Marit Arnstad er klar for politikken igjen, som samferdselsminister.

Dronninga

Marit Arnstad er nei-dronninga. 
Som endelig sa ja.

Forrige søndag spurte Jens Stoltenberg om hun ville bli ny samferdselsminister. Hun svarte ja med en gang. Siden er vi blitt servert det ene smigrende tabloidoppslaget etter det andre med titler som «Jens kapret drømmedama» og «Sps ukronede dronning».

Hun er flink, ja vel. Men det er det vel mange som er? Hva er det egentlig som gjør Marit Arnstad så forbasket ettertraktet? Garvede politiske journalister blir myke og rare i ansiktet når de blir avkrevd en forklaring, mumler om ikonstatus og peker på at hun er morsom, trygg i rollen sin og livlig. Selvfølgelig mistenker jeg at det er noe de ikke tør å si, nemlig at hun også er flott å se på, men sånt kan man jo ikke basere en politisk analyse på. Summa summarum kan vi slutte at Arnstad har karisma, en kulfaktur både Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen sårt trenger. Det er ikke borti natta å tenke seg at folk i styre og stell gleder seg vilt og tenker at jo, nå blir det artig på jobb igjen.

Selv er Marit Arnstad glad for den varme velkomsten. Hun ser ikke på seg selv som noen politisk Wonder Woman. Men, en ting er sikkert, samferdsel skal bli nøkkelen til valgsuksess og da er en så populær statsråd som Arnstad helt uvurderlig.

- Jeg er en helt alminnelig politisk person. Det er hyggelig at folk sier pene ting om meg, det er ikke det. Men superdame? Det er tatt ut av proporsjoner. Jeg opplever slett ikke meg selv som noe superdame, så langt ifra. Og jeg blir nervøs for at det skal øke forventningene om hva som er mulig å få til som statsråd.

Dagsavisen er innvilget en kort audiens på kontoret som inntil denne uka tilhørte forgjengeren hennes, arme Magnhild Meltveit Kleppa, som i flere år har fått så hatten passet på grunn av seine tog og annet rusk i det norske samferdselsmaskineriet. Nå er både Kleppa og trimsykkelen hennes historie. Isteden bugner kontoret og resepsjonen utenfor av blomsterbuketter, det lukter både bryllup og begravelse, og jeg gir opp å telle oppsatser ved 20. Marit Arnstad tar vel imot oss, hun er i sitt ess, blid og energisk med landets kuleste dialekt. Er ulastelig antrukket på voksent, litt uformelt raddisvis - beige og svart i dag, ja - matchende briller, sideskill og nordtrønderlags hviteste tenner. Dette vinnende vesenet skal altså gjenerobre tilliten fra bønder og andre i grisgrendte strøk innen valget neste år. Senterpartiet er presset etter at kjernevelgerne har snudd seg mot eget parti, og nå spekuleres det vilt i om Arnstadeffekten kan være det som skal få partiet på rett kjøl igjen. Trøndelagsfylkene er viktige for Senterpartiet og de to klareste kandidatene til å bli partiets neste leder kommer herfra - Ola Borten Moe fra Sør-Trøndelag og Marit Arnstad fra Nord-Trøndelag. Og selv om Arnstad bedyrer at hun ikke er ute etter lederjobben i partiet må denne uka ha vært småkjip for nestleder og kronprins Borten Moe, som skal ha skryt for å tørre å ta upopulære standpunt, men ulykksaligvis er omtrent like karismatisk som ei skaiveske. Politisk står han solid plantet midt i det tradisjonelle og konservative Senterpartiet, mens Arnstad representerer den radikale fløyen som Anne Enger skapte under EU-kampen. Arnstad understreker at partiet har en leder. En plass på Tinget kunne hun derimot godt tenke seg, men da må hun først overvinne Lars Peder Brekk i stortingsnominasjonen i høst.

 

I 1999 vakte det enorm oppsikt da det ble klart at Arnstad, som var olje- og energiminister, ble gravid og nektet å avsløre hvem som var far til barnet. Selv bestemte hun seg for å gi blanke i medietrøkk, folkesnakk og spekulasjoner, hun informerte statsministeren og partilederen om sine planer. «Greit» sa Bondevik. Kollegaene var hjelpsomme og oppmuntrende. Arnstad var ikke redd for kritikk, men ante at presset på hennes privatliv ville øke.

- Jeg syns pressen har oppført seg helt fint, det har vært ett par overtramp, men det var ikke fra dagspressen. Når det gjelder avisene i sin alminnelighet, så syns jeg de har opptrådt helt fair.

Det verste overtrampet var da en person utga seg for å være lege ved navn doktor Calmeyer og kontaktet Innherred sykehus i håp om å få ut taushetsbelagte helseopplysninger og på den måte avsløre barnefarens identitet. Arnstad nekter hardnakket for at mediekjøret rundt privatlivet hennes var med på å få henne til å trekke seg fra det politiske rampelyset.

- Åh nei, overhodet ikke. Jeg har ingen anklager å komme med.

Fire måneder etter at August ble født var hun tilbake på jobb i Olje- og energidepartementet. Hun hadde med seg baby, brystpumpe og praktikant, og la inn ammepauser på dagsorden. Både finansministeren og fiskeriministeren tilbød seg å sitte barnevakt skulle det bli helt krise. Det var ganske uvanlig for å si det mildt, og hun ble omtalt i selveste Financial Times. Den lille gutten ble snart tabloidenes yndling, ikke minst da han var med mamma på jobb hos oljeminister Ali al-Naimi i Saudi-Arabia. Gamle bilder viser sjeiker som nikker og smiler til sjarmtrollet August som stråler på mammas arm. I 2005 trakk hun seg likevel tilbake fra rikspolitikken. Hun ville være mamma for lille August og flyttet hjem til familiebruket i Skatval.

- Det var et valg jeg gjorde. Og det var ikke noe enkelt valg. Men jeg hadde veldig lyst til at sønnen min skulle vokse opp og gå på skole i Trøndelag. Jeg ville gjøre trønder av’n rett og slett. Og RBK tilhenger. Og det har jeg klart! De siste åra har jeg brukt mye tid sammen med August, så selv om det ikke var et helt enkelt valg så var det veldig riktig for meg.

- Er det for krevende å kombinere jobb som toppolitiker med det å være aleneforelder?

- Jeg vil ikke uttale meg om hva som er krevende for andre folk. Alle gjør sine valg ut fra personlige forutsetninger og hva de selv ønsker. Og jeg er ikke noen overdommer i forhold til andre menneskers måte å leve sine liv på. Men for meg var det rett.

 

Hun er fotballgal, en lidenskap hun deler med sin sønn. For Marit Arnstad startet det med en kjekk mann med kinnskjegg og glamrocksveis. For bare 15 år gammel dro hun på konfirmasjonstur til Bergen og møtte en av datidens aller største fotballstjerner.

- Kevin Keegan. Det var ett av det største øyeblikk i mitt unge liv. Jeg ble avbildet på fanget hans. Det var helt topp. Så da ble jeg veldig opptatt av fotball og veldig opptatt av Kevin Keegan.

Marit Arnstad er oppvokst på bondegård med kyr, gris, hest og høner. Det er hennes sju minutter eldre tvillingsøster som er odelsjenta, så å bli bonde var ikke noe tema i oppveksten, selv om alle ferier ble tilbrakt med gårdsarbeid.

- Faren min døde tidlig og mor mi hadde ikke mulighet til å drive gården aleine. Derfor leide vi bort jorda, i dag er det slik at det er naboene som driver. Men vi har noen sauer og noen frittgående høner, og jeg merker at jeg trives med det, å holde på med dyr. Det er en ganske fri tilværelse. Da jeg vokste opp var det også en travel tilværelse. Det andre kalte høstferie var potetplukking for min familie. Og når andre begynte sommerferien, måtte jeg ut å hesje. Sånn er det ikke for dagens barn, jeg tror mange av de som vokser opp slik i dag opplever gårdslivet som veldig fritt. Du har et stort areal rundt deg, stor frihet til å utfolde deg og så har du muligheten til å vokse opp med dyr. Det tror jeg mennesker har godt av.

En av kusinene hennes er tidligere HENNE-redaktør Ellen Arnstad, mest kjent for sine Christian Louboutin-hæler og velutviklede talent for glossymagasiner. Statsråden husker godt somrene på familiegården når den fjonge kusinen kom på besøk med stinn koffert.

- Ellen var byjenta som kom på gårdsferie om sommeren og det var ikke alltid de klærne hun hadde tatt med seg egnet seg så godt for gårdsarbeid. Men Ellen er veldig snill, en kjær kusine som har enormt mange, gode menneskelige kvaliteter. Ikke minst er hun også veldig dyktig.

- Du var ung på syttitallet, hva var ditt ungdomsopprør?

Hun tar seg litt i det og nøler.

- Hmmm, hvor mye av dette skal jeg egentlig fortelle...

Jeg kikker på klokken og legger kjapt til:

- Jeg foreslår det meste.

- Jeg var ikke så veldig opptatt av kjoler og høyhæla sko og sånt i ungdommen. Jeg gikk gjennom en raddisperiode da det gikk mest i svarte dressjakker og svære skjerf. Jeg likte Police, Velvet Underground og Patti Smith. Og så var jeg veldig glad i Dylan og The Band, hele syttitalsrocken.

- Var du en sint ung dame?

- Ja, jeg var vel det. Gikk med buttons på jakka og var alvorlig.

- Hvordan ble du politisk engasjert og falt for det litt trauste Senterpartiet?

- Det ble jeg ganske tidlig fordi miljøet for å være med i Senterungdommen var tydelig til stede der jeg vokste opp. Jeg var på mitt første Senterungdommens landsmøte da Eivind Reiten ble valgt som leder i 1979. Sammen førte vi kampen mot oljeboringnordforsekstiandrebreddegrad.

- Hæh? Kan du ta det om igjen og s a k t e, please?

- Hun ler.

- Oljeboring nord for sekstiandre breddegrad. Den går ved Møre en plass, sier hun og sier nærmest til seg selv:

- Han var en meget engasjert leder Eivind Reiten ja. Vi har begge to forlatt den kampen etterpå. Vi har det.

- Kunne ikke blitt noe annet parti for deg enn det gamle bondepartiet?

- Nord-Trøndelag er et parti med sterke arbeiderpartitradisjoner og sterke senterpartitradisjoner. På skolen var det AUF-lag og Senterungdomslag. Og så var det noen Unge Høyre-folk. Ikke så mye annet.

- Du valgte selvsagt den gruppa som hadde kjekkest gutter og flest fester?

- Når du er 16-17 år så er det ikke sånn at du setter deg ned og tar en alvorlig avgjørelse om hvilket partivalg du skal ta for resten av livet. Du kommer inn i et miljø som er litt politisk og litt sosialt. Og så er det slik at noen forlater miljøet etter hvert, mens andre utvikler sterke vennskap og en sterk politisk bevissthet som følger med deg resten av livet.

- Er du arvelig belastet?

- Ja, jeg er nok litt arvelig belastet. Jeg er det.

- Hvor tungt?

- Mora mi satt i lokalpolitikken. Og så har jeg en oldefar som var fylkesordfører, og en farfar som var fylkesordfører.

- No shit!

- Og en mormor som var det første kvinnfolket i kommunestyret og en gammelonkel som satt på Stortinget og en ikke fullt så gammel onkel som var statssekretær.

- Jøss!

- Og en søster som satt på Stortinget. Og alle var i Senterpartiet.

- Det må jeg si!

- Så la gå, da. Jeg er LITT arvelig belastet.

 

I mange år var det Anne Enger Lahnstein som var den store senterpartidronninga. Marit Arnstad utelukker ikke at det er hennes fortjeneste at partiet har vært et fint sted for kvinnelige politikere å komme seg opp og fram.

- Det har ikke vært spesielt vanskelig de siste 25 åra for kvinner å kunne hevde seg i Senterpartiet. Anne var flink til å løfte folk fram. Hun var på en måte min læremester og ga meg enormt stor tillit tidlig i mitt politiske arbeid. Da jeg kom inn på Stortinget i 1993 var jeg 31, og Anne plasserte meg rett i utenrikskomiteen. Den gangen var utenrikskomiteen litt mer pompøs enn den er i dag, det var nesten bare partilederne med. Jeg husker godt Fridjof Frank Gundersen, for øvrig en veldig frittalende og ok mann selv om jeg var uenig med ham om det meste - første gang jeg kom på et møte uttrykte han høylytt: «Og - hva gjør DU her, da?»

- Hva svarte du da?

- Det var tross alt Anne som hadde bestemt at jeg skulle sitte der. Så jeg svarte bare «Og hva gjør DU her?»

Hun begynte ikke å grine. Det gjorde hun derimot nylig da Aung San Suu Kyi holdt sin fredspristale i Oslo.

- Griner du lett?

- Nei. Jeg er egentlig ikke så veldig lettrørt. Men jeg var en periode leder i støttegruppa for Aung San Suu Kyi, så jeg føler for den historien. Søstera mi er mer lettrørt enn meg, men det hender jo at jeg feller en tåre.

- Når da?

- Siste gangen var nok i konfirmasjonen til fadderbarnet mitt. Å se jentungen jeg har fulgt i oppveksten stå der midt i overgangen mellom barn og voksen og holde tale. Da gråt jeg.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no