Kultur

Julebrevforfatter, vær deg selv!

Julebrev, som Facebook, er fortellinger om våre liv. Vi skaper harmoni av konflikt og optimisme av problemer.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er høysesong for sosiale selvangivelser. Det er julebrevsesong. Fortellingene om oss selv og vår familie må spres over hele landet og gjerne over landegrensene. Og ikke bare til slekt og venner, men også til naboene, dem vi nesten aldri snakker med - når vi nå først har masseprodusert brevet.

«Fjorårets julebrev gjelder inntil nærmere varsel mottas», har aldri vært noen akseptabel hilsen. Vi må servere ordentlige årsrapporter: fortelle om samholdet i familien, om barna og aktivitetene deres (barnebarn også), at de er sosiale og spiller instrumenter. Vi må skrive om feriereiser, forfremmelser og høydepunkter. Vi må legge ved bilder av hele familien på den nye verandaen til hytta og nærbilder av verandarekkverket slik at mottakerne kan se at det har blitt utbedret siden i fjor. Vi må trykke brudebildet av datteren vår som har giftet seg på en stillehavsøy, bare akkompagnert av havet, og den strålende skjønnheten som er surrogatmoren til vår sønns tvillinger. Hvis vi er av den årgangen som skriver julebrev da.

For nå er det blitt slik at de fleste leverer sosiale selvangivelser hele året. Facebook, Twitter og Instagram hjelper oss med å rapportere døgnet rundt. Vi pøser ut bilder, vi deler lenker, filmer, låter, ja, vi sender kontinuerlig. Og alt handler egentlig om oss selv. Da jeg for noen år siden forsket på retorikken i masseproduserte julebrev, fant jeg visse fellestrekk. Noen temaer var alltid med, andre var fraværende. Man skriver ikke om psykisk sykdom, karrierefall, samlivsbrudd eller rusproblemer i masseproduserte julebrev.

Jo, forresten, det går an å skrive om problemer hvis man har klart å løse dem. Noen julebrev tok opp hvordan man på en vellykket måte kunne forholde seg til skilsmisse og arbeidsledighet. (Men ikke i samme brevet.) En mann rundt femti skrev om det gode forholdet mellom barn fra første og andre ekteskap. De store var barnevakter for de små. Hadde denne mannen vært på Facebook, kunne han bare ha lagt ut et bilde av hele gjengen oppslukt av brettspill foran peisen. Typiske innledninger til et julebrev er disse: «God jul! Så var det tid igjen å få av gårde noen julebrev. Det blir alltid litt ekstra styr sånn helt på tampen før jul».

Senderne starter som regel brevet med å unnskylde at de masseproduserer julehilsenen. Samtidig får de uttrykt at de er travle og opptatte mennesker. Noen får også formidlet at de er blitt enda mer sosiale i året som har gått: «Kjære slekt og venner! Også i år vil vi gjerne nå dere med en hilsen til jule-og nyttårshelgen. Bekjentskapskretsen er blitt utvidet, så vi tyr til datateknologien». De masseproduserte julebrevene henvender seg i svært liten grad til mottakerne. Massekommunikasjon er énveiskommunikasjon. Hos enkelte er det bare «God jul og godt nytt år» som forteller at teksten i det hele tatt er myntet på mottakere. Hele julebrevet handler om senderen selv og familien.

Språket i julebrevene kan variere. Enkelte forfattere bruker litterære allusjoner, innslag av poesi, og flere har et variert ordforråd. Noen siterer salmer og bibelvers. Det er likevel de høyfrekvente og kjente formuleringene som preger de masseproduserte julebrevene. Stilen er hverdagsprosa. En vanlig avslutning i masseproduserte julebrev er: «Som dere skjønner, vi har hatt et kjempeår med familien som hovedoverskrift. Nå vil vi ønske hverandre ei gledelig jul og et godt nytt år!» Julebrevene har de siste årene blitt prydet med fotografier av familiens ulike aktiviteter det siste året; familien på ferie og på hytta er yndlingsmotiver. Men det gis også plass til bilder fra Google og Microsofts klipparkiv med motiver av stjerner, nisser, julekurver eller fugler på nek. De religiøse har bilder av den hellige familie med Jesus i krybben.

Facebook er mediet for de små replikker, de kule kommentarer, undertekstene. Som godt voksen kan man fort risikere å bli ukul på Facebook. Hva innebærer det? Det er å være overtydelig, mene noe seriøst og skrive kommentarer som om det var essays. Det er å bruke fremmedord og ikke være morsom. Det er å skrive at du har kjærlighetssorg, at doktoravhandlingen har stoppet opp - selvsagt på grunn av whiplash, at du har kranglet med kolleger. Slikt må du for all del ikke skrive. Men du må gjerne skrive: «I dag er første dagen av resten av ditt liv». Folk vil tro du er ironisk.

Vi tar det samme grepet om Facebook som vi tar om julebrevene. Vi skaper harmoni av konflikt og optimisme av problemer. Vi legger et forsonende skjær over nederlag og føyer nye vellykkethetskriterier til våre allerede harmoniske univers. Fortellingen er mer enn en sjanger, den er en erkjennelseskategori som hjelper oss å skape mening og sammenheng. Julebrevene og Facebook-oppdateringene er fortellingene om våre liv.

Også fortiden hører med. For et par år siden opplevde jeg å komme tilbake til min barndoms og ungdoms landskaper for første gang på mange år, og ekstatisk la jeg ut bildene fra Finnmark. Senere ble jeg med i gruppa «Du vet du er fra Vadsø» når du klipper plenen én gang i året eller har vært statist i spille­filmen «Brent jord». Hver by, hvert tettsted, hver bygd i Norge har nå sin Facebook-gruppe. Disse ivaretar en dimensjon som julebrevene mangler, nemlig historien. For Facebook er først og fremst et eminent medium for øyeblikksrapporter: «Juhuu! Fredag igjen: På vei til sofaen med et glass rødvin og en bolle chips».

Hvem du er spiller en avgjørende rolle både i julebrevene og på Facebook. Det er jo det alt handler om: å posisjonere seg. Hvis du makter å være morsom, interessant, le av det triste, da kan du lykkes. Hvis du sitter alvorstynget og grunner over meningen med livet, da må du kanskje finne deg et annet sosialt medium eller helst et kirkesamfunn. Eller du kan skrive julebrev. For i julebrev kan man være alvorlig. En av mine informanter fra julebrevstudien var en 75 år gammel biskop emeritus. Han skrev: «Vi blir ikke med så langt inn i det 3. årtusen, men vi sier som Luther at selv om han visste at han ville dø i morgen, ville han plante et epletre i sin hage. I tidenes morgen satte Gud Herren mennesket til å passe og dyrke hagen. Den ordren står ved lagt. Det er livets mening så lenge hjertet slår».

Kjære julebrevforfatter og Facebook-rapportør: Vær enkel og begeistret i din juleglede, legg ut bilder av pinnekjøttet og familien! Skriv gjerne: «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet». Ikke vær redd for å være ukul. Gledelig jul!

Powered by Labrador CMS