Du kan sminke grisen, men det er fortsatt en gris

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Så var det ruspolitikk igjen, da … Et flertall i Stortinget mandag denne uka landa på et forlik om Arbeiderpartiets rusreform, som skal vedtas i Stortinget før sommeren. Ikke et forlik om ei etterlengta nytenkning, men en slags baklengsreform. Pent pakka inn i glanspapir er det fortsatt den gamle pakka vi har fått servert i alle år: Straff, tvang og moralsk fordømmelse.

Ap har siden de la seg sjøl på kjøttvekta i Stortinget i juni 2021 og stemte ned den borgerlige regjeringas avkriminaliseringsreform, forsøkt å finne ut hvem den rusavhengige er, og hvordan vi kan gi politiet tvangsmidler for å håndheve straffepolitikken. Raskt etter Ap sjøl fikk regjeringsmakt sammen med Senterpartiet, benytta de anledningen til å sette ned et offentlig utvalg med mandat om å finne den rusavhengige. «Utvalget skal så langt som mulig foreslå et presist og tydelig rettslig innhold i begrepet rusavhengig, som også kan være operativt for politiets førstelinje».

Utvalget skulle også vurdere om «det etter gjeldende rett er tilstrekkelige klare rammer for politiets tvangsmiddelbruk i saker som gjelder bruk av og befatning med narkotika til eget bruk».

Arbeiderpartiet har altså jobba i FIRE år og brukt hvem veit hvor mye penger (?), på utvalg, årsverk til byråkrater og politiske forhandlinger på å lande på en forverring av en allerede svært streng narkotikapolitikk. Der politiet nå gis adgang til bruk av tvangsmidler de per i dag ikke har. De har ei heller funnet ut hvem den rusavhengige er. 

I Stortinget fridde AP til SV, Venstre og Høyre for å få flertall for reformen. All ære til forhandlingspartene for jobben de har gjort med å forbedre en forverring. Mange har jubla, men jeg undrer meg på om det kanskje var en jubel som kom litt raskt og som vil stilne, når man erfarer hvordan dette egentlig blir i praksis. Det veit vi lite om nå.

Mindretall er den nye normalen

For hva består egentlig denne «forbedrede» reformen av? Jo, personer over 18 skal nå få forenklede forelegg med bot i stedet for ordinær straff. Altså kan man slippe unna invaderende tvangsmidler ved å gå med på økonomisk straff. Men bot er fortsatt straff! Unge under 18 år skal slippe bøter og heller henvises til rådgivende enheter. Kan se greit nok ut, men det er fortsatt tvang. Og nei, det skal ikke gi rulleblad som hovedregel. Dette siste håper jeg er bra.

Min oppsummering er uansett at vi fortsatt skal straffe, mot bedre vitende, men med ny glansa innpakking. Og her ser det ut til at jeg og justisminister Astri Aas-Hansen er helt enige i analysen: «Det er helt tydelig og ingen tvil om at narkotika fortsatt skal være straffbart, også besittelse til eget bruk. Og politiet skal ha både metoder og tvangsmidler for å håndheve lovforbudet», uttalte hun til Børsen. 

La oss ta henne på ordet, hun veit mest sannsynlig både hva hun sier og hva hun gjør.

Kenneth Arctander Johansen, som er daglig leder i RIO, en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, sa det kanskje best da jeg snakka med ham om den nye reformen: «Du kan sminke grisen, men det er fortsatt en gris!» Der traff han spikeren på trynet!

For det er akkurat det dette er. Straffepolitikk i ny drakt. Regjeringa foreslo en forverring, og nå feires det at noen klarte å gjøre reformen bitte litt mindre ille. Eller som André Nilsen, daglig leder i brukerorganisasjonen Normal, så presist sa til VG: «forslaget tar norsk ruspolitikk fremover med museskritt». Men da må vi være ærlige om én ting; Det var museskritt fra et utgangspunkt som allerede pekte rett til hælvete. 

Så jeg lurer oppriktig. Er dette en politisk seier? Eller er det bare behovet for å få til noe – hva som helst egentlig – på et politisk felt som føles som en evig ørkenvandring?

For hva er det egentlig vi klapper for? At folk i møte med politiet med gønnern i beltet går med på bot for å slippe inngripende tvangsmidler? At vi later som om «forenklet forelegg» er noe helt annet enn straff? For den som har råd, er det en symbolsk bot. For den som ikke har ei krone, er det starten på et nytt hull å falle ned i.

Dette er klassedelt politikk i praksis – og det skjønner alle. Som advokat Anne-Marie Gulichsen bekymrer seg for i Klassekampen denne uka, der hun «frykter ny ruspolitikk vil gi fengsling uten dom for rusbrukere med dårlig råd». Eller som Rødts helsepolitiker Seher Aydar responderte på sin Facebook-side: «Straff rammer først og fremst fattige folk, østkantens ungdommer og folk som trenger et bedre sikkerhetsnett. Selv om folk på Oslos vestkant ruser seg mest. Det viser at den feilslåtte straffelinja, må avvikles helt». I’m with her.

Hvem er redd for samtykkeloven?

Det er rett og slett bedritent at vi som samfunn fortsetter å plage folk som allerede har det vanskelig. For egen del gjør det også at jeg mister fullstendig tillit til politiske beslutninger. Jeg har jobba som fagperson på rusfeltet siden tidlig på 2000-tallet. Jeg har en mastergrad der jeg undersøkte og skreiv om skadereduksjon, og en doktorgrad med fokus på hvordan vi kan samarbeide om hjelp med ungdom som trøbler i liva sine. 

Å se at kunnskapen på feltet gang på gang blir fullstendig oversett, mens politikerne rir sine egne moralske kjepphester med høy selvtillit og null innsikt, får meg til å lure på om jeg like gjerne kunne levert tilbake hele utdanninga mi. For det virker ikke som det er særlig vits i å kunne noe, når hele fagfeltet uansett håndteres som om det var snakk om trosspørsmål der politikere uten fagkunnskap roter rundt og lager reform basert på egen overbevisning. 

Det får meg også til å lure på hvordan det står til på andre politikkområder jeg kan mindre om. Ser det like ille ut andre steder, er det sterkt bekymringsverdig og rett og slett lite tillitvekkende.

Så hva skal man kalle den såkalt nye ruspolitikken som vedtas av Stortinget om få dager? Et politisk kompromiss? Politisk håndverk? Pragmatisme? Eller, kan vi i all enkelhet si det som det er: Det er en videreføring av en skadelig, urettferdig og utdatert ruspolitikk. Og det hjelper i grunnen lite med museskritt når de skritta fortsatt tas i feil retning.