Finn én feil

Dette intervjuet ble gjort før masseskytingen ved London Pub og Per På Hjørnet.

– Det var lett å finne fram. Jeg så bare etter den fineste hagen, sier jeg smigrende til Finn Schjøll i det jeg har parkert bilen utenfor det hvitmalte hagegjerdet til sommerhuset i Åsgårdstrand. Det ligger på første rad ut mot sjøen. Finn Schjøll selv ønsker velkommen ved hageporten.

– Ja, og så sa jeg jo også at huset lå rett ved siden av hotellet, kommenterer Finn Schjøll tørt.

– Hadde du ikke funnet fram hadde jeg i grunnen tenkt at det var noe galt med deg.

Han ber meg komme inn i haven, det er med v ja, og lukker porten hardt bak seg.

– Det kommer folk inn hit hele tiden. Daglig, faktisk. «Vi skal bare titte litt», sier de.

– Hva sier du da?

– «Det passer dessverre ikke. Følg meg på Instagram, jeg legger ut alt der!» Man må jo være høflig. Kan du få med det i portrettet forresten? Jeg har 150 000 følgere, det er jo veldig mange til å være så gammel. Så, hva tenkte du? Mannen min Knut er hjemme. Han får du ikke ta bilder av. Du vil vel se haven?

Han viser meg rundt i et rasende tempo. Slenger rundt seg med latinske blomsternavn, det er klematis vitticella, boachiosa og en hel masse jeg ikke får tak i, men sikkert er det at det er blomster og busker og krukker over alt. Finn forteller at bak huset er det noe så sjeldent som vekstsone 1, det er han særdeles fornøyd med, for da kan han nesten dyrke hva som helst. Tropiske vekster nærmest skyter opp av jorda. Og det til tross for at hagen kun er to sesonger gammel, før var det nærmest en ødemark der, i hvert fall ifølge Finn. Huset har de også pusset opp.

– Du gjør ikke alt selv?

– Nei. Men jeg bestemmer.

[ Erling Lae: – Den første uken etter slaget tenkte jeg at alt var slutt  ]

To robotgressklippere går på full speed. Finn vil at jeg skal gjette hva de heter. Homo og Sapiens. Han ler godt.

– Vi kan kanskje sette oss ned?

– Ja! Jeg tenkte vi skulle sitte i drivhuset. Der er det litt rotere, men nyvasket, jeg skal filmes der i morgen, mens jeg laver en lekker krans og prater litt. Da trenger jeg ikke å tenke. Det er deilig. Vent litt. Knut!

Finn kommer tilbake med kaffe og wienerbrød på egendesignet servise med fuglemotiv. Sola skinner i de sjøgrønne flisene på utekjøkkenet. Avklipte iris i vasen på bordet. God stemning. Eller deilig, som Finn ville sagt.

– Du er døpt Finn Viggo?

– Bruker du det navnet må du faktisk gå.

– Men folk skal jo bli kjent med deg?

– Tror du ikke hele Norge kjenner meg allerede?

---

FINN SCHJØLL (74)

• Født 17. mai 1948 i Horten. Oppvokst på besteforeldrenes gartneri.
• Begynte som visergutt i blomsterforretningen til onkelen og tanta i Horten.
• Utdannet blomsterdekoratør.
• Gift med Knut B. Bakke. To døtre, Anne Charlotte (50) og Julie Fernande (48) fra et tidligere ekteskap.
• Startet i Frokost-TV på NRK i 1987 med blomsterinnslag og visdomsord, senere i God morgen Norge på TV 2 fra 1996.
• Var med i første sesong av Skal vi danse i 2006.
• Fast dommer i reality-konkurransen Sommerhytta på TV 2.

Kilde: Wikipedia

---

Finn Schjøll ble født i Horten, omtrent en mil nord for der vi sitter nå; i drivhuset i hagen i Åsgårdstrand med utsikt over Oslofjorden. Det er mange millioner kroner siden, to ekteskap («jeg er drittlei av å snakke om å være en fraskilt homo»), en kreftbehandling, mange blomsterbutikker - noen nedlagte, utallige TV-opptredener, et mislykket forsøk på Teaterhøgskolen («det tror jeg vi hopper fort over, altså») og nærmere bestemt 74 år siden. Finn Schjølls boblevase finnes i en million møblerte hjem. Blomster-Finn er en suksess, en merkevare, en person som folk elsker.

– Jeg hadde en ekstremt bra barndom, forteller Finn.

Men da han reiste fra fødebyen i skam som 30-åring, der folk hadde skriblet homo med leppestift på ruta i blomsterbutikken, og Finn måtte stå opp grytidlig for å vaske det vekk igjen før arbeiderne syklet forbi til verftet, var han sikker på at han aldri kunne komme tilbake.

– Det var så flaut, så vondt, så skamfullt. Jeg torde ikke løfte blikket.

Finn ser på meg og tar en jafs av wienerbrødet.

– Men jeg har vært så heldig med min familie.

Farmoren og farfaren til Finn drev gartneri på det som het Linden i Horten, og Finn og den fem år eldre storebroren Thorleif vokste opp i en sidebygning til gartneriet, sammen med faren Finn Ferdinand og moren Åse. Det var do i kjelleren, og ikke voldsomt flott akkurat, men mer enn bra nok, og storfamilien med tanter og onkler og mye kjærlighet på alle kanter.

Siden skulle de slå ring rundt han, da han trengte det som mest.

Farfaren til Finn døde det året Finn ble født, men farmoren drev gartneriet videre alene, etter hvert med hjelp fra de fire barna.

– Jeg har ikke vært så interessert i slekten, men en tremenning har gravd litt, og vi nedstammer visst nok fra syv adelsslekter. Sånt bryr jeg meg heldigvis ikke om. Er ikke det befriende du? Herregud, hvem er det som skryter av slektninger som overhodet ingen kjenner? Det er noe trist ved det. Nei, se til helvete å bli noe selv, tenker jeg da.

Han skilte seg tidlig ut, Finn Schjøll. Men ikke på en positiv måte. Han var et svakelig barn. Brorsan, som han ble kalt fordi han var yngst, var født med for korte og stramme sener i beina, og dette ble forsøkt kurert med jernskinner på begge beina fra treårsalderen. Den ene skinnen slapp han ganske tidlig, men skinnen på venstrebeinet måtte han gå med til han var 14 år. Som en slags Hortens svar på Forrest Gump.

– Det var mye smerter, og selvsagt veldig hemmende. Jeg har slitt med de beina hver eneste dag hele livet. Men jeg har ikke lagt energien min der. Smerte kan håndteres til en viss grad. Ignorering har vært en bra metode for meg.

– Du må ha skilt deg veldig ut?

– Sikkert.

Men dette brydde han seg fint lite om. Hjemme hadde han hørt at han var bra nok. Og da stolte han på det.

– Men en jernskinne? Barn kan være brutale, ble du ikke mobbet?

– Det plaget meg ikke så mye. Klart, noe erting var det nok, men det brydde jeg meg ikke noe om. Det høres sikkert litt dumt ut, men jeg var liksom ikke en sånn unge man ertet. Jeg slapp billig.

– Fordi du var fra en kjent familie i Horten?

– Vi var i hvert fall synlige, ja. Alle visst hvem guttene til Åse var. Og så er det vel noe med min natur. Det skal noe til for å knekke meg.

Finn Schjøll slet også med alvorlig astma. Som tiåring ble han sendt på Geilo lungesykehus for barn. Der bodde han et halvt år, uten besøk av foreldrene. Sånn var tiden.

– Det må ha vært forferdelig?

– Alle barn burde bli sendt på astmahjem et halvt års tid. Det skader ingen.

– Hva gjorde dere der?

– Vi var ute i frisk luft, og så på søstrene som røket astmasigaretter. Hahaha. Jeg har en minnebok der fra. Søster Svanhild 18 år, står det. 18 år! Det var jo barn som passet barn.

Det eneste negative han kommer på, var at det ikke var skole der.

Nei, man må legge ting bak seg, mener Finn.

– Man må lære å leve med det. Det er ikke så farlig. God hukommelse er faen sjøl. Og litt herding fra ung alder er bare bra. Det får man bruk for siden. Ting går ikke alltid på skinner. Og som voksent menneske har jeg måttet stå i mange tøffe situasjoner.

– Du har sagt at du har grått hjertet ditt ut av kroppen to ganger i livet?

– Den ene gangen var da jeg måtte flytte fra barndomshjemmet. Farmor døde, og de fire arvingene ble enige om å selge gartneriet. De forble venner, og alle kom godt ut av det. Men for meg var det fryktelig!

– Og den andre gangen?

– Ja, det var jo da jeg ble forelsket i en mann.

Da Finn vokser opp i Horten på 60-tallet, er homofili et ikke-tema. Hvis man diskuterte det, så var det på linje med kommunisme eller religion, med en distanse, ikke noe man egentlig forholdt seg til.

– Kjente du noen homofile?

– Helt sikkert. Jeg bare visste ikke at de var homofile.

Men jo da, moren hadde en gammel tante som bodde sammen med en annen slags tante, men ingen snakket om det, forteller Finn.

– De bodde langt unna, i Alta. Så de hadde vel nærmest rømt. Og sånne historier finnes jo i nesten i alle familier.

[ Gisken Armand: – Jeg er faen så privilegert ]

I 1972, året da homofili blir avkriminalisert i Norge, er Finn en 25 år gammel gift småbarnsfar i Horten. Han har en liten datter og en til på vei, og har gått i sine besteforeldres fotspor; han har utdannet seg som blomsterdekoratør, og driver en blomsterforretning i Horten og en annen i Tønsberg.

– Husker du at forbudet om homofili ble opphevet?

– Nei, det tror jeg ikke jeg noterte meg. Da var jeg småbarnsfar. Jeg hadde ikke noe kjennskap til det. Det var helt utenfor min sfære.

– Men når skjønte du at du var homofil? Vet du akkurat når det var?

– Ja, jeg gjør jo det. Da jeg ble forelsket i en mann.

Året var 1978, Finn Schjøll var blitt 30 år gammel.

– Jeg tenkte jo at det skulle gå over, men en sånn sterk forelskelse går ikke over. Så jeg sto foran noe, der ingen vei gikk utenom. Det var vanskelig.

Et alvor senker seg med ett over sommeridyllen i Åsgårdstrand.

– Jeg vet at du er lei av å snakke om å være en fraskilt homo, men …

– Ja, det kan du godt skrive! Det er jeg drittlei av.

Stemmen bærer med full kraft over fuglekvitteret.

– For det man snakker om da, er jo det første ekteskapet. Og hvem faen ville spurt folk om det første ekteskapet hvis det var to heterofile? Bare fordi jeg først var gift med en kvinne, og så med en mann, så er det fritt fram? Det er jo uansett passert. Et annet liv.

Men jo, han måtte fortelle det. Til kona og til døtrene. Til moren sin, som svarte at hun nok hadde tenkt på det.

– Mamma tok det veldig bra. Hun var et skjønt menneske. Og selvfølgelig skal de ta det bra at folk er som de er! Men da skjønner du hvordan det har vært, når jeg må sitte og snakker sånn om det så mange år senere. Hvis mødre ikke tar sånne ting pent, så får de heller bite seg selv i tunga. Så får de bite så hardt at tunga blir bitt av. Så går det nok.

Finn har hisset seg opp, det begynner å bli hett inne i drivhuset under den stekende sola.

– Vi skal drite i mora. Det er jo den stakkars sønnen eller datteren som står i noe. Det er jo de vi skal hjelpe!

Så reiste han. Eller flyktet. Fra den grønne gressplenen, fra det pene og pyntelige huset, fra A4-livet i Horten. Til Oslo. Han var redd for å ringe hjem. Han var redd for å ringe barna.

– Jeg skammet meg så jeg holdt på å dø. Jeg følte ikke at det var noe valg, jeg var sjanseløs. Men jeg burde ringt hjem oftere.

– Var du ensom i Oslo?

– Nei, jeg hadde jo en kjæreste der. Men det var dyrt å bo, og vanskelig stelt økonomisk. Og vanskelig å være borte fra ungene. Selv om jeg hentet de hver onsdag og annenhver helg. Det var dårlig og fint på en gang.

– Men det ble ikke dere to?

– Nei. Vi var så unge. Ting blir ikke alltid som man har tenkt i livet. Og han hadde på et annet tidspunkt en annen kjæreste også. I dag hadde jeg kanskje ikke brydd meg så mye om det. Hahaha.

– Er du ikke sjalu?

– Jo.

Ektemannen Knut dukker opp i døråpningen til drivhuset. Han skal bare si fra at han drar til byen.

– Knut, nå som jeg har deg her, hva falt du for ved Finn?

– Du behøver ikke å svare, Knut!

Finn parerer lynkjapt. Knut ser lettet ut, forteller at han kan si det etterpå på privaten, de to ler høyt, og han spaserer ned hagegangen. Jeg ser på Finn.

– Du har holdt mannen din litt unna offentligheten?

– Ja, hva synes du? Var det jeg som holdt han unna nå? Det er utrolig rart å ha oppfattet det. Jeg har oppfattet at Knut synes det er hyggelig å være med på ting, men ikke stå å uttale seg om noe. Det er ganske smart, også. Det er jo ikke så festlig å bare være mannen til noen. Så lenge du holder den distansen, vil du alltid være noe selv. Og det er Knut så absolutt.

[ Great Garlic Girls fyller 40 år ]

De møttes i et selskap. Han var 40, Finn var 35.

– Hva falt du for ved Knut?

– Han var en mann som kunne gre seg, som kunne te seg, og hadde orden på livet. Da jeg møtte Knut var jeg en skilt småbarnsfar som levde fra hånd til munn. Jeg trengte litt orden i livet mitt. Og Knut, han hadde orden på livet sitt.

– Så noe trygt?

– Eller noe flott.

– Er du vanskelig å være sammen med?

– Nei, det tror jeg da virkelig ikke.

Finn ser forundret på meg.

– Vi har holdt sammen i 34 år. Nei, vent litt. Mer! 39 år siden i januar var det. Så så vanskelig kan jeg ikke være.

– Du har sagt at det handler om å holde ut. Det høres ikke så romantisk ut?

– Ja. Hold ut og hold sammen, det er liksom bedre enn romantikk da. Og ting forandrer seg gjennom et langt liv. Det er ikke det at man blir mindre glad i noen, men det blir kanskje litt annerledes.

Mens Knut og Finn er nyforelska på starten av 80-tallet, arrangeres forløperen for Pride for første gang i Oslo. «Homodagene» het festivalen den gang.

– Var du der?

– Nei, det var jeg overhodet ikke interessert i. Jeg synes det var helt forferdelig, og skjønte ikke poenget med det. Kunne de ikke gå som vanlige mennesker? Hvorfor måtte de være så mye? Men der tok jeg virkelig feil, altså! Det toget ville aldri overlevd hvis det ikke var for menn i ballettskjørt og såpeskum. Det er jo så gøy!

Selv gikk han sitt eget lille Pride-tog på sidelinjen.

Han sto fram som homo på TV. Det skulle han både angre, og ikke angre på.

– Det er kanskje litt teit å si, men hvem skulle gjøre det om det ikke var meg?

På denne tiden jobbet Finn i en blomsterbutikk i Kirkeveien på Majorstuen. Der handlet Trond-Viggo Torgersen blomster til kona si.

Finn ser på meg.

– Blomster er personlig vet du. Det må du aldri glemme.

– Men det TV-programmet?

– Ja! «Mann i dag». Jo, det var vanskelig.

Trond-Viggo Torgersen samlet seks relativt unge menn i et studio for å snakke om mannsrollen. Året var 1983, og Finn Schjøll, han var homoen i selskapet.

I et gammelt klipp kan man lytte til samtalen rundt bordet. Det dreier seg om menn som tenner på menn.

«Jeg vil ikke slippe dem inn på meg», sier en. En annen er «redd for å bli utsatt for en annen manns interesse».

Kamera zoomer inn på en alvorlig ung mann i blåstripete skjorte med røde snipper. Røykpakka ligger foran han. Han tar ordet.

«Jeg hadde alt jeg kunne tenke meg. Vakker kone, to barn, et pent hjem, en pen grønn plen. Og der sitter han, altså. Det var jo veldig kjedelig. Aha, liksom.»

Det er helt stille. Han fortsetter:

«Jeg måtte begynne på nullpunktet med absolutt alt. Jeg måtte avskrive det som man før kalte mannsrollen. Jeg måtte lave min helt egen modell, som ingen andre hadde stått modell til. Jeg hadde ingen, jeg kunne ikke lese i noen bok, jeg visste ikke. Det var bare meg, liksom».

– Jeg gjorde det halvveis bra, syntes jeg. Ikke så god figur, men ikke så dårlig heller.

Finn tenker seg litt om.

– Jeg fikk på en måte skylda for homofilien. Folk holdt på å kaste opp. Det var jo ikke noe man snakket om. Men der tok de feil! For det var noe å snakke om. Så ja, det tok mange år å si det høyt, men det var jeg så glad for at jeg gjorde. Det hjalp meg faktisk veldig. For da var jo katta ute av sekken.

– Fikk du mye hets?

– Nei. Jeg var voksen, og det var de rundt meg også. Men det var nok noen dører som smalt igjen.

Og så var det én dør som åpnet seg. Toppen Bech og Brita Blomquist hadde sett programmet.

En dag svingte Brita Blomquist innom blomsterbutikken til Finn. Hun lurte på om han ville være med i et morgenprogram i statskanalen.

– En homo til morgenkaffen? Nei, takk, du. Jeg hadde allerede vært på TV, og var litt brent. «Tenk på det», sa Brita Blomquist, «så holder du bare av høsten, det er hver lørdag». Etterpå kom Toppen Bech innom i samme ærend. «Jeg har halvveis lovet meg bort», svarte jeg. «Er det Brita? Da gjør det ikke noe, det er samme program».

Han vegret seg, men damene insisterte på at det var nettopp han de ville ha.

– Jeg er privilegert som har kjent sånne mennesker. De torde å gjøre vei i vellinga. «Yes, we can», sa Obama. Men disse damene var tidligere ute.

Sånn gikk det til at Finn ble Blomster-Finn. I seks år hadde han faste innslag på Frokost-TV på lørdager. Han har reist land og strand rundt med blomstene sine, og jobbet i God Morgen Norge i 25 år. Ingen setter morgenkaffen i vranghalsen lenger.

– Tror du du var med på å ufarliggjøre homofili?

– Ja, det er klart. Jeg var med på å legitimere det, å gjøre det synlig, uten å være en aktivist. I dag er bildet veldig forandret. Jeg tror ikke mine barnebarn lider for at bestefaren deres er homo. Så til dere unge som har vondt i hjertet og vondt i magen. Det går bra!

– Ville du heller vært ung og homo i dag?

– Jeg hadde nok heller ønsket å være hetero den gangen. Det var nok det som sto øverst på ønskelista. Det hadde vært det letteste. Men i dag ville jeg jo ikke det, nå er det en umulig tanke.

Finn tar på seg den grønne linskjorta for fotografering. Holder rutinert opp en hortensiabusk foran ansiktet. Fra hagen ser han rett ut på havna, der Edvard Munch i sin tid malte «Pikene på Broen». Det gule huset, der Munch bodde, ligger kun hundre meter bortenfor.

– Du vet jeg er nabo til Munch? Han pleide jo å stå naken i haven å male. Har du sett selvportrettene hans? Han kunne man se at var mann, du. Gud, det er litt lekkert, altså!

Dette intervjuet ble gjort før masseskytingen ved London Pub og Per På Hjørnet.

---

Fem favoritter

• Musikk: En klaver- eller fiolinkonsert, der gidder jeg ikke å velge. Det kan jeg høre på i en evighet uten å få øresus.
• Film: The Prime of Miss Jean Brodie med Maggie Smith i hovedrollen.
• Bok: Kan jeg få bytte til maler? Edvard Munch!
• Mat: Helt avgjort fransk. Jeg laver ikke mat selv, nei.
• Sted: Hjemme. Jeg lengter hjem bare jeg har vært ute en liten tur.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen