Kommentar

Ufornuft og følelser om abort

Det blir ikke flere senaborter av at kvinner får bestemme selv. Tallenes tale er veldig tydelig.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Kaia Storvik

Ansvarlig redaktør, Agenda Magasin

Motstanderne av selvbestemt abort, enten de mener kvinner ikke skal få bestemme selv fram til uke 12, 18 eller 22 i svangerskapet, argumenterer basert på følelser, ikke på kunnskap eller virkelighet.

I Norge har vi, siden 1976, hatt en abortlov der kvinners selvbestemmelse er absolutt fram til uke 12. Tilgangen på abort for dem som trenger det, er god. Allikevel har aborttallene gått kraftig ned de siste årene. Særlig blant tenåringer. Det er selvsagt gledelig. Ingen vet det bedre enn de kvinnene som har vært uønsket, eller ufrivillig, gravide.

Årsakene til at vi har færre aborter? Alt tyder på at det skyldes god opplæring og tilgang på rimelig og effektiv prevensjon og nødprevensjon – populært kalt angrepillen. Ikke innstramminger i abortloven.

Den eneste typen aborter som faktisk har økt ganske mye i Norge de siste årene, er senaborter. Dem er det ikke de gravide kvinnene selv, men en nemnd, som bestemmer over. Etter uke 12 må du nemlig til nemnd, enten du ikke kan − eller vil – gjennomføre svangerskapet. Dette er ikke rådgivning, slik enkelt ynder å framstille det som, det er en slags formell rettsinstans. Andre mennesker bestemmer om du må bli mor eller ikke.

Dette er ikke rådgivning, det er en rettsinstans.

—  

I dagens abortdebatt framstiller ganske mange det som om det er abort-nemndene som står mellom oss og en slags tsunami av senaborter, og derfor raser mot SVs forslag om å utvide retten til selvbestemt abort. Det er bare tull. Nemndene behandler mindre enn 5 prosent av avbrutte svangerskap. Og hvis målet ditt er færrest mulig senaborter, er nemnd-systemet til veldig liten hjelp.

Norske abortnemnder sier nemlig ja til så godt som alle søknader de får.

Bare to av 362 søknader svangerskapsavbrudd mellom uke 12 og uke 18 ble avslått etter behandling i nemnd i 2017. De avslagene som kommer i førsteinstans (det var 10) handler stort sett om at kvinnen selv egentlig ikke ønsker abort i utgangspunktet.

Etter uke 18 skjer det er det veldig, veldig få aborter. I et normalår er det rundt 100-200 søknader om slike aborter. (Til sammenligning blir det født langt over 50.000 barn i Norge). Det handler altså om veldig, veldig få tilfeller. Også her blir de aller fleste søknader innvilget.

Slike senaborter handler oftest om at man har funnet ut at barnet som er på vei, er veldig, veldig sykt. I mange tilfeller er det snakk om barn som ikke er levedyktige eller vil måtte leve med umenneskelige smerter. Eller at mor er syk eller blir dødssyk av å være gravid, og man må velge mellom barnet og moren. Da velger nemndene moren. I noen tilfeller er det også sosiale årsaker. Antallet slike er så få, at vi ikke kan si så mye sikkert om dem. Men at det handler om svært alvorlige tilfeller, er det ingen tvil om.

Akkurat nå handler hele norsk abortdebatt om akkurat disse få årlige abortene som skjer mellom 18 og 22, på grunn av SVs landsmøtes vedtak.

Nå har riktignok SV-leder Audun Lysbakken sagt at dette ikke er noe partiet kommer til å jobbe for. Uansett er det langt fra noe flertall for det blant norske folkevalgte. Og kanskje kan man argumentere for at dette handler om så få kvinner, i en så spesiell situasjon, at det er greit at man har en nemnd-ordning i disse særtilfellene. Men særlig prinsipielt er det ikke.

For selv om Stortinget hadde vedtatt SVs forslag i morgen den dag, tyder ingenting på at det ville endret dagens praksis.

Kvinner som er uønsket gravide vil ta abort så tidlig som mulig. I 2020 ble 84,6 prosent av alle selvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, naturlig nok. Senaborter er grusomme. Aller verst er det for de kvinnene som må gjennomføre dem. Mens tidlige aborter i de aller fleste tilfeller er fysisk trygge og medfører håndterbare smerter, må man sent i svangerskapet føde barnet. Alle vet hva slags påkjenning – og risiko – det innebærer. Å måtte gjøre det uten at det ender med å få et levende barn, ønsker ingen.

Tall fra Island og Nederland, som begge har selvbestemt abort fram til uke 22, og Sverige, som har satt grensa til uke 18, har ingen økning i antallet senaborter når retten til selvbestemt abort ble utvidet.

De som raser mot utvidelse av grensen for selvbestemt abort, enten det er til uke 18 eller uke 22, ser ut til å gjøre det av litt ulike årsaker, men hovedtyngden av kritikken ligger i at de synes det er forkastelig at man – i det hele tatt – kan ta abort så sent i et svangerskap. Det er en skinndebatt. For det gjennomføres slike aborter i dag, med dagens lovverk.

Spørsmålet er ikke om det skal skje slike aborter, det er hvem som skal ha det siste ordet. Det er en legitim diskusjon. For en abort i uke 19 eller 22 blir ikke, i motsetning til det mange hevder, mer etisk forsvarlig av at det er leger eller advokater som bestemmer at de skal skje, enn hvis det er den gravide kvinnen. Handlingen er den samme, de etiske konsekvensene er den samme.

Det må være utgangspunktet i diskusjonen om grensene for selvbestemt abort.

I første versjon av denne saken stod det at  «I et normalår er det rundt 30 søknader om slike aborter» , altså aborter etter uke 18. Dette er antallet saker som behandles i klagenemnd. Det riktige er at mellom 100-200 kvinner i et normalår søker om abort etter uke 18.

I første versjonen av saken, stod det «tidlige aborter er fysisk trygge og smertefrie«. Dette har blitt rettet til: Mens tidlige aborter i de aller fleste tilfeller er fysisk trygge og medfører håndterbare smerter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!