Chris Michael svevde mellom liv og død på nyfødtintensiv-avdelingen. Nå advarer moren om sykehusplaner

27 centimeter kort. 514 gram lett. En vekt som rett etter fødselen gikk ned til 504 gram.

Slik var Chris Michaels brutale ankomst da han kom til verden den siste dagen i oktober, på Halloweendagen, for seks år siden. I dag, altså seks år senere, er han fortsatt plaget når det støyer for mye.

Etter at Plan- og bygningsetaten i forrige uke ga Oslo universitetssykehus rammetillatelse til å etablere helikopterplattform ved Rikshospitalet for de nye redningshelikoptrene AW101, har kritikken haglet.

– Dette er en skandale. Det går rett og slett ikke an å legge en helikopterplattform inne i et gårdsrom som er omgitt av barn- og nyfødtavdeling på tre sider, sa Rødts Maren Rismyhr til Dagsavisen.

Nå har leder av helse- og sosialutvalget i bystyret, Cecilie Lyngby (FP), sammen med Rødt tatt initiativ til en høring i begynnelsen av november for å belyse alle sider ved å anlegge helikopterplattformen.

Løvemammaene, som representere barn som er på sykehus, er fortørnet over vedtaket om å bygge ny helikopterplattform nær nyfødtavdelingen på Rikshospitalet, og ber helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) om å stoppe planene.

Bakgrunnen for at Renate Izelin Helland nå forteller historien om sønnens mirakuløse vei fra å veie like mye som en pakke smør til å bli en glad seksåring, er planene om å bygge en ny helikopterplattform for de nye redningshelikoptrene Sar Queen ved Rikshospitalet. Rett ved nyfødt- og nyfødtintensivavdelingen.

– Jeg blir veldig provosert. Det tas ikke hensyn til de sykeste barna i dette landet. Og når de velger å bygge en ny plattform for disse nye enorme helikoptrene, så velger de å legge det rett utenfor den avdelingen. De kan ikke gjøre det, og jeg frykter for flere dødsfall på grunn av støy og stress. De er sårbare fra før av, og har nok annet å kjempe seg igjennom, disse små, sier hun ettertrykkelig.

– Premature barn er ekstremt var for lyder, og Chris Michael sliter med høye lyder den dag i dag. Derfor er jeg veldig bekymret for de for tidlig fødte barna i fremtiden, når det nye redningshelikopteret vil medføre ekstra støy, sier hun.

Ifølge helsepersonell på Rikshospitalet er det velkjent at kritisk syke nyfødte er svært følsomme for stress, og økt belastning den første leveuken øker risikoen for hjerneblødning betraktelig.

Støy betyr ikke nødvendigvis at de får hørselsskader senere i livet.

Jeg blir veldig provosert. Det tas ikke hensyn til de sykeste barna i dette landet. Og når de velger å bygge en ny plattform for disse nye enorme helikoptrene, så velger de å legge det rett utenfor den avdelingen.

—  Renate Izelin Helland, mor til prematurt barn

Da de var på nyfødtavdelingen i 2016, landet ambulansehelikopteret et godt stykke unna.

– Jeg kan ikke huske at vi hørte helikopteret en eneste gang da vi var der, sier hun.

[ Ordkrig om ny helikopterplattform: Mener sykehuset planlegger med feil tall ]

Uke 24

Renate Izelin Helland var gravid i uke 24 da hun var på en ordinær ultralydundersøkelse på Gjøvik sykehus. De så de at det var noe som ikke helt stemte.

– Etter et døgn på sykehuset fant legene ut at jeg hadde svekkelser i livmora, og at barnet ikke tok til seg næring. De sendte meg videre til Ullevål sykehus, hvor jeg fikk beskjed om å holde på barnet så lenge som mulig, sier hun.

Hun ble så overført til Rikshospitalet for videre oppfølging og fødsel.

Men etter to døgn der ville ikke Chris Michael vente lenger.

– I uke 24, pluss seks dager, på en mandag, ble han tatt med hastekeisersnitt, sier Renate Izelin, og viser fram underarmen, hvor hun har tatovert inn «Chris Michael, 514 gram, 27 centimeter», samt et bitte lite avtrykk av foten hans da han var seks dager gammel.

– Avtrykket er den størrelsen foten hans var, sier hun stille.

I tre uker handlet det om å overleve for Chris Michael.

– Vi levde i et mareritt. I løpet av de første ukene var det to andre premature barn som ikke greide seg. Og de hadde en høyere fødselsvekt en vårt barn. Vi hadde ingen garantier for at vårt barn skulle overleve. Han var den minste på avdelingen, sier hun til Dagsavisen.

I starten fikk han morsmelk fuktet på en liten vattpinne,

– Det måtte vi slutte med da tarmene hans tvinnet seg. Han fikk da mat gjennom en sonde, og han fikk også morfin og antibiotika, forteller hun.

[ Vil lande helikopter utenfor prematuravdelingen: – Kan i verste fall gå riktig galt ]

Støy

Da Renate Izelin våknet opp etter keisersnittet la hun merke til at det var mye støy rundt henne. Til tross for at det var en stille avdeling.

Den første tiden la foreldrene merke til at han var veldig var for lyder. Den minste lille lyd, lød som et pistolskudd, og det kvekk i den lille kroppen.

– Han hadde pustemaskin som ristet for å få i gang lungene. Han var full av sonder og venefloner. Alarmene som stadig ble utløst hadde et rolig lydnivå, men når flere gikk samtidig ble det mye støy for en liten kropp. På det meste hadde han seks forskjellige apparater koblet til den lille kroppen, forteller hun.

– Når du ser et så lite nurk, nesten gjennomsiktig, og koblet til masse ledninger gjør det noe med deg, sier hun.

– Når vi var inne hos ham fikk vi beskjed om å være stille, og ikke prate, siden de er så var for lyder. VI kunne være maks to personer inne hos ham samtidig, sier hun.

Der legene gikk etter alarmer, kjente foreldrene barnet på en annen måte.

– Det fikk vi også høre av de ansatte på avdelingen. At dere som foreldre kjenner barnet best. Noe vi har skjønt til gagns siden, sier hun.

Stabilisert

Etter halvannet måned på prematuravdelingen fikk de beskjed av overlege Sverre Medbø at han hadde stabilisert seg, og den verste krisen var over.

– Vi trodde ikke helt på det. For uansett hva som ble gjort eller sagt, føler vi at han gikk et skritt fram og to tilbake, sier hun.

Der leger og sykepleiere handlet etter alarmer som gikk, lærte foreldrene å lese barnet på en helt annen måte.

– Bare det å skifte bleie var en prøvelse for sønnen vår, og var veldig stressende for ham, sier hun.

– Da vi løftet rumpa hans opp, merket vi at han ble stresset og urolig. Da måtte vi ta en pause, sier hun stille.

Fløyet til Lillehammer

Den lille familien ble på Rikshospitalet til oppunder jul. Da hadde de vært på Rikshospitalet i to måneder, og han hadde lagt på seg såpass mye at han kunne flyttes til Lillehammer sykehus, nær der de bodde da.

– Han var på Lillehammer sykehus før vi hadde kommet oss ut av Oslo sentrum med bil. Men det var en stressende flytur i et lite helikopter med mye turbulens under vei. Kuvøsen han lå i var stor, så det var ikke plass til oss i helikopteret, sier hun.

Etter to måneder på Lillehammer sykehus kunne de endelig ta ham med seg hjem.

– Det var 14. februar 2017, på Valentinsdagen, samme dag som jeg hadde termin. Da var han tre kilo og 50 centimeter lang. En ideell normal fødselsvekt, sier mamma Renate Izelin.

– Men fortsatt var han et veldig lite nurk. Vi kjøpte et bilsete for nyfødte og han nærmest druknet i det. Så selv om han da hadde «normal» vekt, var han veldig liten, sier hun.

Han startet å spise selv med flaske på Lillehammer sykehus. Da hadde vi lenge brukt sonde, og etter hvert sprøyte som vi sprøytet morsmelk inn i munnen med. Og han hadde mye mageproblemer i starten, sier hun.

Allerede rett etter keisersnittet fikk hun beskjed om at dette ville være hennes første og siste barn.

– Det var min avgjørelse å velge fra meg muligheten for nytt barn da prematur fødsel, muskelknuter og endometriose, men i samråd med leger som var enig at nytt svangerskap kunne være risikabelt. Valgte da å fjerne alt (hysterektomi), sier hun.

– Jeg hadde tross alt fått mirakelbarnet mitt, sier hun.

Sov gjennom 17. mai

Den første nasjonaldagen i Chris Michaels liv er noen han sikkert får høre om senere.

– Da sov han seg gjennom hele dagen. Men to dager senere var han veldig urolig. Det var tydelig at lydene slo igjennom og gjorde ham urolig selv om han sov, sier hun.

I dag er Chris Michael seks år, og er blitt skolegutt. En oppgave han tar på største alvor, og et sted hvor han stortrives.

– I samråd med skole og barnehage bestemte vi oss for at han skulle begynne sammen med de som er først i samme år som han, sier Renate Izelin.

– Han ligger etter de andre i klassen, men vi hadde faktisk ventet at han ville ligge enda lenger bak, sier hun.

– Han er veldig lærevillig, men har liten tålmodighet og gir opp fort. Noe vi jobber mye med. Han har også dårlig muskulatur og skjelvinger i armen, Han har blyantgrepet, men svak muskulatur og skjelvinger gjør at han ikke klarer å få skikkelig farge på arket, sier hun.

[ Uro før MDG-valg: – Vil svekke partiet ]

Han var nesten fore før han lærte gå, men i dag går han greit. Verre er det med løpingen.

– Når han løper se det ut som om han nettopp har lært å gå. Han har også en tendens til å ramle en del, og når han sitter stille i stolen på skolen, hender det at han tipper over. Så han har heldigvis fått stol med armlener, så det problemet er løst, sier hun med et smil.

Han går nå til utredning for senskader på Rikshospitalet, og venter på time hos nevrolog.

– Det de har funnet ut er at lillehjernen mest sannsynlig er lite utviklet, og legene snakker nå om det ataktisk CP. Vi venter nå på time for spinalvæskeundersøkelse, og vi får vite mer når undersøkelser er gjort, sier hun.

– Dette er ikke noe han kan vokse seg av. Det har ikke blitt noe bedre, men heller ikke verre. Vi har vært heldig med utviklingen og har sluppet mye. Mange andre har fått mye mer senskader enn Chris Michael, sier hun.

Selv om Chris Michael har sine helsemessige utfordringer ser hun lyst på fremtiden for sønnen.

– Han vil kunne ha et tilnærmet normalt liv, sier hun ærlig.

Selv visste hun nærmest ingenting om premature barn før hun selv fikk en sønn som var det.

– Vi har lært utrolig mye på de til sammen fire månedene vi var på sykehuset. De på Rikshospitalet ble nærmest familie, og vi må alltid oppom avdelingen og hilse på når vi er på Riksen, sier hun.

De hadde kontakt med BUP, (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hvor de var i kontakt med en «for tidligfødt»-spesialist.

– Vi spurte hvor lenge vedkommende hadde vært på en sånn avdeling, og svaret var to dager. Svaret mitt var at man ikke kan kalle seg spesialist etter et to dagers opphold på en prematuravdeling. «Prøv i fire måneder du», sa jeg til spesialisten, sier hun med et smil.

Nær sykehuset

I dag bor familien på Gjøvik og nær sykehuset.

– Hver gang helikopteret skal lande og ta av, tar Chris Michael seg til ørene og roper, «mamma det bråker sånn», sier hun.

– Han tåler jevn støy ganske bra, og kan være ganske høyrøstet selv av og til. Men lyder som sirene fra en ambulanse, støy fra et helikopter som tar av eller lander, et annet barn som står rett ved siden av og skriker, eller noe så dagligdags som støvsuging reagerer han sterkt på. Ta tar han seg til ørene, og sier det bråker, avslutter Renate Izelin.

[ Plutselig oppdaget beboerne at det var noe merkelig med dette treet: – Svært alvorlig ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen