– Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld

– Det er «complicated», ja! Akkurat nå går det ikke så bra med meg og Russland, innrømmer Erika Fatland med et litt matt smil. Vi sitter på ærverdige Theatercaféen som ligger rett ved Nationaltheatret stasjon i Oslo.

Fatland har nettopp hoppet av toget i sin knallrøde kåpe etter et foredrag på Skedsmokorset bibliotek. Det handlet om, ja, «kjæresten» Russland, det vil si, om hennes bok «Grensen» fra 2017, som handler om hennes reise gjennom Russlands 14 naboland.

Den har i år har fått en skikkelig ny boost og kom i nytt opplag etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar. Mange har fått et fornyet interesse for Fatlands reise, og da særlig kapitlene om Ukraina. Og selv om både Russlands historiske råskap og Vladimir Putins brutalitet overfor sine naboer kommer tydelig fram i boka, så er Fatland etter sju måneder med russisk-ukrainsk krig både overrasket og skuffet over det landet hun ble så fascinert av allerede som tenåring.

[ Slik takler du mammastresset ]

Skuffet over apati

18 år gamle Erika gikk siste året på videregående i Helsinki, tok bussen over grensen og opplevde først forfalne, nedslitte Viborg. Like etter ble hun betatt av vakre St. Petersburg.

– Allerede der begynte det visst, mitt hat-kjærlighetsforhold til Russland, sier Fatland, og fortsetter:

– Akkurat nå er jeg skuffet over at russerne så apatisk har godtatt denne krigen. Å følge russiske nyhetssendinger i år har vært en ut av kroppen-opplevelse, det er en aggresjon og en retorikk som gir deg frysninger. At det er nazister i Ukraina, tror de vel ikke engang på selv, sier Fatland trist.

– Russernes dårligste sider kommer nå til syne. Den ekstreme nasjonalismen, og synet på at Russland er noe helt spesielt, som er høyt hevet over alle andre. Det er jo disse antivestlige følelsene som har dominert i Russland i det siste, og som Vladimir Putin har visst å bruke til sin fordel. Og så folks apati overfor myndighetene: «Ja ja. De ved makten får nå bare holde på. De bare stjeler og lyver likevel, hva kan vel lille jeg gjøre». Denne resignasjonen, å klage, det var jo en spesialitet de også hadde mot slutten av sovjettiden.

[ En gjeng med sytekopper ]

---

Erika Flatland (39)

Født 27. august 1983 i Haugesund, oppvokst i Ølen i Vindafjord kommune Rogaland sammen med foreldre og tre søsken. I dag bosatt i Oslo med forfatterektemannen Erik Fosnes Hansen og en hund.

Gikk på videregående skole først i Lyon, siden i Helsinki. Utdannet sosialantropolog fra Københavns Universitet og Universitetet i Oslo.

Debuterte som forfatter i 2009 med barneboken «Foreldrekrigen». Har siden skrevet kritikerroste bøker som «Sovjetistan» (2014), «Grensen» (2017) og «Høyt» (2020), fra sine reiser i Sentral-Asia, Himalaya og langs Russlands grense.

Skriver, kommenterer og holder foredrag om blant annet Russland og krigen i Ukraina.

Neste prosjekt er en reisebok fra Portugals tidligere kolonier i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

---

En lyshåret lesehest

Selv var Erika Fatland bare åtte år da det kommunistiske diktaturet Sovjetunionen til slutt falt i 1991. Da var hun ennå bare en liten, lyshåret lesehest hjemme i bygda Ølen i Rogaland, ett av de fire barna til han som drev bygdas store slakteribedrift. På den tiden var det heller ingen tegn til at lille Erika en dag skulle vokse opp til å bli en slags blanding av moderne eventyrer, antropolog og internasjonalt anerkjent forfatter av lærde, men samtidig underholdende reportasjebøker.

Hennes siste bok, den om de mange kulturene i landene i Himalaya («Høyt»), er nettopp lansert på engelsk, til svært gode kritikker. Akkurat nå er Erika Fatland som snarest hjemme i Norge midt mellom to lange researchreiser. Hun skal innom 20 land i Afrika, Asia og Sør-Amerika, og om et par år skal dette bli en bok om Portugals tidligere verdensimperium. Den har arbeidstittelen «Sjøfareren».

– Jeg var ikke en slik unge som tidlig ble interessert i politikk og historie, nei, bekrefter Fatland.

– Jeg levde vel mest i en slags fantasiverden med bøkene mine. Men jeg kan huske at kong Olav døde i 1991, sier hun, men legger til:

– Det var sikkert bare fordi vi fikk fri fra skolen den dagen.

[ Morten Traavik: Forræderen ]

«Litla helvete»

Året etter kong Olavs død, da Erika var ni år gammel, syns likevel faren Svein at det var på tide at jentungen tok seg skikkelig arbeid, i stedet for å sitte inne hele sommeren og lese bøker. Hun er tross alt 5. generasjon i familiebedriften Fatland AS. Men faren ga ikke lille Erika sommerjobb i kantina, på kontoret eller en annen del av bedriften som kunne passe til litt lett barnearbeid. Det ble den verste avdelingen av dem alle: Grovstykkingsavdelingen, også kalt «Litla helvete». Store, blodige skrotter skulle inn i en kuttemaskin, og der jobbet hardbarkede, tatoverte menn fra New Zealand, akkompagnert av maskinstøy og lyden av griser som skrek i dødsangst i det fjerne.

– Over det hele lå en varm eim av blod og død. Det var dritskummelt der! sier Fatland.

– Faren min var, som du skjønner, ingen stor pedagog, og jeg er også flasket opp på en nesten sykelig, vestlandsk arbeidsmoral: Du skal alltid arbeide, du skal ikke kaste bort tiden på fjas, forteller Fatland, som etter noen dager i Litla helvete ble reddet av to damer fra Næringsmiddeltilsynet som tilfeldigvis kom på uanmeldt inspeksjon.

– Jeg så at damene kikket bort på meg og diskuterte seg imellom. Like etter ble jeg fjernet fra avdelingen med øyeblikkelig virkning, flirer Fatland.

– Men jeg jobbet senere på kontoret der, og denne bakgrunnen kom veldig godt med da jeg skulle søke visum til Nord-Korea, der jeg startet reisen langs Russlands grense. Jeg kunne jo ikke skrive at jeg var forfatter og skribent, for da hadde jeg jo aldri fått visum. Så jeg fikk attest fra slakteriet, der det sto at yrket mitt var «slakteriresepsjonist». Da kom jeg inn! sier Fatland, og tar en bit av fiskekake-smørbrødet sitt her inne på Theatercaféen. For nei, i dag spiser hun ikke kjøtt. Hun sier at dette ikke er et resultat av sitt opphold i Litla helvete, men at det er mulig at slakterioppveksten i Ølen har «medvirket» til at hun er vegetarianer.

– Men jeg har ingen problemer med å forstå at folk vil kose seg og spise kjøtt, altså, presiserer Fatland.

[ Meningen med Live ]

Den fine Ølen-dialekto

Hun så ganske glad og lettet ut da fiskematen kom på bordet her inne på Theatercaféen.

– Det er veldig gøy å holde foredrag, men man blir veldig sulten av det! skarrer hun fornøyd. Det er lett å høre at hun kommer fra Rogaland, men hun presiserer at hun ikke lenger snakker den «ekte» Ølen-dialekten. Den har blitt kraftig utvannet etter mange år i Oslo, og dette har ført til at skuffede vestlendinger har kommet bort til henne etter foredrag og sagt ting som: «Eg hadde no gleda meg til å høyre den fine Ølen-dialekto di, eg då».

– Jeg fikk lyst til å spørre: «Var det derfor du kom? Ikke for å høre om Russland?» sier Fatland, som forteller at i familien blir hun bare kalt for «svikeren». Det er fordi hun alltid skriver på bokmål, selv om hun er vokst opp i en solid nynorskkommune med nynorsk som hovedmål. Hun liker rett og slett bokmål best, og syns dessuten nynorsk er et «konstruert språk». Likevel skrev hun i 10 år en fast spalte på nynorsk i lokalavisa Grannar, der hun blant annet hyllet ferjer og sveler på Vestlandet.

– Jeg skrev også i nynorskavisa Dag og Tid en stund, og da jeg lette etter et ord for «besatt» fant jeg det ikke på nynorsk. Redaktøren min foreslo at jeg kunne skrive: «Eg tenkjer på det dag og natt». Det blir ikke helt det samme, ler hun.

[ Marianne Marthinsen: Statsråden Norge aldri fikk ]

Fikk vinger

«Til mamma, som ga meg vinger», skriver Erika Fatland i forordet til «Grensen». Dedikasjonen er en takk for at moren jobbet hardt for at eldstebarnet skulle komme seg ut av Ølen og ut i verden. Moren så hvor vanskelig tenåringen Erika hadde det på ungdomsskolen, og hvor mye hun lengtet ut av bygda, og motiverte henne til å søke seg inn på utveksling til en videregående skole i Lyon i Frankrike.

For selv om lille Erika syns det var fint å være barn i Ølen, hun hadde hest og var fast kunde på biblioteket, så var det «ikke fullt så fint» å gå på ungdomsskolen i Ølen, som Fatland forsiktig formulerer det. Erika falt utenfor, var «hun rare», hadde ingen venner og hadde det generelt ikke bra på skolen.

– I dag håndterer nok skolen utfrysing og mobbing bedre enn de gjorde da. Da moren min tok opp med skolen at «noen» hadde punktert sykkeldekkene mine, fikk de beskjed om at jeg heller burde parkere sykkelen min ved den videregående skolen, sier Fatland, som fortsatt ikke føler seg fristet til å dra på reunion med ungdomsskoleklassen.

Men forholdet til bygda Ølen i dag er bra. Hun drar gjerne tilbake dit for å besøke foreldrene, de to bestemødrene og den yngste broren sin. De to andre søsknene jobber henholdsvis for FN i Addis Abeba i Etiopia, og som militærattachè i Amman i Jordan.

Den reiseglade familien begynte tidlig å dra til Syden, og Erika likte seg så godt både i Tyrkia, Bulgaria og på Kypros at hun helst ikke ville dra hjem igjen. Og kanskje kan man si at Erika Fatlands «egentlige» liv begynte da hun som 16-åring kom helt alene til Lyon og skulle begynne i første klasse på videregående. Hun var nærmest euforisk av glede der hun spaserte rundt i gatene i den franske millionbyen. Endelig fri, endelig ute i verden!

[ Mellom motbakkar og Berg ]

Banner på finsk

Etter to år i Lyon ble Erika Fatland likevel rammet av en rastløshet som fortsatt er med henne: Hun ville gå tredjeåret et annet sted. Lånekassen kunne da bare tilby et år i et land i Norden, og ettersom Finland virket mest eksotisk, ble det Finland. Til sammen kan Fatland i dag kommunisere med folk på åtte språk, og hun er i ferd med å lære seg både arabisk og portugisisk. Men finsk lærte hun aldri. Hun gikk på en finlandssvensk skole.

– Men jeg kan banne på finsk, da, sier Fatland fornøyd.

Fra Helsinki var det ikke mange timene med buss til St. Petersburg, og siden har Russland og Russlands påvirkning på verden aldri sluttet å fascinere henne. Kanskje startet det hele også med at tenåringen leste den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskijs mesterverk «Forbrytelse og straff» hjemme i Ølen, og fikk lyst til å lese den på originalspråket. Det førte til at hun lærte seg russisk, og sendte henne i retning Russland.

– Jeg drømte jo egentlig om å skrive innsiktsfulle, dype romaner som skulle endre litteraturhistoriens gang! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med å skrive reiseskildringer. Men det er jo en helt vidunderlig sjanger, for du kan jo putte «alt» inn i den, sier Fatland om sin særegne miks av historie, antropologi, politikk, landskapsskildringer og møter med mennesker.

Hun får skryt i anmeldelser for sitt mot og for å ha en egen evne til å komme i kontakt med alle slags mennesker, og når noen spør i intervjuer om hun ikke er redd for å reise rundt alene som kvinne, har hun svart at det tvert imot kan være en stor fordel. I kulturer der en mann ikke ville fått treffe kvinnene, blir «ufarlige» Fatland ønsket velkommen inn.

– Jeg er ikke så modig. Jeg kan bli nervøs og noen ganger redd når jeg er ute og reiser, men jeg har oppdaget at verden er bedre enn sitt rykte. Og når jeg først får det jeg mener er en god idé, så SKAL den gjennomføres. Jeg hadde ikke lyst til å reise til et Øst-Ukraina i krig, men jeg måtte det. Jeg kunne jo ikke skrive om Russlands grense uten å dra dit? sier Fatland, som fikk ideen til «Grensen» i en drøm. I den spaserte hun på et kart fra land til land langs en rød grenselinje, og på den andre siden lå alltid det store, mektige Russland.

– Det blir kanskje litt tamt å kalle bøkene dine for «reiseskildringer»? Det er jo ikke som om du reiser rundt for å kunne anbefale hoteller eller gode burgersjapper i Turkmenistan?

– Nei, men jeg syns det blir enda verre å kalle dem «reisebøker». Jeg syns det ligger en degradering i det, som om det er en slags Lonely Planet-bok, sier Fatland.

[ – Det er fortsatt veldig mange som lurer på det med skarringen ]

Beskyldt for å dikte

Det nærmeste vi kommer negativ kritikk av Fatlands bøker, var da Klassekampen anmeldte «Høyt» i 2020. Anmelderen hadde vanskelig for å tro at for eksempel landsbyastrologen Kezang i Bhutan var i stand til å snakke om sin virksomhet «i en form som kunne vært tatt rett ut av munnen til en ansatt i Oslo Helseråd», samtidig som han var «helt uten formell utdannelse». Anmelderen syns også grensen mellom sakprosa og roman i boken fremsto som «en teoretisk konstruksjon». Fatland ga ham svar på tiltale og tok avstand fra at hun skriver virkelighetslitteratur eller romaner.

– Jeg pleier ikke gå ut mot anmeldelser på den måten, men han beskyldte meg jo for å lyve og dikte, at jeg la ordene i munnen på folk. Det gjør jeg ikke, sier Fatland.

---

Fem favoritter:

• Musikk: REM – og den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj.
• Film: Stanley Kubricks «Dr. Strangelove Or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb». (1964). Den passer jo godt i disse dager …
• Bok: Fjodor Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» og Erik Fosnes «Falketårnet» – to bøker som endret livet mitt.
• Mat: Jeg kunne spist hjemmelaget ravioli hver eneste dag. Ingen problem.
• Sted: Georgia – og Italia. Begge er deilige land!

---

Humor om skilsmisse

Første gang hun møtte mennesker der ute i verden og skrev om dem etterpå, var da hun etter videregående studerte sosialantropologi og dro til Beslan i den russiske republikken Nord-Ossetia for å skrive hovedoppgave om det grufulle gisseldramaet på barneskolen der. Da oppgaven var ferdig, dro hun igjen til Beslan, til naborepublikkene og til Moskva og St. Petersburg for å utforske terroristenes bakgrunn, og utvide oppgaven til en reportasjebok. Den kom ut 2011 med tittelen «Englebyen». Før det hadde hun gitt ut sin debutbok, «Foreldrekrigen», som var en slags humoristisk bok om skilsmisse.

Hennes egne foreldre ble for øvrig også skilt, men selv har hun nå vært gift med forfatteren Erik Fosnes Hansen i sju år. Det forholdet startet med at 15 år gamle Erika sendte fanbrev til den 17 år eldre, etablerte forfatteren, fordi hun var så imponert over romanen «Falketårnet». (Som han skrev allerede som 20-åring). Hun fikk svar, og sendte et nytt brev tilbake. Så ble det taust fra forfatteren. Men fem år senere hadde Erik Fosnes Hansen tydeligvis en ryddesjau i gamle papirer, og kom over brevet fra Erika.

Fatland fikk plutselig en tekstmelding: «Skriver du fremdeles, Erika?»

– Han signerte bare med et mystisk: «Erik FH», og jeg tenkte: «Hvem faen er Erik FH?» Sånn begynte det. Det er nå over 18 år siden, sier Fatland.

[ Hellbillies i bryllup og begravelser ]

Afrikansk likegyldighet

Siden har det blitt Erik Fosnes Hansens lodd i livet og bli fremstilt i intervjuer som den tålmodige ektemannen som sitter hjemme på Frogner med sin hund og venter på eventyreren Erika som reiser rundt i verden. med den lille bamsen Werner som eneste reisefølge.

– Men det hender også at Erik og jeg reiser til et sted der vi kan skrive sammen, sier Fatland.

– Så han sitter ikke bare hjemme sammen med hunden og venter på deg?

– Nei, vi er mye sammen også, forsikrer Fatland, som befant seg i Afrika, nærmere bestemt Guinea-Bissau, den februarmorgenen hun våknet til overskriftene om at Russland hadde invadert Ukraina. Selv om hun har kalt Putin «en bølle» og alltid påpeker at Russland har ført krig i Øst-Ukraina i åtte år, så ble hun likevel overrasket.

Hun syns det var noe uventet, uvirkelig og gammeldags over en fullskala invasjon av Ukraina på bakken – noe Fatland senere har kalt «det største feilgrepet i russisk historie». Det var også noe uventet reaksjonen til afrikanerne rundt henne. Den lokale, unge journalisten som hjalp henne var først i tvil om hvor i Europa Ukraina egentlig lå. Hun viste ham det på Google Maps, og han svarte med et skuldertrekk: «Oj, det var jammen et stort land».

– Siden hadde jeg veldig mange frustrerende samtaler med eldre personer i de afrikanske landene jeg kom til. Det var som å snakke med de mest irriterende russerne, som tror på all russisk krigspropaganda som blir servert. Den russiske propagandaen virker godt i Afrika også, mener Fatland, som forteller om de historiske båndene mellom Sovjetunionen og en del afrikanske frigjøringsbevegelser under den kalde krigen. Mange av dem kjempet med russiske våpen, og hadde utdannet seg i Moskva og St. Petersburg. Det ble ikke akkurat ropt «Slava Ukraini» i Guinea-Bissau i slutten av februar 2022.

[ Finn en feil ]

Russland har våknet

Siden har 2022 framstått som et skjebneår for Russland og Europa: Flyktningstrømmer, krigsforbrytelser, tvilsomme folkeavstemninger, russisk annektering av fire fylker i Øst-Ukraina, mobilisering av russiske soldater, gasseksplosjoner i Østersjøen, økt beredskap på norske olje- og gassinstallasjoner.

– Hva tror du vil skje videre?

– Nå våknet jo Russland, når mobiliseringen kom. Jeg er ikke videre imponert over russerne, at de våknet først nå, sier Fatland

– Det var jo noen protester rett etter at krigen brøt ut, som ble slått hardt ned. De fleste russere har jo bare fortsatt å leve som vanlig, mens de har lukket øyne og ører og latt som om krigen ikke skjer. Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld her. De har jo selv valgt Putin. Nei, Russland er ikke et demokratisk land, men reiser man rundt i Russland, skjønner man at Putin har mye støtte. Russerne lukker øynene for det som skjer, og det har de gjort mange ganger før. Det har også vært kriger i Georgia og Tsjetsjenia, som de fleste russere ikke ville forholde seg til.

– Men i dag er det jo harde straffer i Russland bare for å nevne ordet «krig»? Det koster å protestere?

– Prisen ved å ikke gjøre det kan jo også bli veldig høy.

– Men tror du Putins regime uansett er på vei mot undergangen?

– Ingen sitter evig. Men jeg vet rett og slett ikke, det er avhengig av så mange faktorer. Det kan jo bli et palasskupp, eller det kan bli en revolusjon. Det kan man se for seg. Nå som denne såkalte «delvise mobiliseringen» er satt i gang, så har de i alle fall våknet i Russland. Eller, det de foreløpig gjør, er jo å rømme landet. Det blir spennende å se om det skjer noe nå. Det er lov å håpe.

Lite small talk

Erika Fatland er ferdig både med sitt fiskekake-smørbrød og sin dom over russerne. Men grunnen til at hennes forhold til Russland er «complicated», er jo at hun fortsatt har med seg det hun følte da hun første gang leste Dostojevskij hjemme i Ølen – og da hun så St. Petersburg som tenåring.

– Russland er verdens største land og så mye mer enn Putin. Russerne har gitt verden noen av de beste bøkene som noensinne er skrevet. De har fantastisk musikk, fantastiske malerier, og jeg syns jo russisk er veldig vakkert språk. Å reise rundt i Russland gir meg disse blandede følelsene av hat og kjærlighet. Det er jo et veldig brutalt land, og det kan være veldig ubehagelig å være der. Folk kan være uvennlige og bryske, og har de en maktposisjon så bruker de den gjerne for å behandle sine medmennesker dårlig. Samtidig er jo russerne også ofte så fantastiske mennesker. De driver ikke så mye med small talk, en samtale i Russland blir fort eksistensiell. Hvis jeg kjeder meg når jeg har vært i Russland, pleier jeg ofte sette meg ned på en benk. Da går det gjerne ikke lenge før et menneske setter seg ved siden av meg. Da er praten i gang, og da vet man aldri hvilken retning den samtalen tar! Det er uansett aldri slik at man bare blir sittende og snakke overfladisk om været.

– Været, det kan vi snakke lenge om i Norge?

– Ja ja, i timevis! sier Fatland med et bredt smil.

[ – Jeg er sjokkert og skuffa over hvor lite de kan ]

Bok om Russland

Og det var jo egentlig til Russland hun hadde lyst til å dra for å skrive sin neste bok. Men i fjor kom pandemien i veien, og grensen til Russland var stengt. Samtidig fikk hun «arve» en idé reisejournalisten Jens A. Riisnæs har gått og tenkt på siden 1970-tallet: Å reise rundt til Portugals tidligere koloniområder for å skrive om det gamle portugisiske imperiets innflytelse. Og ettersom de afrikanske landene var åpne, ble det Portugal og ikke Russland for Erika Fatland. Likevel, kanskje det blir Russland, kanskje en dag når krigen er over:

– Jeg håper at jeg en dag, om ikke altfor lenge, kan skrive den boken om Russland.

[ Svakheter i Forsvaret: – Veldig alvorlig ]