Forræderen

– Det er ikke første gang det stilles spørsmål om meg i Stortinget, konstaterer Morten Traavik og blinker til høyre. Kultur-Norges mest omdiskuterte mann sitter fast i Stockholms rushtrafikk, på vei til fotballtreningen med sønnen sin.

For et par uker siden fikk han avslag fra Kulturrådet på sin søknad om 22 millioner kroner i fireårig kunsterskapsstøtte. Da ble det bråk helt inn på Stortinget.

– Gjennom årene er jeg blitt kalt alt fra «fascist» og «rasist» til «nyttig idiot for kommuniststaten Nord-Korea». Da er det i det minste en slags balanse, konstaterer Morten Traavik.

Det siste året har Traavik provosert alle gode krefter ved å samarbeide med den omstridte Sløseriombudsmannen, Facebook-fenomenet som harselerer over norske scenekunstnere som får offentlig støtte.

I sceneforestillingen «Sløserikommisjonen» var folk fra kommentarfeltene med på scenen, mens flere kunstnere holdt seg unna, og flere kunstnerorganisasjoner protesterte. Striden rundt «Sløserikommisjonen» er skildret i den ferske NRK-dokumentaren «Prosjekt Sløseri», som kom rett før avslaget fra Kulturrådet i august.

Dagsavisen har avtalt å komme hjem til Traavik i Stockholm, siden dette kan være aller siste sjanse til å treffe ham, nå som han er på vei til Russland.

I Stockholm har han bodd i over et tiår, nå alene med delt omsorg for sine to sønner. Og i dag er en sånn dag da logistikken har brutt sammen, alt er blitt forsinket, hans yngste sønn er kommet hjem fra skolen, og snart er det fotballtrening for Hammarbys gutter 8. Så vi blir enige om å begynne intervjuet i leiligheten, og fortsette i bilen.

[ Kulturråd-krangelen: «Helt uforståelig», svarer kulturministeren ]

«Hvem er Russlandsvenn, og hvorfor?» er ett av spørsmålene Traavik nå vil utforske i et samarbeidsprosjekt med Tovstogonov-teatret i St Petersburg. Dette var blant prosjektene han ikke fikk støtte til av Kulturrådet. Men likevel drar han til uka, om alt går etter planen.

– For et års tid siden ble jeg invitert av ett av Russlands ledende teatre til å utvikle og sette opp en forestilling. Og så kom krigen. Så … ja … det blir en etisk avveining om det er riktig å samarbeide med russiske statlige institusjoner i det hele tatt, sier Traavik.

Men han har et langvarig forhold til russisk teater, og har ikke tenkt å avslutte det på grunn av en krig.

– De fleste europeiske utøvere og institusjoner støtter en boikottlinje, der man boikotter all russisk kultur og alt samarbeide med russiske kulturutøvere. I Norge har vi hatt en mer nyansert debatt.

– Jeg snakker russisk, jeg har vært mye i Russland, jeg kjenner kulturen og mentaliteten. Kan jeg fungere som en åndelig livlinje til verden utenfor for de som er på innsiden der, så er kanskje verdt det. Og jeg har jo varmet opp med å jobbe i Nord-Korea.

Traavik peker på boken om teaterprosjektene han gjorde med og mot det nordkoreanske regimet, gjennom perioden 2012-2017: «Forræderens guide til Nord-Korea» (2018).

– I norsk kunstverden har jeg den rollen der: Forræderen. En som befinner seg i det uklare grenselandet mellom godt og ondt. I gråsonen. Det som provoserer enkelte, tror jeg, er at ikke vet hvor de har meg. Selv synes jeg at jeg er ganske tydelig, sier Traavik og legger til:

– Men flertydelig.

---

Morten Traavik (51)

• Norsk scenekunstner, teaterregissør, forfatter og dokumentarist. Leder for scenekunstkompaniet Traavik.info.
• Utdannet fra regilinjen ved Dramatiska institutet i Sverige og den russiske teaterskolen Gitis i Moskva.
• Kjent for: «Miss Landmine Angola» og «Miss Landmine Kambodsja», «Pimp My Aid-Worker», flerårig kultursamarbeid med Nord-Korea, fikk Kritikerprisen 2017 for «Århundrets rettssak» på Barents Spektakel.
• Prosjektet «Sløserikommisjonen» i samarbeid med den såkalte Sløseriombudsmannen. Ny forestilling «Sløserikommisjonen III» planlagt i Kristiansand i november.
• Bøker: «Forræderens guide til Nord-Korea» (2018), «Djevelen er en fallen engel» (2013).

---

Morten Traavik kommer opprinnelig fra Hordvik nord for Bergen, og flyttet inn til Bergen som tiåring – «der har du hele forklaringen på mitt utenforskap, jeg er egentlig stril». Først prøvde han seg som skuespiller i barneteater, hjemme drev han med musikk, men skjønte etter hvert at han ikke hadde tålmodigheten til lillebroren Kjetil Møster Traavik, som øvde og øvde og i dag er en fremtredende jazzsaksofonist i Bergens musikkmiljø.

Etter et år på Ringerike Folkehøgskole la han bort skuespillerambisjonen, han interesserte seg etter hvert mer for teaterkunsten som helhet, og likte å kunne ta regi. I 1993–94 studerte han regi ved den statlige teaterskolen GITIS i Moskva – «det første som skjedde da jeg kom dit, var at Boris Jeltsin bombet sitt eget parlament».

[ Marianne Marthinsen: – Jeg kommer aldri til å si at det er en erfaring jeg er glad for (+) ]

Han er blant de få nordmenn som har kommet inn på regilinja ved Dramatiska institutet i Stockholm. Tidlige presseoppslag fra det sene 90-tall viser en alvorlig og litt pretensiøs ung mann med kort sveis, kulturlivsblazer, en romantisk dragning mot det russiske, og den nyutdannedes overbevisning om at det etablerte må brytes ned.

Siden har Morten Traavik vært et konstant uromoment i norsk scenekunst: hans missekonkurranse for landmineofre i Angola, hans scenekunstprosjekter i Nord-Korea, den iscenesatte klimarettssaken som ga ham Kritikerprisen, men nå: «Sløserikommisjonen». Den har medført trusler hit og dit, boikott og nekt, utbrytere i Ytringsfrihetskommisjonen og strid i Forfatterforeningen. I årsrapporten til Kulturrådet hadde han vedlagt nærmere 400 sider presseklipp fra debatten om forestillingen.

Helt fram til i år har Morten Traaviks scenekunstkompani jevnlig fått støtte fra Norsk kulturråd, som fordeler ut rundt en milliard kroner årlig til frie aktører innen scenekunst, litteratur, musikk m.m. Med «Sløserikommisjonen» tok det slutt.

Etter avslaget i august – seks av 38 søkere fikk kunstnerskapsstøtte – gikk Traavik ut og erklærte at han var kansellert. Han mente avslaget var politisk motivert hevn fra Kulturrådet, noe Kulturrådet blankt har avvist. Traavik gikk senere ut og angret på at han brukte begrepet «kansellert», men har slett ikke gitt seg:

– Etter alt det «Sløserikommisjonen» førte med seg, burde Kulturrådet skjønt at et sånt vedtak vil sende noen bestemte signaler. Tidspunktet dette skjer på, og sammenhengen dette skjer i, gjør dette svært problematisk i forhold til en åpen, robust og genuint mangfoldig kulturoffentlighet i Norge. For alle med den fjerneste interesse for sakskomplekset Sløserikommisjonen, burde det være overtydelig: Dette avslaget er bare det hittil siste eksemplet på hvordan Kulturrådet som institusjon systematisk har valgt side i en oppkonstruert ideologisk konflikt, sier han.

Morten Traavik med to sønner bor i et rolig havneområde, ikke et sånt nytt dyrt Sørenga, men et stykke sosialdemokratisk idyll et par kvartaler unna trafikken. Leiligheten ligger i øverste etasje, det er balkong ut mot kanalen, åpen kjøkkenløsning, lyst og fint. Den ene kortveggen er dekket av et gammelt verdenskart – «Das Reich Karl den Grossen».

På kjøleskapet står klistremerket «ROOK + DIKTATOR». Sønnen spiser nudler, Traavik tar fram tørket reinkjøtt som han skjærer opp og serverer til kaffen. På kaffekoppen står det «ALBANIA» med store svarte versaler under den albanske ørnen. Han viser fram to ryper i en frysepose – «jeg kom tilbake fra rypejakt sist uke, det er et dårlig rypeår».

Før Kulturrådets fagutvalg for scenekunst skulle behandle søknaden i august, kom det brev fra Traaviks advokat, som også er styreleder i scenekunstkompaniet. Han mente flere av medlemmene i scenekunstvalget var inhabile, etter at de hadde uttrykt kritikk og negative holdninger til Traavik og «Sløserikommisjonen». Tre av de til sammen ti oppnevnte medlemmene og varamedlemmene erklærte seg inhabile i behandlingen. Traavik fikk likevel ikke støtte.

I brevet hevdes det også at flere navngitte scenekunstnere jobbet for å få «Sløserikommisjonen» kansellert gjennom å beskylde Traavik for rasisme og høyreekstremisme, og at de har tette bånd til Kulturrådet. Dette vender Traavik tilbake til gjentatte ganger under intervjuet.

– Kulturrådet har latt seg manipulere og utpresse av en liten gruppe uforsonlige aktivister, hevder han.

[ Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen (+) ]

Traavik har bodd lenge i Sverige selv om han tydeligvis mistrives. Han stiftet familie her med sin svenske kone på 2010-tallet og fikk to barn. Aftenposten var her og intervjuet Traavik her ved en tidligere kontrovers, i 2018. Da sa han at etter fem år i Sverige har han «en åpen og utilslørt forakt for store deler av samfunnet jeg er omgitt av».

– Jeg hører jo ikke til her, konstaterer Morten Traavik.

– Jeg er ekstremt dårlig integrert. Mitt bergenstemperament passer ikke til Sverige. De er jo mer konfliktsky enn østlendinger, til og med.

For et par år siden gjorde familien Traavik et hederlig forsøk på å flytte til Bergen, forteller han. Det tok et år, så var de tilbake i Stockholm igjen, og nå bor de hver for seg. Samlivsbruddet falt sammen med bråket rundt sløserikommisjonen våren og sommeren 2021, som dessuten utspilte seg mot bakteppet av en global pandemi. Det ble litt mye da, konstaterer Traavik, med sitt sedvanlige steinansikt.

– Du er hardhudet, det er åpenbare fordeler med det, men er det også noen ulemper?

– Det funker for meg! Ulempen må være om man blir så hardhudet at man mangler empati. Men jeg får tilbakemelding på at jeg har det, sier Traavik og forteller om stadige henvendelser fra andre i kulturlivet som har hatt ubehagelige opplevelser etter å ha ytret upopulære meninger, men ikke våger å gå videre med det:

– Jeg får høre at jeg er modig. Jeg vil heller si uredd. Det kan bli oppfattet som truende av de som er redde for alt mulig.

– Det som interesserer meg å jobbe med, er dilemmaer, tvil, sjølmotsigelser, hykleri, dobbeltmoral. Det er ting som er ubehagelig å erkjenne. Og når du pirker borti folks ubehag, reagerer mange.

[ «USAs viktigste nålevende forfatter» kommer med bok i høst. Men har du hørt om ham? (+) ]

---

Fem favoritter

Sted: Vidda

Mat: Pinnekjøtt. Men ikke i tide og utide

TV-serie: «The Boys», ubehaget og fandenivoldskheten i de to første sesongene. Så sklei det ut i buskis og tøys.

Bok: «Mørke midt på dagen» av Arthur Koestler

Musikk: Akkurat nå hører jeg mye på synthwave-bandet The Midnight

---

Men nå må vi kjøre på fotballtrening. Morten Traavik har tatt på sin svarte baseballcap med logoen «KULTURPROFILEN» i røde metal-bokstaver. Den pleier ikke skape særlige reaksjoner, forteller Traavik, de andre fotballpappaene vet verken hvem Traavik eller Kulturprofilen er – Kulturprofilen var betegnelsen svensk presse brukte innledningsvis før de navnga den senere voldtektsdømte kulturaktøren Jean Claude-Arnault.

Trafikken går tregt, Traavik prøver å komme inn i rett fil for å treffe avkjørselen mens vi diskuterer kunsten og demokratiet.

– Problematikken rundt «Sløserikommisjonen», og om jeg blir nullet av Kulturrådet eller ikke – det er jo helt underordnet. En av de viktigste kampene i vår tid er insisteringen på det åpne ytringsrommet. Det må være lov å krenke. Det må være lov å mobbe folk. Ikke fordi det er bra, men det må være lov å påføre andre ubehag. Ellers får vi et rent helvete, sier Traavik i førersetet.

Fra baksetet bryter yngstemann (8) inn:

– Pappa, hvorfor skal det være lov å mobbe folk?

– Ja, det kan du si, det var et godt spørsmål. Fordi, hvis ikke … om jeg sier til deg at du er en idiot, og du sier «å, nå mobbet du meg, nå melder jeg deg til politiet», og så kommer politiet og setter meg i fengsel. Blir ikke det litt strengt?

– Joo …

– Man skal ikke mobbe folk. Men det er ikke noe lurt å ha en lov … en lag … om at du ikke får mobbe folk. Hvis ikke, får ikke politiet gjort annet enn å dra rundt og arrestere folk som kanskje bare har vært sinte på noen andre, før det gikk over. Sånn! sier Morten Traavik, og vi svinger inn til parkeringsplassen ved fotballbanen.

Her springer guttespillere i de grønne draktene til Hammarby IF, laget fra den gamle arbeiderbydelen Sødermalm. Bydelen har etter hvert tiltrukket seg stadig flere kulturarbeidere og tilflyttere, og har nå blant Stockholms høyeste boligpriser. Ved det svenske valget nylig fikk nasjonalistiske Sverigedemokraterna økt oppslutning og ble Sveriges nest største parti, men her på Sødermalm gikk de så vidt tilbake. Nå står vi på sidelinjen og analyserer valgresultatet:

– Om man skulle trenge enda et bevis på at det å demonisere meningsmotstandere får eksakt motsatt effekt, er det bare å se på Sverigedemokraterna, sier Traavik.

– Ingen som har bodd i Sverige de siste ti årene kan være overrasket over framgangen deres ved dette valget. Sverigedemokraterna har i alle år pekt på at Sverige har hatt en uforsvarlig liberal innvandringspolitikk, som man nå høster fruktene av, gjennom etnisk og kulturelt betinget kriminalitet, med grov vold som ikke tidligere fantes i Sverige. Dette er det ikke lenger noen som prøver å fornekte her borte. Sverigedemokraterna er det eneste partiet med troverdighet på problemene Sverige har som følge av ukontrollert innvandring.

– Jeg er ikke noen fan av Sverigedemokraterna, jeg. De heller mot det autoritære. Men jeg skjønner hvorfor de er nødvendige i Sverige nå.

– Hvem ville du stemt på hvis du kunne stemt i Sverige?

– Hm … et vanskelig spørsmål. Kanskje Kristdemokraterna? Ebba Busch Thor er ganske sexy. Og smart. Og så er hun halvt norsk!

[ – Det finnes mange nordmenn som tror at fattigdom ikke finnes i Norge ]

På lederplass skrev Dagsavisen om «Traaviks sutringsfrihet». Mens kommentatorer i Klassekampen og Dagbladet mente at Traavik har påpekt problematiske forhold rundt fordelingen av kulturmidler. Dette uttrykte også Silje Hjemdal (Frp) og Tage Pettersen (H), som begge tok opp Kulturrådets fordelingspraksis i Stortingets spørretime etter at Traavik fikk avslag.

Sist det ble stilt spørsmål om Traavik i Stortinget, var da han hadde fått støtte fra UD til å gjøre scenekunst i Nord-Korea.

– Sammenlignet med sist, da det handlet om Nord-Korea-prosjektet, støtter Fremskrittspartiet meg. Det gleder meg, for det gjorde de definitivt ikke da! Prosjektene mine blir ulikt mottatt, de provoserer fra venstre til høyre og tilbake igjen. Den gamle høyre-venstre-dikotomien blir mer og mer ubrukelig. Liberal og autoritær er en mer relevant skillelinje for vår tid, og den følger ikke venstre-høyre-aksen, erklærer Traavik.

– Det som interesserer meg å jobbe med, er dilemmaer, tvil, sjølmotsigelser, hykleri, dobbeltmoral. Det er ting som er ubehagelig å erkjenne. Og når du pirker borti folks ubehag, reagerer mange.

– Skal vi ha en trygg eller en fri offentlighet? Skal vi ha en ytringsfrihet eller en ytringstrygghet? Ligningen går ikke opp. Du kan ikke være trygg og fri samtidig, sier Traavik.

Nylig var Traavik i Oslo og møtte blant andre Kulturrådets nye leder. Traavik hevder at Kulturrådet ikke har villet snakket med ham på flere år. Nå insisterte han på å møte rådslederen til en kaffe slik at han kunne få korrekt informasjon, som Traavik sier.

– Det var veldig hyggelig! Jeg spurte han litt på spøk: «Du har sett filmen «Heat»? Den middagsscenen med Al Pacino og Robert De Niro»? Han hadde ikke sett den. Men jeg sendte han linken til den scenen etterpå.

Dette er den berømte sekvensen der storforbryteren DeNiro og etterforskeren Pacino omsider møtes, og DeNiro konstaterer at han ikke vil nøle med å knuse sin motstander om det blir nødvendig.

– Filmen ender i en grusom shootout?

– Ja, men ikke selve den scenen. Der spiser de bare middag. Men jeg sa det til ham: «I won’t hesitate»! Vi får se hvem av oss som er DeNiro og hvem som er Pacino. Vi kommer til å treffes igjen.

– Jeg hadde også møter med partiene i Stortingets kulturkomité. Jeg sa til dem at det fins folk som har glede av å fremstille meg som høyreekstremist. Men dere skal vite at det ikke stemmer. Jeg er en sjølhatende sosialist, sa jeg til dem. På møtet med SV humret de og sa: «Det er vi også».

Nå har Traavik allerede ertet opp både kunstnere og politikere i Kristiansand i forkant av den kommende forestillingen «Sløserikommisjonen III». Der dramatiserer han den betente konflikten rundt byens kunstsilo, det omstridte nettstedet Sørlandsnyhetene, og det nasjonalistiske partiet Demokratene.

– Vi skal innby til forsoning! Det er det mest provoserende man kan gjøre nå om dagen, sier Traavik.

– Hvis jeg slipper ut av Russland, da. Så rejoice! Gled eder! Dette kan bli det siste intervjuet med Morten Traavik på mange år!

Treningen går mot slutten. Det er grått og kaldt, det er den første ordentlige høstdagen i Stockholm, og nå faller mørket over Hammarby. Traavik hilser og småprater med en annen fotballpappa som haster forbi.

– Svenskene er et gåtefullt folk. Det er ikke så lett å komme innpå dem. Det er litt som i Japan, det er et nivå av kommunikasjon der som man bare ikke catcher, synes Traavik.

– Meningskonformismen er enda sterkere her og har vært mer langvarig enn i Norge. I Norge er takhøyden for meningsytringer større enn i Sverige. Det er enda mindre plass for avvikende meninger i kulturfeltet her. I Sverige hadde jeg jo en som meg aldri fått statsstøtte. Garantert.

– Det får du jo ikke i Norge heller.

– Ikke nå nei, sier Traavik og sparker en ball tilbake på banen.

– Men denne kampen er ikke over.

[ Pia Tjelta: – Jeg hadde faen meg aldri sendt ungen min dit (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen