Kampen om velferdsstaten

Ap-leder Jonas Gahr Støre er mer opptatt av retorikk enn politikk når han angriper regjeringens statsbudsjett.

Perspektivmeldingen den rødgrønne regjeringen la frem i 2013 slo fast at uten endringer vil våre barnebarn måtte velge mellom store velferdskutt eller økte skatter. Siden den gang har Arbeiderpartiet ført en politisk linje som antakeligvis betyr begge deler.

Da Jonas Gahr Støre var helseminister, var oljeprisen rekordhøy og skattenivået var høyere enn i dag. Likevel sto flere i helsekø og det ble 15.000 flere fattige barn.

Økte skatter betyr med andre ord ikke nødvendigvis mer velferd. Dagens regjering har redusert skatter og avgifter, samtidig som helsekøene er mindre og ventetiden har gått ned. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom skattelette og velferd. Det hele handler om prioriteringer. Et ord Arbeiderpartiet har glemt i opposisjon.

Mens Arbeiderpartiet i regjering utvidet og uthulet sosiale ordninger, har Høyre i regjering konsekvent gjort det motsatte. Arbeiderpartiet utvidet ordningen med dagpenger til å telle med inntekten det siste året eller en gjennomsnittsberegning av de tre sist avsluttede kalenderårene.

Les også: En reise med Støre gjennom annerledeslandet

Som inntekt regnes dagpenger, sykepenger, pleiepenger, svangerskapspenger og foreldrepenger, i tillegg til lønnsinntekt.

Du kunne altså ha vært tre år borte fra arbeidsmarkedet eller i sporadisk jobb, og likevel ha rett på dagpenger. Å gi dagpenger til folk som allerede har vært inntil tre år utenfor arbeidslivet, er å gjøre folk en bjørnetjeneste.

Gjennom å kun legge inntekt siste år til grunn for nye mottakere, i stedet for de siste tre årene, sørger Høyre i regjering for at ordningen treffer nettopp de med nærmest tilknytning til arbeidsmarkedet.

Apropos bjørnetjenester. I et innlegg i Dagsavisen angriper Jonas Gahr Støre endringene i arbeidsavklaringspenger til unge mennesker som usosiale kutt, og går helt vekk fra at arbeidslivsforskerne ved Sintef i 2015 kom frem til at svært mange unge har kommet inn på en helserelatert stønad uten å ha en alvorlig sykdom.

Les innlegget her: Barnas tenner som sparepost

Dette har gjort at både Sysselsettingsutvalget har foreslått endringer i arbeidsavklaringspenger for unge, og til og med Nav har anbefalt å harmonisere ytelsen med ytelsen unge i samme alder på Kvalifiseringsprogrammet, og bruke hele besparelsen på flere tiltak og bedre oppfølging av den samme gruppen i Nav.

Regjeringen følger altså opp forskningen og Navs anbefaling for unge, som i beste fall får større inntekt enn jevnaldrende og dermed trekkes ut av annen aktivitet, i verste fall er på en ordning som ikke er bra for dem.

Da Støre selv var minister, økte antallet ungdom som stod helt utenfor arbeidslivet fra 47.000 i 2008 til 70.000 i 2013. Arbeiderpartiets politikk er kanskje velment, men skyver folk ut av arbeidslivet.

Dette er alt annet enn sosialt. Høyre endrer nå en ordning forskningen viser at ikke fungerer, og som seniorforsker Simen Markussen ved Frisch-senteret kaller et «rullebånd ut av arbeidslivet». Et rullebånd Støre vil opprettholde.

Støre, som jeg alltid har sett på som en anstendig mann, skriver i det samme innlegget at det er barn med store behov for tannregulering som finansierer høyreregjeringens skattekutt. Det er en betydelig nivåsenking for en politiker som tidligere hadde internasjonalt format. Barn med særlige behov skal selvsagt både få støtte til tannregulering og briller, også med denne regjeringen.

Les også: «Med tenna på tørk skal barnet ditt stå i kampen mot kroppspresset»

I statsbudsjettet for 2020 økes barnetrygden, mange barnefamilier med dårlig råd får lavere SFO-priser og vi styrker helsevesenet.

Velferdsstaten skal alltid stille opp for de som trenger det mest, og de med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen. De ti prosent rikeste bidrar med 40 prosent av skatteinntektene i Norge, faktisk litt mer enn de gjorde da Jonas Gahr Støre var helseminister i 2013.

For Arbeiderpartiet er det slagordene om fellesskap og rettferdighet som teller. For Høyre er det resultatene. Høyre er for et samfunn der fellesskapet løfter enkeltindividet, ikke at fellesskapet drar alle ned. Høyre er for at velferdsstaten skal være mye for de som trenger den mest, kan den ikke alltid være litt for alle.

Arbeiderpartiet viser i handling og ord at de har forlatt arbeidslinjen i norsk politikk og har glemt betydningen av prioriteringer. Med deres politikk vil ikke våre barnebarn kunne velge mellom store velferdskutt eller økte skatter. De vil måtte velge begge deler.