie verden», som om det stemmer med virkeligheten. Til sammen betyr disse veldig ulike tolkningene av amerikansk utenrikspolitikk at USAs lange utenrikspolitiske linjer slik vi kjenner dem etter andre verdenskrig, nå endres på grunnleggende og muligens varige måter.

Hvordan burde Norge, EU og NATO forholde seg til denne volatiliteten? Det kan du lese mer om i et nytt nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk, der jeg har samlet en rekke fremragende forskere til å skrive for et allment publikum om nettopp disse spørsmålene. Artiklene er åpent tilgjengelig på nett. Håper du vil lese!