Kongehus er egentlig helt corny. Det vet alle. Det hører ikke noe sted hen at vi, i liberale demokratier, har et statsoverhode som arver jobben fra far eller mor. At når den personen blir forelska, blir den utkårede dronning eller prinsegemal. Men er det opp til oss, kommer vi til å beholde dem likevel.
De kongelige, i hvert fall i Norge, snakker ofte om «rollen». Hva som er naturlig i «rollen», hva som følger med «rollen». Selvfølgelig ønsker de seg at det skal være mulig å være kongelig offentlig, og seg selv privat. At noe skal være privat. Men slik er det i grunnen ikke. Det er ikke noe skille mellom rollen og mennesket – individet – for en kongelig. Å være kongelig er ikke en jobb. Det er noe du er født til, noe du er i egenskap av å være det mennesket du er.
Det er en uutholdelig pris å betale for dem det gjelder.
Det gjør at skillet mellom det du gjør og den du er, ikke finnes, slik det gjør for alle andre. Kongelige er det de gjør og gjør det de er.
Og i vår tid betyr det at ingenting er privat. Ingenting.
Googler du Meghan Markle, får du 154.000.000 treff. 154 millioner ganger er hun omtalt i offentligheten. Prins Harry har 948 millioner. Det er nesten en milliard. Til sammenligning har for eksempel Barack Obama usle 120 millioner. Vår egen Ingrid Alexandra ligger foreløpig langt etter, med knappe 326.000 treff. 17-åringen har likevel et større digitalt avtrykk enn SV-leder Audun Lysbakken, som har hatt framtredende politiske posisjoner i Norge i over 20 år. Prinsesse Märtha Louise har elleville 45 millioner treff. Skandale-prinsesser er på klikk-toppen.
[ En debatt om Norges statsform handler ikke om hvorvidt Harald og Sonja er hyggelige mennesker ]
Hvor lite privatliv har du som kongelig i vår tid? Vel, la oss oppsummere litt. Svangerskapene følges selvsagt med argusøyne. Men heller ikke intime telefonsamtaler av seksuell karakter, ungdomsfester, psykisk sykdom, fysisk sykdom eller tap og sorg er unntatt offentligheten.
Så er det alt det andre. Som konge eller tronarving, er din viktigste jobb å føre slekta videre. Hva hvis du ikke kan får barn, for eksempel? Du kan ikke adoptere en tronarving. Eller hvis du faller for en muslim? Hva hvis du er skeiv? Statistikken tilsier at det kommer til å skje på et eller annet tidspunkt. Hvordan blir livet til den tronarvingen?
Artikkelen fortsetter under videoen
Før i tida kunne de kongelige ha en viss grad av privatliv. Det var mer av sånt da, for alle. Man kunne være konge en del av tida, og innimellom så kunne du bare være Olav. Det var før sosiale medier, før internasjonale nettaviser og en nyhetspuls som roper etter klikk.
Selvsagt forsøker kongefamilier, både i Norge og andre steder, å skjerme sine barn og unge. Hvordan gjør man det? Jo, man skaper en egen verden for dem. Det oppleves trolig som den eneste mulige veien. For å leve som folk flest, når man egentlig er superkjendis fra før fødselen, det går sånn passe i en tid der de fleste man treffer er på en fire-fem bildebaserte sosiale medier fra 7-års alderen.
Mens Kronprins Haakon og Märtha Louise gikk i offentlig barnehage og skole, og en videregående som riktignok er en slags privatskole, men tilgjengelig for stort sett alle som vil, ble Ingrid Alexandra skippet til en av Norges svært få eksklusive privatskoler i en alder av 10. Det møtte kritikk i egalitære Norge (kom igjen, Olav tok trikken, liksom).
[ Det er sveiseblindt av en kommende norsk dronning å omgås en mann med en slik historie. ]
Svaret kongehuset ga var at prinsessen «trengte å lære engelsk». Men det gjør de altså på vanlig norsk skole også. Det hun trenger er å være unna offentligheten, og i vår tid betyr det i praksis unna folk flest.
Jeg forstår det godt. Alle trenger å ha noe for seg selv. Det er ikke et valg for kongelige i vår tid. Det er en uutholdelig pris å betale for dem det gjelder.
Som mange andre er jeg prinsipielt mot monarki. Men som de fleste andre synes jeg jo monarkiet fungerer godt. Vi har langt viktigere saker å engasjere oss i. Det er ikke rart at 80 prosent av britene hegner om dronningen, selv etter intervjuet til Meghan og Harry. Hun har stilt opp for nasjonen i snart 70 år. Folk flest i Norge synes kong Harald er et bedre og mer sympatisk statsoverhode enn noen vi kunne valgt selv. Det kommer sikkert kronprinsen til å gjenta når det blir hans tur.
Samtidig mesker vi oss med den utømmelige tilgangen på rojale lav- og høydepunkt. Selv om vi synes mye av det er over streken.
Prisen har blitt veldig mye høyere, i takt med framveksten av nye medier.
Alle som lever i monarkier, betaler for sine kongelige. De kan leve sine liv som de gjør, utelukkende fordi de er født av de foreldrene de har, i luksus, med makt og privilegier. Men de betaler også en høy pris, helt uten frie valg. Og den prisen har blitt veldig mye høyere, i takt med framveksten av nye medier. I dag er ingenting hemmelig hvis noen vil noe annet.
Monarki er en anakronisme, men for første gang er det – på mange måter – kanskje aller verst for monarkene og deres familier. Vi har det foreløpig ikke i oss å la dere slippe. Så kjære Haakon Magnus. Du er vant til å ta ansvar. Gjør det nå. Si stopp.