– Å si noe helt vanlig er nærmest blitt verdiløst

Hvem: Olav Østrem, journalist i Klassekampen og utdannet jurist

Hvorfor: Aktuell med boka «Hatefulle ytringer. Lov og rett i krenkingens tid».

Når gikk det å diskutere og krangle fra å være greit til å bli et samfunnsproblem?

– Her kan jeg ikke vise til kvalifisert forskning og bare synse litt, men jeg tenker at det kanskje ikke er oss som har forandret oss så veldig, det er bare blitt lettere å bli hørt. Før måtte du skrive leserbrev eller henvende deg direkte for å si din mening, og bare dét var en lite terskel.

Så det er internett og sosiale medier som har endret debattklimaet og ikke vi som har blitt verre?

– Var du på fotballkamp før så var det alltid enkelte som satt og ropte ukvemsord til dommeren eller spillere, og nå virker som om vi alle er blitt sånn. Og vi kan gjøre det helt umiddelbart, nærmest uten å måtte forholde seg til den som skal ta imot.

[ Exit-Simon: Om risikoen for menn med makt ]

Mange kvier seg for å stå fram og si hva de mener i frykt for å få trusler og sjikane – er ikke sosiale medier og demokratisering av deltakelse bra for oss?

– Det er helt topp at informasjon kan spres og folk kan være med, men det har også gjort noe med hvordan vi ytrer oss. Skal du bli hørt og få oppmerksomhet kreves at du er litt spiss i karakteristikker og framstillinger, gjerne også litt morsom og skarp. Å si noe helt vanlig er nærmest blitt verdiløst.

Når blir en ytring straffbar?

– Når det blir personlig. Meningene dine og det du står for må du tåle at blir kritisert i ofte kraftige ordelag. Men personkarakteristikker og gjentakende hets, det som paragraf 185 i loven kaller forhånende og ringeakt for en persons etnisitet, bakgrunn, religion, kjønnsidentitet, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne er ulovlig. Handler det derimot om sak så skal de mye til å bli dømt, da handler det ikke bare om hva som blir sagt men også om kontekst.

[ Hva gjør man når de unge og hippe forteller deg hvordan du skal kle deg? ]

Nedsatt funksjonsevne, er det en gruppe som opplever mye hat?

– Ja, undersøkelser viser at folk med nedsatt funksjonsevne er en gruppe som blir utsatt for mange råe meldinger og nedsettende kommentarer, det som vi kaller hatefulle ytringer. Konsekvensen blir at folk trekker seg tilbake.

Men det blir sagt at retten til å krenke er ukrenkelig?

– Ja, det er jo det som er det fine med ytringsfriheten. Den er der for å beskytte alle menneskers rett til å snakke i det offentlige rom. Men hvis noen bruker den retten på en måte som gjør at andre ikke tør eller orker å bruke sin ytringsfrihet har vi tapt. Og det er dette paragraf 185 skal forhindre ved å gjøre det lettere å finne balansen.

Når man ser hva folk får seg til å si eller skrive kan det tyde på at disse grensene uklare for folk flest?

– Ja. Det er stor mangel på kunnskap. Men sånn som loven er i bruk så burde den være ganske enkel å forstå: skal du være krass – ta sak, ikke person.

Er ytringsfrihet ett av vår tids mest misbrukte ord?

– Det har i hvert fall vært en enorm eksplosjon i bruk av ordet siden 2000-tallet.

[ Unni (68) fikk korona. Slik er langtidseffektene (+) ]

Er vi blitt litt lettkrenka?

– Det er blitt populært å påstå. Men ser vi på de sakene der Høyesterett har dømt så har ingen av dem å gjøre med å være lettkrenka. Det er ganske stygge kommentarer som går rett på personen og personens egenskaper og har ingen ting med politikk eller interessant meningsbrytning å gjøre. Det er bare nedvurderende, nedverdigende, hard språkbruk. Hvis det er å være lettkrenka, så må man prøve å sette seg inn i situasjonen til de som blir utsatte for dette.

Bør man lære juss på folkeskolen?

– Ja, kanskje enkel juss. Det går i hvert fall helt fint an å undervise ut fra disse dommene fra Høyesterett på en enkel og begripelig måte. Og å lære folk at de må gjerne krangle så fillene fyker og at det er fint å gå i angrep for sine meninger, men at du ikke gå på person.

[ «Kjære Haakon Magnus. Du er vant til å ta ansvar. Gjør det nå. Si stopp» ]

Og så var det noen faste, da. Hvem var din barndomshelt?

– Kan jeg si to? Ok. Den ene er David Bowie. Den andre er Kenny Dalglish, fotballspiller i Liverpool. Han dukket opp på Liverpool akkurat da jeg begynte på barneskolen og fikk interesse for fotball. Bowie dukket opp litt seinere for meg, jeg så han først i videoen «Ashes To Ashes». Og så var jo «Cat Peope (Putting Out Fire)» og «Let’s Dance» populære på den tida da jeg virkelig fikk sansen. Etter det kunne man nøste seg bakover i katalogen hans, og oppdage skatter etter skatter.

Er Liverpool fortsatt fotballaget ditt?

– Det er det. Akkurat nå er det litt ugreit, men man må stå ved det valget i motgang og medgang.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Gode ferieturer med familien. Nå om dagen blir det ikke noe reising men jeg koser meg om vi tar en tur i skogen, brenner bål og har med god mat og drikke.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?

– Mot økte klasseforskjeller. At barn og ungdom har like tilbud til fritidsaktiviteter, idrett og kultur. For forskjellene på folk, særlig her i Oslo, er økende og ingen merker det bedre enn barn og unge, og det er ekstra tydelig nå under koronaen. Mange bor trangt og har behov for å ha steder å være. Gir vi dem det, er det også et godt grunnlag for framtida.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det må være en person med godt humør, munterhet og god energi. To jeg har sans for er Linda Eide og Girl in Red, eller Marie Ulven Ringheim som hun heter. Begge er dyktige, har en særegen utstråling som jeg blir i godt humør av.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

---

---