Hvem: Simon J. Berger.
Hva: Skuespiller.
Hvorfor: Aktuell med sesong to av NRK-serien Exit.
Hei Simon! Jeg er livredd Adam. Men du er kanskje litt greiere enn han?
– Ja, jeg tror det. Vi er ikke så like, men vi har jo samme stemme og nesten samme fjes. Det er jo en yrkesrisiko, det, at folk tenker at du er karakteren din.
Gjør folk det, blander deg og han?
– Norske journalister gir meg noen ganger kommentarer som om vi er samme person, ja. En gang ble tittelen på et intervju jeg gjorde: «Adam er feminist». En annen spurte meg om jeg tør å gå ut på byen nå.
[ Anmeldelse av Exit 2: Mer moro for penga ]
Hva har sjokkert deg mest ved norsk finansmiljø?
– Ingenting, egentlig. Jeg er ikke spesielt overrasket over at denne oppførselen finnes. Det er en risiko å være mann med makt, og tro at man kan slippe unna med hva som helst. Om noe var jeg overrasket over at de fem mennene serien tar utgangspunkt i, hadde så lite problem med å sitte og fortelle disse historiene foran et kamera. Men så fikk jeg tenkt meg om, og kom fram til at det ga mening. Hobbyen deres er å risikere alt de har. Gjennom dop, løgner og vold. Så hvorfor ikke også gjennom å fortelle om alt på denne måten?
Saken fortsetter under videoen
Det sies jo at man skal forstå valgene til karakteren man spiller. Hvordan forstår man en fyr som tar kvelertak på kona si?
– Jobben min er enkel når jeg har et veldig bra manus, og det har jeg hatt her. Det har vært ganske lett på mange måter – utmattende ja, men det har ikke vært vanskelig å finne ut hvem han er.
Må man ha noe «psyko» i seg for å spille psyko?
– Nei, det tror jeg ikke. Man må ikke være morder for å spille morder, på samme måte som at du ikke sover når du later som du sover på film. Om det hadde vært nødvendig å ha de samme følelsene som karakteren du spiller, hadde det vært livsfarlig å være skuespiller.
[ Se andre serier? Sjekk våre strømmeoversikter her. ]
Finnes det noe sympatisk ved karakteren din, egentlig? Er det noe du liker ved ham?
– Jeg tror ikke det. Det finnes ting jeg kan kjenne meg igjen i. Den kontrollen man ønsker – at ting skal ligge symmetrisk, det kjenner jeg meg igjen i. Man vil ha tingene sine der de skal være. Jeg har litt av det, han har ekstremt mye av det. Men liker ham? Nei, men jeg elsker ham som rollefigur.
Hvordan da?
– Han har så stort register. Fra raseri, vold og dop, til de veldig rolige, kontrollerte sidene. Han er gal på en måte som er gøy å spille.
Er det en scene som har vært vanskeligere å spille inn enn andre?
– Ingenting har vært vanskelig i form av «åh kommer dette til å gå?», men det har vært krevende scener. I sesong en var det en dialog med 16 sider manus som skulle vare sammenhengende 14 minutter.
Er det emosjonelt krevende med de voldelige scenene, da?
– Ikke spesielt. Rollefiguren er rasende, men jeg er der for å samarbeide med motspilleren min om å få til den scenen. Stuntscener og sexscener er eksempler på at skuespilleren er langt fra det rollefiguren gjør.
[ - Vi treffer alt fra frognerfruer som i TV-serien «Exit», til folk med minoritetsbakgrunn ]
Jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken fyr i serien som er verst. Vet du?
– Jeg synes de er fæle alle sammen. Noen slipper kanskje billigere unna enn andre. Jeg tror ikke så mange hadde sagt at Tobias Santelmann sin karakter er verst, men måten han juger på til sine nærmeste, måten han betaler for veldig unge prostituerte på? Det er mørkt. Det er nesten det samme som å betale for retten til å voldta noen. Jeg klarer ikke rangere hva som er verst, det eller slå ned noen i en park. Begge deler er veldig mørkt.
[ Kamaras første EP bekrefter at hun fortsatt har en god framtid (+) ]
