Nyheter

Behovsprøving virker

Det utdanningsbyråden omtaler som «fattigdomsfelle» vil bidra til å løfte 25 000 barn fra fattigdom nasjonalt. Byrådet er imidlertid villig til å ofre de 25000 barna fra lavinntektsfamilier for å gi et tilsvarende tilbud til 1000 barn fra familier med høyere inntekt i en spesifikk del av byen. Det er et paradoks at vi har et byråd som setter terskelen for fattigdom etter postnummer, og ikke inntekt.

Publisert Sist oppdatert
I Dagsavisen 19.06.16 omtaler utdanningsbyåden Tone Tellevik Dahl den nasjonale ordningen med gratis kjernetid i barnehagen som en fattigdomsfelle. Byrådets løsning er å gi litt til alle som tilfeldigvis bosetter seg et sted, fremfor å gi nok til de som faktisk har behov.
Ved å behovsprøve ordningen med gratis kjernetid i barnehagen når man nå ut til flere barn med behov. Det er bra at byrådet erkjenner at de barna som ikke går i barnehagen før skolestart er nettopp de som hadde hatt størst utbytte av det. Da bør også målet med gratis kjernetid i barnehagen være å øke deltagelsen i barnehagen for disse barna.
Den nasjonale ordningen er i motsetningen til forsøksordningen målrettet mot de barna som har størst utbytte av en slik ordning, uavhengig av bosted. I tillegg er aldersgruppen utvidet til 3-5 år, slik at barn får mest mulig tid i barnehagen. Det viktige har vært å styrke det sosiale sikkerhetsnettet til barnefamilier som har et økonomisk behov for det. Og de familiene finner man over hele byen og i hele landet.
Det utdanningsbyråden omtaler som «fattigdomsfelle» vil bidra til å løfte 25 000 barn fra fattigdom nasjonalt. Byrådet er imidlertid villig til å ofre de 25000 barna fra lavinntektsfamilier for å gi et tilsvarende tilbud til 1000 barn fra familier med høyere inntekt i en spesifikk del av byen. Fattigdom har ikke et postnummer i Oslo. Levekårsstatistikk viser store forskjeller internt i Oslos bydeler, og man finner lavinntektsfamilier i alle bydeler. Et eksempel på det er Frogner, hvor syv av åtte delbydeler har en høyere andel av lavinntektsfamilier enn to av delbydelene i Søndre Nordstrand.
Det som er et paradoks er at vi har et byråd som setter terskelen for fattigdom etter postnummer, og ikke inntekt. Det byrådet omtaler som en fattigdomsfelle for en del av byen er ifølge det samme byrådet ikke et problem i resten av byen. Bor man i Groruddalen, og har en husholdningsinntekt på under 603 000kr, så regnes man som fattig av byrådet. Tjener man like mye eller mindre i en annen bydel, så faller man imidlertid utenfor det byrådet definerer som fattigdom, og for de familiene er den nasjonale ordningen god nok. Slik politikk forsterker forskjellene mellom bydelene, og viser at vi ikke har et byråd for hele bydelen, men kun for utvalgte bydeler.
Evalueringen av forsøksordningen viste at 90 % av de som fikk tilbud om gratis kjernetid i barnehagen hadde benyttet seg av barnehagen selv uten et slikt tilbud. Den viste også at jo flere år et barn har gått i barnehage før skolestart, desto lavere sjanse er det for at barnet scorer lavt på kartleggingsprøver på første trinn. En fordelingsmodell som er låst til bosted og ikke økonomisk behov reduserer dermed muligheter for altfor mange barn som kunne fått en bedre skolestart med riktig og tidlig innsats. Barns muligheter bør verken være avhengig av hvilke bydel foreldrene velger å bosette seg i, eller størrelsen på foreldrenes lommebok.
Politikk handler om å prioritere, og jeg er glad for at Regjeringen har forbedret ordningen med gratis kjernetid slik at de som trenger det aller mest nå får et bedre tilbud.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Powered by Labrador CMS