Byhistorie

Barnehjemsbarna som måtte synge i kor

Foreldreløse barn i hovedstaden kunne havne på barnehjemmet Waisenhuset. For guttene fulgte det en plikt om å synge i alle begravelser i byen, samt barnedåper og bryllup i Vår Frelsers menighet. Det gikk utover skolegangen.

I tillegg til pliktsangen kom alle sangøvelsene som en hemsko for skolegangen på Waisenhuset. Foto fra ca. 1905, etter at pliktsangen oppførte.
I tillegg til pliktsangen kom alle sangøvelsene som en hemsko for skolegangen på Waisenhuset. Foto fra ca. 1905, etter at pliktsangen oppførte.
Publisert Sist oppdatert


Fra 1800 ble byens innbyggere fulgt til graven med vakker og klokkeklar sang fra koret fra barnehjemmet Christiania Opfostringshus, også kalt Waisenhuset. Det ble grunnlagt i 1778 som barnehjem for foreldreløse barn av borgerstand. Stiftelseslegatet ga små inntekter, så barnehjemmet var fra starten avhengig av frivillige gaver. I tillegg til en gavebok som ble sendt rundt til alle byens borgere, så ble det satt opp en «blokk», en gavebøsse, utenfor huset. Men byens borgere ga for lite, og noen år var blokka helt tom. Stiftelsen måtte finne andre inntekter, og i 1800 kom løsningen.

Katedralskolen hadde lenge hatt plikt til å synge i Vår Frelsers menighet og til begravelser. I 1799 sa de stopp. Sangplikten gikk utover latinelevenes undervisning, og forpliktelsene ble nå overført til Waisenhuset. Barnehjemmet kunne skaffe mange nok gutter til et kor, og i 1800 ble det bestemt ved kongelig resolusjon at sangoppvartningen «ikke kunde lægges eller bestrides ved nogen annen publique stiftelse enn Waisenhuset». Waisenhuset ble sikret en inntekt på 500 riksdaler i året.

Waisenhuset pliktet til å stille med minst tolv av de eldste guttene til kirkesang ved høymesser, brylluper, begravelser og barnedåp. Undervisninga måtte ofte avbrytes fra 11 til 17 fordi guttene måtte synge. Sangoppdraget kunne komme på kort varsel – og de måtte syne i all slags vær.

I tillegg kom de daglige sangøvelser i alle klasser. Jo oftere Kristiania-folk giftet seg, døde eller døpte sine barn, jo dårligere undervisning fikk barnehjemsbarna. I 1874 hadde guttene 600 oppdrag, enkelte dager åtte til ni ganger! Bestyrer A. Berg klaget: «Dette er mere enn ønskelig. En så hyppig sang er ikke blott trykkende, men øiensynlig til like skadelig. Ti den kan ikke undgå å virke sløvende på barnene, særlig gjelder det sangen på kirkegårdene hvor ensformigheten er størst og situationen alvorligst, likesom det just er der forretningens mengde faller. Men den volder også indirekte skade: barnene har ikke på langt nær det utbytte av skolen de ellers kunde ha.»

Satsene for betalingen var regulert av betalerens stand. En rangsperson betalte ti riksdaler, mens personer nedover på rangstigen slapp unna med bare én daler. Men da la ikke guttene alltid samme sjel i sangen da vanlige folk måtte nøye seg med kor, «Choral-musique» og ikke «Figural-musique» som inneholdt mer avanserte akkompagnementer.

I utgangspunktet gjaldt ikke sangen for «fattiglemmer», men regnskapene fra Waisenhuset til Kirke- og undervisningsdepartementet viser at guttene sang for høy og lav i samfunnet på den siste reisen. I 1829 sang Waisenhus-koret for Waldemar Thrane, dirigent ved Det musikalske Lyceum og Christiana offentlige Theater, fattiglem Fredrikke Pedersdatter, føderådsmann L.G Opsahl og piken Marie Hansdatters barn for å nevne noen.

Fram til 1856 måtte Christiania-innbyggerne betale for sang til bryllup, barnedåp eller begravelse enten de brukte den eller ikke. Etter det skulle ingen betale for sangen om de ikke benyttet seg av den, og kommunen garanterte Waisenhuset en inntekt som tilsvarte gjennomsnittet fra årene før – 670 riksdaler. Fra 1876 ble guttene fritatt fra å synge i begravelser, og godtgjørelsen for kirkesangen i Vår Frelsers kirke økte.

Da økonomien til barnehjemmet ble bedre utover 1800-tallet, med inntekter fra trykkeriet barnehjemmet drev, ønsket bestyrerne å bli kvitt sangplikten. Bestyrer Amund Andersen klarte i 1881 å fjerne det som ble sett som en viktig hemsko for undervisningen. 30. april dette året sang Waisenhus-guttene den siste sangen som pålagte sangoppvartere – i bryllupet til ungkar Adolf Ledaal og Eline Didriksen for to kroner.

Kilder: Jakob Keyser Berle, Christiania Opfostringshus gjennem 150 år, 1928, Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Christiania Magistrat, 1892, Erling A. Kjekstad, Christiania Opfostringshus, 1778-1978: fra borgerlig forsorg til offentlig velferd, 1978, Riksarkivet, S-1493 - Kirke- og undervisningsdepartementet, Revisjonskontoret for offentlige stiftelser C, Dbb - Regnskap med antegnelser, Kristiania oppfostringshus (waisenhus).




Powered by Labrador CMS