Portrett

– Det er fortsatt veldig mange som lurer på det med skarringen

Hun skarrer, selv om hun er fra Jessheim. Hun åpnet VM i fluefiske for kvinner. Og hun styrer norsk utenrikspolitikk i en skjebnetid for Europa.

– Skal vi se … To ganger i USA. Så Riga. Vilnius. Kiev. Warszawa. To ganger i Berlin. Så var det Torino, Ankara, seks ganger i Brussel, og … hvor mange reiser ble det, så langt …?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt (52) har fått et konsentrert uttrykk i ansiktet, som om hun er med i en meget viktig quiz og fortsatt sitter i den boksen sammen med regjeringskollega Anette Trettebergstuen i TVNorges spørreprogram «Alle mot alle», og ikke ved et kafébord ved Akerselva en varm sommerettermiddag.

Dagsavisen har nettopp bedt utenriksministeren om en redegjørelse for hvor mange reiser hun har foretatt hittil i 2022, og Huitfeldt har gått til oppgaven med et stort og grundig alvor.

– Så var det Luxemburg, København, to ganger i Stockholm, to ganger i Helsingfors, Kairo, Marrakech, to ganger i New York, Dhaka i Bangladesh, Dehli i India, så var det Jerusalem, Al-Ram i Palestina … fortsetter Huitfeldt, og ennå har hun ikke engang kommet til Nato-toppmøtet i Madrid i slutten av juni. Eller for den saks skyld, til reisen hun foretok til Koppang for å åpne VM i fluefiske for kvinner.

Dagsavisen innser at svaret på dette spørsmålet alene kommer til å stjele mye av vår nøye tilmålte intervjutid med statsråden. Så oppramsingen må avbrytes:

– Eh, trives du med å reise så mye?

– Ja …

Hun trekker bitte litt på det. Det er i alle fall ikke med jublende begeistring hun sier det ja-et. Men en utenriksminister bør jo nesten like å reise, kunne man lagt til.

– Men jeg har jo to fortrinn, da: Jeg bor ti minutter unna Gardermoen, og så sover jeg veldig godt på fly.

Et stikk til Bondevik

Det stemmer. Anniken Huitfeldt har god nattesøvn og bor på Jessheim, som ligger ti minutter i svart regjeringsbil-avstand unna Gardermoen. Der bor hun i foreldrenes gamle hus sammen med ektemann og tre store barn, der minst ett av dem er på vei ut av redet. Det er også en svart regjeringsbil som nettopp har fraktet henne hit til smuget utenfor utestedet Blå nederst på Grünerløkka.

Da hun skulle velge et sted å treffe Dagsavisen, fikk hun et flashback til et hyggelig sommerintervju hun gjorde med denne avisa på slutten av 90-tallet, da hun fortsatt var en ung og lovende leder i AUF. 28 år gamle Huitfeldt fortalte at hun bodde på hybel like borti her, og kom dessuten med et lite stikk til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF): «Bondevik later som om han er så folkelig med fotballskjerf og sigar, men egentlig er han bare prektig».

Anniken Huitfeldt fra intervjuet på Blå i Oslo sommeren 1998.

En ektemann og tre barn senere har Anniken Huitfeldt rukket å ha fast plass på Stortinget i 17 år, ledet Aps kvinnenettverk i 12 og Stortingets utenriks- og forsvarskomité i åtte. Hun er nå Ap-statsråd for fjerde gang i sitt liv.

– Det må da være noe sånt som 25 år siden jeg satt her på Blå?! Jeg kjenner forresten han som starta det stedet her, Martin Revheim. Har du lest boka hans? spør Huitfeldt, og tenker på Martin Eia-Revheims kritikerroste oppvekstbok som kom i vår, «Å sette sammen bitene».

– Han var en venn av broren min. Broren min er beskrevet i den boka, fra da de gikk på videregående og var russ. En veldig sterk bok, sier hun.

– Jeg er også omtalt der, tror jeg. Som hun storesøstera som kjøpte kondomer før de skulle på interrail, sier Huitfeldt, ikke uten en viss stolthet i stemmen. Så legger hun til:

– Jeg er anonymisert, da.

– Men nå står du endelig fram som kondom-kjøpende storesøster?

– Jeg gjør visst det, ler Huitfeldt.

Talefeilen

Anniken Huitfeldt kom til Jessheim som seksåring fra Sandnes i Rogaland sammen med foreldrene og den samme yngre broren, Anders. Der fikk de etter hvert en lillesøster, Astrid, som i dag er statssekretær for statsminister Jonas Gahr Støre. Huitfeldt-søstrene har tidligere «stått fram» i VG-oppslag med titler som «Derfor skarrer de», og Huitfeldt selv har understreket at hun har lagt merke til at et populært søk på nettet er kombinasjonen «Anniken Huitfeldt» og «talefeil».

---

Anniken Huitfeldt

  • Født 29. november 1969 i Bærum. Oppvokst i Sandnes i Rogaland og på Jessheim i Viken sammen med foreldre og to søsken, Astrid og Anders. I dag bosatt på Jessheim med ektemann og tre barn.
  • Utdannet historiker ved Universitetet i Oslo. Bakgrunn som forsker i Fafo (2000-2005).
  • Ledet Ullensaker AUF fra 1985 til 1988. Sentralstyremedlem i AUF 1990-1994, AUF-leder 1996–2000. Sentralstyremedlem i Ap fra 2002, leder for Aps kvinnenettverk 2007–2019.
  • Valgt inn på Stortinget i 2005. Var barne- og likestillingsminister 2008-2009, kulturminister 2009-2012, arbeidsminister 2012-2013, alle statsrådsposter i Stoltenbergs andre regjering.
  • Ledet Stortingets utenriks- og forsvarskomité fra 2013–2021.
  • Ble utnevnt til Norges utenriksminister i Jonas Gahr Støres regjering 14. oktober 2021.
  • Fronter norsk utenrikspolitikk i den verste sikkerhetspolitiske krisen i Europa siden kalde krigen.

---

Denne karakteristiske skarringen er jo uvanlig når du samtidig hevder at du er Jessheim-jente, og dessuten er født i Bærum. Huitfeldt-slekten har heller ikke sterke røtter på Vestlandet, men er opprinnelig en gammel, tidligere adelsslekt fra Danmark som kom til Østlandet.

– Ja, det er fortsatt veldig mange som lurer på det med skarringen! sier Huitfeldt, nesten ivrig.

– Jeg forstår det sånn at halve nabolaget ditt på Jessheim begynte å skarre?

– Jeg bodde jo de første årene mine på Sandnes i Rogaland, for pappa jobbet der. Jeg begynte å skarre, og så begynte broren min også. Etter at vi flyttet til Jessheim fikk de to yngste også en dagmamma fra Rogaland, så da ble det dobbel påvirkning! forklarer hun.

Det er fortsatt veldig mange som lurer på det med skarringen!

– Broren min fikk det også fra Rogaland, selv om han bare var to år da vi flyttet derfra. Men det er veldig rart, for mannen min kom fra Bergen til Kløfta på omtrent samme tida, men han skifta r. Så noen barn skifter, noen gjør det ikke. Det er veldig lett å parodiere da, skarrer Huitfeldt i en ellers ubekymret tone.

– Syns du det er gøy eller …?

– Ja, det er veldig gøy! kommer det kontant, etterfulgt av latter.

– En kompis av søsteren min, altså broren til Else Kåss Furuseth, begynte også å skarre, og så fikk jo hun en avart igjen …, sier Huitfeldt, og viser til NRK-programleder Else Kåss Furuseths minst like karakteristiske «talefeil».

– Er det virkelig derfor Else Kåss Furuseth har de rare r-ene?

– Ja, for hun fikk det fra storebroren sin. Han som Else har snakket så mye om, og om selvmordet hans, sier Huitfeldt.

Norges utenriksminister, Anniken Huitfeldt (Ap)

Kom med kaker

Senere har som kjent Else Kåss Furuseth laget de to forestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer» om morens og brorens selvmord. Anniken Huitfeldt vokste opp med nær kontakt med denne nabofamilien, der småsøsknene lekte med hverandre. Anniken lekte aldri med Else, hun er tross alt 11 år eldre, men hun husker henne som liten.

– Hun var en sånn nydelig jente med krøllete hår! Vi bodde jo i samme nabolag, så hvis du slo deg, så kom kanskje en av foreldrene hennes og ordna opp. Den første jula etter at mamma døde, da kom moren til Else med kake til oss, sammen med en annen mamma. Det var ikke så lenge etter det at hun tok livet sitt, sier Huitfeldt, som selv mistet moren sin da hun var 20 år. Moren var lærer i videregående, men fikk kreft, og døde som 50-åring.

– Nå er du selv 52 år og eldre enn henne da det skjedde? Tenker du på det?

– Ja, veldig mye. Da jeg ble 50, da følte jeg meg mer avslappa og mindre redd for ting. «Jeg er eldre enn henne nå», tenkte jeg. Jeg har liksom ikke sett for meg et «etterpå». Altså, jeg har ikke gått rundt og trodd at jeg skulle dø, det er ikke det! Men man har jo moren sin som forbilde, og når jeg ser på bilder av henne nå og ser at hun er yngre enn meg, så er det veldig rart. Jeg tok to gentester for å se om jeg var disponert for den kreftsykdommen. Det var jeg ikke. Jeg vet det er ulike meninger om dette, noen vil ikke vite, og tenker at det er skjebnen. Men for meg er det motsatt, jeg syns det var veldig greit å få vite. Jeg kjenner folk som har fått vite at de er arvelig disponert, og som da har kunnet få spesiell oppfølging, sier Huitfeldt.

– Den typen kreft som mamma hadde, eggstokkreft, den kan man være genetisk disponert for. Vi har tatt den testen alle sammen, både kusinene mine, søsteren min og jeg.

Ikke voksen nok

I stedet for å reise til Bergen for å studere, ble Huitfeldt boende hjemme noen år etter at moren døde, og begynte i stedet å studere historie ved Universitetet i Oslo. Hun ville støtte faren som ble alene med to tenåringer.

Jeg var den eldste og altså 20 år da mamma døde.

– Jeg var den eldste og altså 20 år da mamma døde. Broren min gikk fortsatt på videregående, mens søsteren min bare var 13. Vi skulle feiret 13-årsdagen hennes den dagen mamma døde, forteller Huitfeldt.

– Ble du en slags mor eller omsorgsperson for søsknene dine?

– Det får de svare på! Jeg tenkte i alle fall at jeg skulle være det. Man er jo ikke voksen nok til å ta seg av tenåringer når man er 20, men jeg prøvde i alle fall. Jeg husker at jeg hadde lyst til å reise til Bergen, men det kunne jeg ikke gjøre. Men jeg har ikke angra på det, sier Huitfeldt.

– Jeg har tenkt mye på at mamma sa: «Jeg skulle gjerne sett dere alle tre ut av videregående». Jeg tenkte på dette nå nettopp, da jeg selv fikk nummer to ut av videregående. Hun gikk på den skolen mamma jobba på, og da jeg fikk se vitnemålet fra den skolen, tenkte jeg på at det var dette som var målet hennes. Hun sa: «Jeg fikk se deg fullføre videregående, Anniken, så det vet jeg gikk bra. Men jeg skulle gjerne sett Astrid ut av videregående». Men Astrid hadde så vidt begynt på ungdomsskolen da.

Først venner, så kjærester

I dag er Anniken Huitfeldts egne barn for lengst ferdige med ungdomsskolen, og er henholdsvis 17, 19 og 21 år gamle. Hun møtte sin ikke-skarrende ektemann Ola fra Kløfta på ungdomsskolen da de begge var 15. De var venner i mange år, men så skulle de feire 29-årsdagen sin sammen, i selskap med noen andre venner.

– Da begynte Ola og jeg å «planlegge» veldig mye sammen, og så ble vi altså kjærester. Pappa sa det: «På leit i så mange år, og så skulle du ikke lenger enn til Kløfta».

Etter det gikk alt ganske fort. I løpet av tre og et halvt år fikk de tre barn på rappen.

– Det var ganske hektisk. Da jeg første gang ble statsråd, var de 3, 4 og 6 år. Det ble ganske mye da. Jeg var så engstelig for at jobben skulle gå ut over barna. De er heller ikke avbildet noen steder, for jeg var jo engstelig for at publisitet skulle gjøre det vanskelig for dem. Da jeg var kulturminister og vi skulle på en barneforestilling, så gikk jeg på den røde løperen, mens ungene lærte seg å gå på siden av løperen og møte meg innafor døren, sier Huitfeldt, men legger til:

– Nå føler jeg at vi har kommet igjennom det. Nå kan jeg slappe av hjemme. Altså, det er jo klesvask og sånn hjemme fortsatt, men de tar jo ut av oppvaskmaskinen!

Skjebneåret 1989

Mens morens død gjorde året 1989 til et trist skjebneår for Huitfeldt-familien på Jessheim, ble 1989 også et vendepunkt i internasjonal politikk. Samtidig som Huitfeldt gikk i gang med sitt første år som historiestudent, raknet hele det sovjetiske imperiet i Øst-Europa, Muren falt i Berlin og den kalde krigen nærmet seg slutten.

Jeg vet jo at alt jeg sier blir notert.

—  Anniken Huitfeldt

53 år seinere sitter altså Anniken Huitfeldt som Norges utenriksminister i en ny, urolig skjebnetid, med en brutal krig i Ukraina og der den sikkerhetspolitiske konflikten mellom øst og vest er tilbake for fullt. I sin tid skrev Huitfeldt hovedoppgave om Norge og OECD, og Huitfeldt syns derfor det var ekstra morsomt å åpne en OECD-konferanse nå før sommeren, som norsk utenriksminister.

– Da sa jeg i talen: «Jeg vet ikke hva dere brukte 20-åra deres på, men jeg brukte noen av de beste årene av mitt liv på OECD»! Men jeg har tenkt på det, hvordan vil denne perioden se ut i historiebøkene? Jeg begynte altså å studere historie i 1989. Da krigen brøt ut 24. februar, tenkte jeg at det kom til å stå slik i historiebøkene: «Perioden 1989-2022».

– Kanskje er 2022 et vendepunkt i historien, men det vet vi jo ikke ennå, sier Huitfeldt, som altså fikk den verste sikkerhetspolitiske krisen i Europa på mange tiår på kjøpet da hun tiltrådte i oktober i fjor. På toppen av det hele er vårt naboland Russland en krigførende part i hjertet av Europa, så hun har fått en del mer på blokka enn sine forgjengere.

11 dager etter at Huitfeldt tiltrådte, møtte hun som statsråd sin første utenlandske toppolitiker: Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt møtte Russlands utenriksmister Sergej Lavrov under møtet i Barentsrådet i Tromsø høsten 2021.

– Da hadde han sittet i 17 år og jeg hadde sittet i 11 dager! Når jeg så ham komme ned den trappa og mot meg, da fikk jeg en veldig ro. «Nå skjer det», tenkte jeg. «Nå er jeg i gang».

«Visste hun dette?»

Siden har Huitfeldts arbeidsdager for det meste handlet om Russland. Om den ukrainske krigen, om norske sanksjoner mot Russland, om norske våpenleveranser til Ukraina, om den humanitære flyktningsituasjonen både i Ukrainas naboland og her i Norge. Det har vært mange tøffe beslutninger.

– Alle roper på rask handling, men jeg vet jo at ettertiden vil vurdere meg på om jeg tok en informert beslutning. Om jeg hadde alle papirene, om jeg hadde gjort alle de folkerettslige vurderingene. Det er gjerne det beslutningstakere blir kritisert for etterpå, at ikke beslutningene var grundige nok, sier Huitfeldt, og nå er det visst historikeren som snakker.

– Jeg vet jo at alt jeg sier blir notert. Når vi har møter i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, så er det stenografer der. Jeg har jo gått gjennom slike referater som student og tolket dem, sier hun.

– Jeg tenker en del på at én dag kommer det en historiestudent og kikker i de notatene: «Visste hun dette? Når visste hun det?» og så videre. Noen ganger overtolker jo disse historikerne disse notatene, og man tenker at alle veier ledet til akkurat den handlingen. Som med invasjonen i Ukraina, så tenker man kanskje at alt Russland har foretatt seg de siste 15 årene har ledet fram til denne handlingen. Det er jo ikke sånn, mener Huitfeldt.

Møtet med Lavrov

Det lå nok en sikkerhetspolitisk spenning i lufta allerede da Huitfeldt møte Lavrov i Tromsø i oktober, selv om hun da varslet mer samarbeid med Russland. Det varte heller ikke så lenge før den ferske utenriksministeren fikk de første rapportene på bordet om at Russland hadde begynt en styrkeoppbygging ved Ukrainas grenser.

– Rett før jul kom disse kravene fra Russland om Ukraina, og da sa folkene rundt meg at nå er det mer enn 50 prosents sjanse for at det skjer noe, for disse kravene er umulig å etterkomme. Vi vurderte det som ganske sannsynlig, for kravene ble presentert som et ultimatum. Krigsretorikken økte også på. Den 22. februar var jeg på kontoret, den 23. februar dro jeg til Kirkenes og skulle overnatte til den 24. Men det tok jeg ikke sjansen på. Da dro jeg hjem. 24. februar vekket mannen min meg, og sa: «Nå må du våkne. Invasjonen har starta».

Anniken Huitfeldt satt åtte år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Her fra 2018. T.h: komitésekretær Rune Skjerve.

– Kjente du på alvoret i at «nå er det krig i Europa, og det er jeg som er Norges utenriksminister»?

– Ja, jeg tenkte jo på det. De første dagene var ganske intense. Vi skulle på vinterferie, men det ble selvsagt avlyst. Da var jeg på kontoret hele tida, måtte bare kjøpe meg en ny T-skjorte og bare holde det gående, sier Huitfeldt, som egentlig følte seg mentalt forberedt på det som skulle komme.

– Jeg satt jo i åtte år i utenrikskomiteen, og når du driver med utenriks- og forsvarspolitikk er du på en måte alltid forberedt på det verste. Vi hadde jo dessuten opplevd det verste, det mest utenkelige som kunne skje – vi hadde opplevd 22. juli. Vi fikk også en pandemi, noe vi ikke trodde skulle skje. Men de første dagene var som sagt intense, og da kjente jeg det kanskje litt i skuldrene. Det er gjerne den første indikatoren på at det er et press på meg. Det har jeg ikke nå lenger.

Støttet foreldrene

For 22. juli 2011 fikk Anniken Huitfeldt sorgen på nært hold igjen. Hun var av de første Ap-statsrådene som fikk vite at det var skyting på Utøya. Selv var hun som kulturminister invitert til jazzfestivalen i Molde, da hun ble oppringt av AUF-eren Åsmund Aukrust. Han hørte skyting, hun måtte varsle alle, sa han. Den tidligere AUF-lederen kom seg med postflyet fra Molde til Oslo, og dro rett til Sundvolden Hotell, der foreldre og pårørende hadde samlet seg etter massakren som kostet 69 mennesker livet.

– Jeg kom dit med en tanke om å støtte AUF-erne, de var liksom «mine». Men jeg ble jo veldig fort sittende sammen med foreldrene. Vi så at de fleste der ville aldri få se barna sine igjen, og at alt bare kom til å bli verre. Da jeg så foreldrene på Utøya tenkte jeg at jeg kunne snakke med dem, for jeg er ikke redd for sorg. Det er noe jeg kan håndtere, sier Huitfeldt, og tenker på sin egen erfaring med sorg da hun var 20 og mistet moren.

Anniken Huitfeldt under minnemarkeringen på Utøya i 2021, ti år etter terrorangrepet 22. Juli 2011.

– Nå er mine barn på alder med de som døde den gangen. Jeg ser foreldrene skrive på Facebook: «I dag kunne han blitt 30 år», og så er det bilde av en gravstein.

Nestleder i Ap?

Årene etter 2011 har vært tøffe for Arbeiderpartiet. Partiet sørget etter terrorangrepet og massakren på Utøya, men skulle samtidig styre landet og ta det politiske ansvaret for dårlig beredskap. I 2013 mistet de regjeringsmakten, og i 2014 overtok Jonas Gahr Støre som partileder. Som kjent har det siden stormet rundt nestlederne i partiet, og partiet skal fortsatt bære preg av å være inndelt i en Giske- og en Tajik-fløy, selv om de begge er ute av ledelsen.

Nå brygger det opp til ny nestlederstrid om hvem som skal overta etter Hadia Tajik, mener de politiske kommentatorene, som tror at Anniken Huitfeldt er i ferd med å posisjonere seg som kandidat. Hun har prøvd å bli nestleder to ganger før, uten å lykkes.

– Vil du bli nestleder i Ap?

Huitfeldt rynker pannen, er tydelig ikke veldig glad for temaet, men svarer kjapt:

– Nei, altså, det er ikke noen diskusjon om personer nå, og jeg har ikke noen ambisjoner om det. Vi er så ferdig med personstridigheter. Ingen vil ha det. Alle vil bare være enige.

– I Høyre er tilsynelatende alt skjønn harmoni, mens Ap alltid blir fremstilt som et parti med bitter stemning og harde maktkamper?

– Det er vel mer et bilde i pressen, og ikke helt sånn vi ser på oss sjøl. Men klart, partiorganisasjonen i Ap har tradisjonelt hatt stor betydning, og vi har kunnet diskutere ting. Jeg syns dette bildet er overdrevet. En «maktkamp» kan jo like gjerne være en konkurranse om posisjoner, og det er jo bare sunt, mener hun, og legger til:

– Men jeg har lært andre kvinner i Ap at det er viktig å signalisere at du har lyst, selv om du ikke blir valgt. Da har du i alle fall signalisert at du er interessert. For dette handler ikke om deg som person. Dette er roller. Når jeg diskuterer med kulturminister Anette Trettebergstuen i offisielle møter, så sier jeg kulturministeren, ikke Anette, sier Huitfeldt, som nå snart blir hentet av sin svarte regjeringsbil i smuget ved Blå.

Vi er så ferdig med personstridigheter. Ingen vil ha det.

Quiz-partneren

Den samme Anette Trettebergstuen skriver senere i en tekstmelding til Dagsavisen at Huitfeldt «er ett av de morsomste menneskene jeg kjenner». «Anniken har den groveste humoren, beste humøret, enormt med energi, stiller alltid opp for folk rundt seg, og er den jeg kjenner i politikken som virkelig løfter opp og dytter andre fram når hun kan».

«En av de morsomste menneskene jeg kjenner», sier Anette Trettebergstuen (t.v.) om Anniken Huitfeldt.

Selv har Huitfeldt stilt opp i NRK-serien «Sånn er du», der det gikk tydelig fram at hun er et empatisk, utadvendt, direkte og inderlig følelsesmenneske som likevel liker fakta best. Hun blir ikke lett blir sint, men når hun blir det, skjer det brått og går like fort over. Hun er lite nevrotisk, tåler stress, kan være litt fjern og har etter eget syn en altfor tydelig mimikk på TV-skjermen.

Som quiz-partner i «Alle mot alle» er ikke Trettebergstuen særlig imponert over verken seg selv eller Huitfeldt: «Vi var vel det mest kaotiske laget. Vi kunne bare sære ting. Og Anniken hadde en evne til å skape tvil om de enkleste spørsmål og svar».

---

Fem favoritter:

  • Musikk: deLillos.
  • Film: Britiske «Billy Elliot» (2000), om gruvearbeidersønnen som ble ballettdanser.
  • Edmund de Waals «Haren med øyne av rav».
  • Mat: Pasta med skalldyr.
  • Sted: Nært flyplassen på Gardermoen.

---

Mer fra: Portrett