Debatt

Jaktministeren

Når blir en inhabil i å lage regler for jaktinteressene? Det spørsmålet bør stilles når landbruks- og matministeren er i gang med revidering av viltloven.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I det siste har mat- og landbruksminister Olaug Bollestad gjentatte ganger vært ute i mediene og promotert jakt som hobby. Hun har selv tatt jegerprøven, «håper hun får skutt dyr», mener folk ikke må være «redde» for å skyte på dyr til tross for stor risiko for skadeskyting, og har omtalt seg som «jaktminister».

Er dette uproblematisk?

Sett bort ifra at jakt som hobby har mange problematiske sider i seg selv, er det enda større grunn til å være skeptisk til Bollestads entusiasme for denne hobbyen. Bollestad har ansvar for den kommende revideringen av viltloven, som regulerer nettopp jakt i Norge.

I Norge er det Landbruks- og matdepartementet (LMD) som har ansvar for dyrevelferd for alle dyr. Det er trolig mye av grunnen til at fremskritt for dyr i Norge krever en enorm innsats fra sivilsamfunnet – ingenting kommer av seg selv og nesten alle fremskritt for dyr tar uforholdsmessig lang tid.

Det har likevel skjedd positiv endring.

Blant de største fremskrittene er forbud mot pelsdyroppdrett. Dette skjedde ikke på grunn av, men på tross av, LMD. Som landbruksminister med ansvar for å iverksette forbudet, presterte Bollestad å kalle dette for «en drittsak», og dermed nedsnakke nordmenns store engasjement for pelsdyrene. Det vitnet ikke om respekt for dyrevelferd. Et annet stort fremskritt for dyrevelferd i Norge har også skjedd under denne regjeringen – vi har fått dyrepoliti. Men også her måtte etablissementet i LMD dras etter ørene; det var initiativ fra Justisdepartementet som fikk ballen til å rulle.

Generelt har både byråkrater og politikere i LMD vært landbruksnæringens folk – det er neppe noen kontroversiell påstand. Det har dessverre betydd at man setter næringsinteresser i for eksempel landbruksnæringen, foran dyrevelferd.

Innenfor landbruksnæringen har man også store grunneiere.

I 2018 fant bondeorganisasjonene og LMD at de skulle ta seg rett til å innlemme utnytting av ville dyr i sitt mandat. Sammen med jaktorganisasjoner leverte man en rapport om næringsutvikling basert på «viltressurser». I forkant hadde regjeringen åpenbart kommet de samme kreftene i møte, og sørget for at ansvar for «jaktbare viltarter» skulle overføres til LMD fra Klima- og miljødepartementet, som i utgangspunktet har ansvar for natur og de ville dyrene som bor i den.

Hele poenget med denne øvelsen er at grunneiere skal kunne tjene mer penger på jakt av ville dyr i norske skoger – vel å merke i en tid hvor stadig flere ville dyr trues og trenger mer fred og ro. Grunneier-interessene blir dermed også tydelige i rovdyrpolitikken: Grunneiere er redde for å miste inntekter fra elgjakt, og presser derfor på for skyting av kritisk truet ulv.

Det har de hittil fått rikelig gehør for.

Det er grunn til å tro at landbruksministerens stadige entusiastiske utspill om jakt som hobby er ledd i planen for å øke interessen for jakt i befolkningen – og dermed øke inntektspotensialet for de som leier ut til jakt. Bollestad blir en slags talsperson for disse næringsinteressene – en «kjendis-jeger» som ikke har problemer med å få pressen på slep for å snakke varmt for jakta.

Samtidig er ministeren også ansvarlig for å utforme en ny, revidert viltlov som legger rammene for regler jegere må forholde seg til. Skal noen som selv har jakt som hobby, være øverste ansvarlig for disse reglene? Er det riktig at en minister med ansvar for å utforme regler for jakt, samtidig promoterer hobby-jakt i mediene?

I noen deler av samfunnet er habilitetsreglene strenge.

Samtidig er offentligheten vant til at enkelte næringer og grupper har tette bånd til makten. NOAH erfarer at næringer og interesser som utnytter dyr og natur ofte har en forrang i å bli hørt av øverste politiske ledelse. Dette er ikke uproblematisk.

Vi befinner oss tross alt i en FN-erklært naturkrise – noe landbruksministeren tydeligvis har svært vanskelig for å ta til seg. Naturkrisen lar seg også merke her hjemme – flere norske dyrearter vil komme på ny rødliste i 2021.

Hvordan påvirker de joviale jaktturene, som Bollestad blir invitert til av jegerorganisasjonene, hennes innstilling til noen av jaktinteressenes kampsaker i prosessen med viltloven? Jaktinteressene vil eksempelvis legalisere jakt med pil og bue i Norge.

Dette er en jaktform som to miljøministre tidligere har avvist å legalisere, av dyrevernhensyn. Det er en jaktform både Mattilsynet og Veterinærforeningen har uttalt seg negativt om. Men jaktorganisasjonene tror det kan skaffe flere jaktturister til Norge.

Vil Bollestad veie dyrevelferd eller grunneiernes lommebok tyngst?

Jegerorganisasjoner gir inntrykk av at de ønsker flest mulig jaktformer, flest mulig arter å jakte på og lengst mulig jaktperiode. NOAH mener derimot at både dyrevelferd og tap av naturmangfold tilsier strengere regler for jakt som hobby og næring.

De ville dyrene trenger mer beskyttelse, ikke mer utnytting. Samtidig målbærer vi viktige flertallstinteresser – som ønsket om å stoppe jakt på rødlistede arter, større hensyn til ikke-jegere i naturen og nasjonalparker uten jakt.

Spørsmålet er om ministeren fortsatt er i stand til å lytte til disse interessene når jakt-hørselsvernet er tredd nedover ørene.