Debatt

Kunstnerne og ytringsfriheten

Så lenge påstander ikke konkretiseres og dokumenteres, er det selvsagt umulig for redaktører å svare på dem.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et innlegg i Dagsavisen 19. juli skriver kunstner Hanan Benammar at «Kjære medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen, dere har mye å lære av oss kunstnere». Sett i lys av at kunstnerorganisasjonene den siste tiden har brukt svært mye energi på å kritisere kommisjonen for å invitere folk de ikke like til såkalte innspillsmøter, så mener jeg det er en høyst tvilsom påstand.

Det er imidlertid uansett en subjektiv sak, som jeg skal la ligge.

Det som er mer interessant, og mer problematisk, med Benammars innlegg er enkelte av de konkrete og faktiske opplysninger og påstander hun fremmer. Benammar, i likhet med kunstnerorganisasjonene, har formelt og høylytt protestert mot at Ytringsfrihetskommisjonen – på sitt innspillsmøte om ytringsfrihet i kulturlivet – også inviterte Are Søberg, bedre kjent som «Sløseriombudsmannen» til å holde et fem minutters innlegg.

Benammar skriver om dette blant annet at «Kommisjonen inviterte altså en delvis anonym plattform som – i samarbeid med flere mediehus, bl.a. Vi Menn, Nettavisen, og TV2 – i flere år motarbeidet kunstnere gjennom tabloide artikler basert på feilinformasjon og tidvis ren løgn.»

For det første er det jo ikke riktig at man inviterte «en delvis anonym plattform». Are Søberg var der i kraft av sin egen person og definitivt ikke anonym. Verre er det at tre redaktørstyrte, seriøse mediehus – selv om det er klønete formulert – beskyldes for å spre feilinformasjon og «ren løgn».

Redaktører og journalister og de mediehusene de representerer skal tåle mye – mer enn folk flest. Redaksjonene i de nevnte mediehusene er befolket av robuste medarbeidere som står for en støyt. Men når du som debattant insisterer på å være så opptatt av etterrettelighet og «korrekt» informasjon som det kunstnerorganisasjonene og Benammar er, så forventer jeg at man selv er ganske nøye.

En påstand om å spre løgn er ikke bare en påstand om å drive dårlig eller uetterrettelig journalistikk.

Det er en påstand om bevisst, altså mot bedre vitende, å spre feilaktige påstander. Det er svært alvorlig for redaksjoner som lever av troverdighet. Derfor mener Benammar bør konkretisere og dokumentere sine påstander.

Redaktørene i de tre nevnte mediehusene, Gunnar Stavrum i Nettavisen; nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 og Alexander Øystå i Vi Menn er intervjuet i nettavisen Subjekt etter Benammars innlegg. De stiller seg undrende til kritikken, og etterlyser også konkretisering av hva Benammar mener. Så lenge påstandene ikke konkretiseres og dokumenteres, er det selvsagt umulig for redaktørene å svare på dem.

Dersom Benammar ikke kan dokumentere påstandene, så bør de vel trekkes tilbake?

Det andre punktet i Benammars innlegg som er til å undres over er påstandene i den opprinnelige kronikken om at de tre nevnte redaksjonenes kontakt med Are Søberg skulle «resultert i trusler og trakassering, hvorav noen er etterforsket og pådømt».

Etter at noen stilte spørsmål ved hvilke domfellelser det var snakk om ble setningen endret i den digitale utgaven, hvor det nå heter at «Samarbeidet har resultert i trusler og trakassering». Til Subjekt sier Benammar i en tekstmelding «det er snakk om bøtelegging, ikke domfellelser». Det står imidlertid ikke noe om bøteleggelser i Dagsavisens korrigerte tekst.

Sett i lys av hvor viktig det var for kunstnerorganisasjonene å understreke nettopp det med trusler og trakassering i kjølvannet av «Sløseriombudsmannens» omtale av ulike kunstprosjekter, som begrunnelse for sin opptreden overfor Ytringsfrihetskommisjonen, ville det vært interessant å vite litt mer om hva dette dreier seg om.

Hvor mange bøteleggelser er det snakk om? Hva handler de om?

Så langt har ikke undertegnede sett en eneste av de konkrete meldingene som kunstnerorganisasjonene refererer til i generelle ordelag. Det gjør det vanskelig å diskutere grunnlaget for organisasjonenes reaksjon overfor kommisjonen.

Kanskje Benammar kan hjelpe oss også her?

Mer fra: Debatt