Kultur

Hatretorikkens umenneskeliggjøring

Er det en kobling mellom 22.juli-terroren og voldtektsbølgen i Oslo? Ifølge den svenske voldsforsker Peter Gill kan det nettopp være en slik sammenheng.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den svenske voldsforsker Peter Gill hevder (Bjartvik, G.O./Våge, I. "Kobler voldtekter med Breiviks atferd" Vårt Lands nettutgave 03.11.11) at "det kan være en sammenheng mellom bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo og Anders Behring Breiviks handlinger." Gill mener at Breiviks hat og grenseløse atferd kan være "en trigger for at andre også går over grenser". Resonnementet er at Breiviks grufulle handlinger i generell forstand kan ha senket terskelen for volds og hatkriminalitet og slik gjort voldtektene enklere å utføre

Den mulige koblingen mellom voldtekter og Breiviks atferd er spekulativ noe Gill selv er fullt klar over og også innrømmer, men like fullt mener jeg det har noe for seg. I en videre spekulasjon tror jeg også det er en ide å se nærmere på hatets funksjon som et generaliserbart fenomen. Det er etter mitt syn fellestrekk i hatretorikken som Breivik i årevis annammet, næret seg av og ble inspirert av og hvordan voldtekter er et resultat av en forutgående prosess med tilegnelse av hatets umenneskeliggjøring. Hva som bidro til å senke terskelen og forme Breivik – ideologisk og mentalt – er derfor en del av det samme hatkompleks som voldtekt kan forstås ut ifra.

Hatretorikk og krigens logikk rettferdiggjør og rasjonaliserer volden og bestialske handlinger. For den tilsynelatende ”ensomme ulven” Breivik har det handlet om å simulere krigens logikk av nødvendighet gjennom blant annet bruk av voldelige dataspill og praktisering av hatretorikk på høyreradikale og ekstremistiske nettsteder. I Breiviks tilfelle er hatet rettet mot muslimer, multikulturalister og hva han kaller for ”kulturmarxister” (hvorav sistnevnte egentlig er alle som er uenige med ham, slik jeg oppfatter det). For de som står bak de mange voldtektene, er kvinner gjenstand for hat. I begge tilfeller har det skjedd en forutgående mental prosess av umenneskeliggjøring av det menneskelige som muliggjør bestialske handlinger.

22.juli-terroren og voldtektsbølgen handler begge om svært aggressiv og brutal maktutøvelse hvor ofrene i overgriperens bevissthet er fratatt all menneskelighet og verdighet. For overgriperen har derfor ofrene ingen rettigheter og kan følgelig behandles deretter. Voldtektsbølgen i Oslo kan videre forstås som en form for terror. Ikke bare gjelder dette ofrene den brutalt rammer, men også for pårørende og ikke minst den generaliserte frykt som er skapt i Oslo sin befolkning.

I krigskontekster har hatretorikken alltid hatt en sentral påvirkningskraft og er ofte brukt mot fiender som umenneskeliggjøring av det menneskelige. Den gjør mennesker i stand til å se på demoniserte fiender med forakt som noen det er helt naturlig å øve vold mot og i siste instans drepe. I de fleste kriger er det også en utbredt tro på at sivile ikke bare er sivile og at tvilen på hvem de egentlig er gjør dem til legitime mål for krigens aktører. Det er i denne forbindelse ikke tilfeldig at systematisk utførte voldtekter ofte er brukt i krig som angrep på sivilbefolkningen for å fornedre og undertrykke. Voldtekt som krigsstrategi paralyserer og lammer. Slik passiviseres eventuell motstand. For å kunne utføre voldtekter i krig må soldatene som overgripere være godt mentalt forberedt, i teorien trent i umenneskeliggjøringen og indoktrinert i hatretorikken.

Voldtekt i det sivile samfunn er også omfattet av de samme mekanismer som gjøres gjeldende i krig, men det er noen viktige forskjeller. Som krigsstrategi har voldtekt en sterk gruppeorientering og kollektiv dimensjon i den forstand at det er organisert og utført innenfor militære enheter hvor det kan utøves et sterkt gruppepress på den enkelte for å utføre alle mulige overgrep (inkludert voldtekt).

Det finnes mange eksempler på gruppevoldtekter i det sivile liv, men ofte er det utført av en overgriper alene og har ikke det organiserte preget og systematikken som karakteriserer krigens praksis. Mens ofrene i krigen ofte tilhører en annen etnisk gruppe enn den angripende krigførende part i konflikten, så er ofrene i de sivile liv som regel tilfeldige. Riktignok kan det være voldtekt av noen som overgriper står i en nær relasjon til, men det er ikke offeret som representant for en bestemt etnisk gruppe som her er det avgjørende. Det de har til felles er at de er kvinner og det er det generaliserbare hatet som er rettet mot kvinner som er gjennomgående uavhengig av hvilken etnisk tilhørighet eller kulturell opprinnelse ofrene måtte ha.

I krigen kan det være viktig å nedkjempe en bestemt etnisk gruppe og derfor gjennom systematisert voldtekt ramme kvinnene som tilhører denne gruppen. Slik var det i Balkan-krigene på begynnelsen av 1990-tallet og etter oppløsningen av Jugoslavia hvor systematisk og etnisk baserte massevoldtekter hadde til hensikt å knekke fienden moralsk og mentalt eller psykisk. Her kunne selv ofrene bli tvunget til å voldta egne familiemedlemmer under trussel om at de selv ville bli drept eller soldater som ikke gikk med på å voldta fiendens kvinner kunne selv risikere å bli drept av sine militære overordnede og medsoldater.

Det kan virke som om Breivik har levd seg inn i en intens gruppetenkning som har motstått å se enkeltmennesket som alltid er tilstede i gruppen som er gjenstand for hat. For ham er virkeligheten og mennesker forstått i en dualistisk kamp mellom det onde og det gode og hvor de som faller i den onde kategorien ikke har livets rett. Den samme mekanisme av hat tror jeg gjør seg gjeldende hos voldtektsutøvere som også har svært vanskelig for å se deres ofre som enkeltmennesker med unikhet og verdighet. I stedet blir voldtektsofrene symboler for et mer abstrakt hat som retter seg mot kvinner i sin alminnelighet.

Powered by Labrador CMS