Debatt

Kunsten å krige

Kjære medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen. Dere har mye å lære av oss kunstnere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Red.anm.: En setning i dette debattinnlegget er redigert bort etter publisering.

I diskusjonen om Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom), tas det for gitt at kommisjonens «innspillsmøte» er et rom for dialog. Det er et merkelig premiss. For dem som aldri har deltatt i slike møter, kan jeg fortelle at de ikke er basert på dialog.

Deltakere kommer med sine tre til fem minutters taler, ofte lest fra manus. Det er vanligvis mulig å melde seg på på forhånd, slik Norske Dansekunstnere (NoDa) gjorde. Innspillene arkiveres for senere forskning eller utdypning.

Det legges ikke opp til diskusjon.

Ytringsfrihetskommisjonen møte hadde tittelen «innspillsmøte med kunstnere om ytringsfrihet og ytringskultur i kulturlivet». Det var altså snakk om et bransjemøte. Så hvorfor invitere Sløseriombudsmannen? Er dette et kunstprosjekt? Er Are Søberg kunstner?

Kommisjonen inviterte altså en delvis anonym plattform som – i samarbeid med flere mediehus, bl.a. Vi Menn, Nettavisen, og TV2 – i flere år motarbeidet kunstnere gjennom tabloide artikler basert på feilinformasjon og tidvis ren løgn.

Samarbeidet har resultert i trusler og trakassering. Her må jeg være forsiktig, for sist jeg nevnte samarbeidet, truet et av mediehusene med søksmål. Nettavisen bekreftet i imidlertid samarbeidet da de ansatte Søberg som kommentator.

Alle innspill Ytringsfrihetskommisjonen samler inn leveres til Kulturdepartementet for å vurdere tiltak til fordel for kulturfeltet. Når enkelte av dens medlemmer beskriver Sløseriombudsmannen som «en av de viktigste stemmene i samfunnsdebatten for tiden», eller at andre medlemmer karakteriserer mine kolleger som «autoritære folk med mye makt», bare fordi de takket nei til å delta i deres seminar, da er det dessverre ingenting som kan gi meg tillit at dette skal være til nytte til kunstnere, ikke minst såkalt ytringskultur i kulturlivet, som seminaret handlet om.

Jeg observerer at mange gjentar at «kunstnere tåler ikke kritikk og uenighet». Men hvem har vært i denne diskusjonen i flere år? Jo, kunstnere. Hvem får den tøffeste kritikken og må forsvare seg selv og kolleger hele tiden?

Kunstnere.

Jeg er glad for at kunstfeltet nå er samlet mot hets, trakassering og diskriminering, selv om det fortsatt er en lang vei å gå. Men det finnes ingen god timing for å ta et standpunkt mot hat: Bare gjør det.

De som beskylder kunstnere for å støtte sensur og boikott viser bare sin egen intoleranse, mangel på empati og uvitenhet. NoDa satte spørsmålstegn ved hvorvidt Ytringsfrihetskommisjonen handler i forhold til mandatet sitt når de legitimerer og framsnakker aktører som driver politisk propaganda gjennom anonymitet, mobbing og falsk informasjon. Som alle kunstnerorganisasjonene påpeker, dette er ingen boikott, men en støtteerklæring, altså noe som heter solidaritet.

NoDas innspillsmøte var viktig, fordi det samlet forskjellige deler av kunstfeltet – representert av over 30 individer – under en felles virkelighetsforståelse: bl.a. at hets og falske fortellinger ble aksepterte politiske verktøy av offentlige institusjoner og media og at kvinner, minoriteter og eksperimentell kunst er primært målrettet av disse hendelsene.

Da jeg jobbet med kunstnerdrevet Radio Tenthaus der jeg avslørte et av de navnene bak Sløseriombudsmannen, inviterte jeg opprinnelig Kristin Danielsen og Lars-Petter Hagen fra Kulturrådet. Begge nektet å delta.

Jeg kaller det ikke for no platforming, boikott eller sensur slik Ytringsfrihetskommisjonen gjør, fordi folk skal aldri tvinges til dialog.

Som Carina Nilstun har sagt: «å gå i dialog betyr å innlede en forbindelse eller forhandlinger, ofte i håp om å oppnå forsoning eller oppklaring.» Med andre ord, dialog er en verktøy til å skape positiv endring, ikke et mål i seg selv.

I stedet inviterte jeg fem kunstnere, til å snakke sammen live på radioen, hvor publikum også kunne delta på telefon. Jeg syns det var en flott, morsom og viktig diskusjon. Også fordi kunstfeltet sjelden har mulighet til å snakke sammen om alvorlige temaer. Hvis en diskusjon er privat, blir den beskrevet som et «safe space», noe som lett tolkes negativt. Hvis det er offentlig og kunstnere selv ikke står for organiseringen, blir det lett kuppet av andre aktører som tydeligvis ikke interessert i dialog, men skaper uro og konflikt.

Radioprogrammet ble senere beskrevet som «hatefullt» i et Kulturrådseminar av et av de mediehusene som var nevnt. Ingen i seminaret ville utfordre uttalelsen, og til og med samme folk som jeg hadde invitert til å delta påsto at de aldri hadde hørt om programmet.

Uansett, jeg vil aldri gi meg. Som en oppfølging inviterte jeg Gunnar Stavrum fra Nettavisen og Alex Øystå fra Vi Menn. Øystå var positiv og vi ble enige om at vi vil vente på at Stavrum skal svare – noe som aldri skjedde.

I min relativt korte, men intense karriere, har jeg alltid prøvd å snakke med «det andre siden», uansett hvor den siden måtte være, inkludert Human Rights Service, FrP, Liberalistene, LePen, Geert Wilders m.fl.

Ofte svarer de ikke eller de takker nei, men kan dette være fordi de ikke tåler kritikk?

Årsaken til at kunstnere ikke ville delta på Ytringskommisjonens innspillsmøte var ikke at vi ikke tåler uenighet, men at dere fasiliteter ufaglige, intellektuelt uredelige motstandere som møtte med ferdigformulerte tanker om vårt felt og for å spre flere usannheter hos Kulturdepartementet, med mål å avvikle all offentlig finansiering av kunst og kultur.

Offentlig finansiering av kunst og kultur er en av det viktigste verktøyene vi har til å sikre at en bredt representasjon av samfunnet kommer til orde, uansett kulturell, økonomisk og kjønnsmessig bakgrunn.

Kjære medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen, husk at kunstnere er vant til å være i den offentlige debatten og er eksperter på forskning og eksperimentering rundt språk og kommunikasjon. Jeg kan med stolthet betrygge dere om at kunstfeltet sitter på stor kunnskap når det kommer til ytringsfrihet, kritiske diskusjoner og debatt. Dere har faktisk mye å lære av oss om hvordan dere kan skape dialog og positive endringer for et mer åpent og demokratisk samfunn.