«Fremvandrerne»: Helt fremragende

«Fremvandrerne» er en så vellykka, morsom og original serie at den alt nå kan utnevnes til en av høstens beste norske.

6

TV-SERIE

«Fremvandrerne» («Beforeigners»)

HBO Nordic

Premiere 21. august

Ingressen er en spådom, men så handler «Fremvandrerne» om tidsreiser. Men der vanlig tidsreisefilosofering gjerne handler om sånt som «hvis du kunne reise tilbake i tid, ville du drept baby-Hitler», handler denne serien om hva som skjer når folk kommer til vår tid fra fortida. Norge og verden utsettes for en tidsreiseinnvandring av folk fra gamle dager. Dermed blir Oslo et fler-temporalt samfunn. Og det er virkelig et fascinerende, mangfoldig og underholdende univers serieskaperne Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad («Lilyhammer-duoen») har skapt med det utgangspunktet.

«Fremvanderne», «Beforeigners» på engelsk, er også HBOs første norske serie, og den fortjener å bli en strømme-hit.

Les også: Flyktningkrise fra fortiden

Handlingen trigger nysgjerrigheten fra den første tidsreisende plopper harkende opp av Oslofjorden, og legger grunnen til en fortelling som byr på en jevn strøm av fiffige, treffende poenger og overraskende situasjoner. Det er ikke småtterier et moderne sosialdemokratisk velferdssamfunn må takle med alle denne fremvandrertrafikken.

I denne nye virkeligheten spiller Nicolai Cleve Broch politimannen Lars Haaland. Han har akkurat investert i leilighet i Bjørvika med kjæresten Marie (Agnes Kittelsen) når han får beskjed om å dra ned til Operaen. Der har det blitt reddet flere folk opp av fjorden, som merkelig nok er ikledd pelser og skinn og snakker et merkelig språk. Politimann Haaland mener de må sendes til psykiatrisk akuttmottak, før han får med seg en nyhetssending som forteller at dette skjer verden over. Folk som tilsynelatende er fra fortida må reddes opp av havet overalt. Vi rekker å se Haaland tenke «hva inn i helvete ...» før handlingen hopper mange år fram i tid. Nå er han enslig, utbrent og har en datter i russealder. Det har dukket opp tusenvis av fortidsfolk hvert år, og strømmen stopper ikke. De er unge og gamle, menn og kvinner, og kommer helt fra steinalderen og fram til 1800-tallet.

Den som synes det flerkulturelle Grønlandsreiret er skummelt, kan jo sjekke ut det flertemporale. Det nye urbane Oslo har mye å by på av folk og fe, og folk flest fra vårt tid har tilsynelatende akseptert at urtidsnaboen bruker heisen i blokka som fjøs.

Hvordan disse tidsreisene i det hele tatt er mulig, bruker ikke historien et eneste sekund på å forsøke å forklare. Her er intet kvasivitenskapelig visvas å høre. og det bare styrker serien. Handlingen konstaterer bare at så er skjedd, og sånn er det blitt. Livet har gått videre, og for noen involverte sånn hele 10.000 år framover i tid. Mange takler visst dette så godt de kan. Andre ikke. Oppi alt dette er politimann Haaland tydeligvis preget, sykemeldt blek og betutta over det alt som har skjedd. Han er litt sånn som de etterblitte gikk rundt i «The Leftovers», og det hjelper garantert ikke at kjæresten Marie har forlatt ham for en fornem pipesmattende fremvandrer fra det gamle Kristiania.

Saken fortsetter under bildet.

Nicolai Cleve Broch i «Fremvandrerne». Foto: HBO

Oppe i alt sammen får han en drapssak i hendene. En av fremvandrerne blir funnet død i fjorden. Dette er ikke en sak Haaland ønsker seg. At han blir plassert sammen med en nyankommet partner hjelper heller ikke. Selv om hun er tidenes tøffeste og kuleste politi i norsk – for ikke å si europeisk krim. Dette er ikke en etterforsker som sliter med graviditet, ekser, rusproblemer, eller noe av det kvinnelige politifolk gjerne gjør i TV-krim. Om Alfhildr Enginsdatter (finske Krisa Kosonen) sliter med tidsklemma er det fordi den er på 1.000 år.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Alfhildr er rimelig tøff, den typen du vil ha på sin side i et slag om Stiklestad, et hun for så vidt var med på sammen med Tore Hund. Det sier seg vel selv at forholdet mellom Lars Haaland, en mann fra det 21. århundre og en stridsmøy fra 1000-tallet ikke bare blir enkelt. Men, ved Odin, morsomt er det. På politihuset kalles hun fremvandrermaskoten, for tidsismen (!) rår i politiet også.

Med «Fremvandrerne» har Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin skapt det mest gjennomførte norske dramauniverset siden «Kampen for tilværelsen», men dette er større og mer mangfoldig.

I deres originale Oslo er noen av de nyankomne tidsvandrerne mer på hugget enn andre. Her er en røff, men velkledd gjeng fra det gamle Kristiania, ser gode forretningsmuligheter i den nye tid i hallik-, horehus og dopbransjen. De er kjent som Bohemen. Andre folk fra Kristiania bemerker seg ved å være påtakelig mer kultiverte, velartikulerte og velkledd enn folk flest, gjerne i stand til å deklamere klassiske vers, jamber og trokeer når anledningen byr seg. I dette Oslo bør man ikke bli overrasket over at sikkerhetsselskapet Cro Magnons vektere faktisk er steinaldermenn.

Les også: Rekordstor norsk dramabølge

Her er offentligheten tilpasset en ny tid, statsapparatets behandlingssentre, kunstinstitusjoner, borettslagsregler, etater og direktorater tilpasset nye behov. Det er kommet runeskilt på T-banen, og «viking» er blitt et fyord på grunn av tidsistisk ekstremisme. I stedet for v-ordet skal man si «folk av norrøn opprinnelse». Noen hatere må jo bare rope «Norge for nåtidsfolk», men de får det kontante svaret: «vi var her først!». Å prøve å styre journalister er ikke så enkelt lenger heller, som en politisjef erfarer når han prøver seg med et ydmykende «er du helt fersk i gamet eller»? Han blir kjølig avfeid med:

– Jeg har holdt med dette siden 1870.

Serien byr på så mange morsomme aha-øyeblikk her at jeg må passe meg for å ikke spoile for mye. Men det er ikke bare satiren som fungerer, drapssaken som politiduoen vår jobber med byr også på mysterier – som gjør historien interessant og spennende. Det kan ikke være tvil om at det bak denne nyskapningen ligger et skikkelig stramt og sylspisst manus, så bra at jeg synes «Lilyhammer»-duoen Bjørnstad og Skodvin fra nå av bør bli kjent som «Fremvandrer»-duoen.

En god tidsreiseserie har det med å starte fabuleringer. Kan noen reise fram og tilbake mellom epokene? Er det mest verdslige folk fra fortida som kommer hit? Hva med prominente, kjente skikkelser – Eidsvoldsmennenene? Petter Dass? Ibsen? Ole Høiland? Det kan være mer å hente fra norgeshistorien til en fortsettelse.

Anmeldelsen er basert på fem av seks episoder.