Bøker

Barna som ble ofret for misjonen

Sårene etter oppveksten er fortsatt åpne, viser serieskaper Lene Ask i ny bok der misjonærbarn forteller. Gud sto over barna. Overgrep ble ikke sett. Barna ble ikke hørt, mener hun.

«Vi skulle ikke føle noen ting. Vår jobb var å være stille». Det forteller et av de ti misjonærbarna som er intervjuet i Lene Asks nye bok «O bli hos meg». Her ser de tilbake på oppvekst i et fremmed land, langt fra foreldre, ofte isolert på internatskoler, der det forekom en rekke tilfeller av seksuelle overgrep.

– Mange misjonærbarn har uttalt at de ble ofret for foreldrenes kall, sier Lene Ask.

Den prisbelønte forfatteren, illustratøren og tegneserieskaperen har i flere år jobbet med oppfølgeren til boka «Kjære Rikard» (2014). Den var basert på brev fra slutten av 1800-tallet mellom en gutt og hans far, som var misjonær på Madagaskar.

Med den nye boka følger Ask misjonærbarnas fortellinger videre fram til i dag.

– Etter at «Kjære Rikard» kom ut ble jeg kontaktet av flere misjonærbarn med lignende erfaringer nærmere vår tid. For mange var oppveksten som misjonærbarn et åpent sår. Jeg ville gå videre med dette stoffet, og hadde samtaler med disse misjonærbarna gjennom flere år. Så begynte jeg å jobbe mer målrettet for å samle fortellinger med spredning over tid og kontinenter, for å få en bredere innsikt i problematikken, sier Lene Ask.

Misjonærbarna som nå er voksne, forteller i boka om både om savn, omsorgssvikt og psykiske problemer som følge av atskillelsen fra foreldrene. De forteller også om seksuelle overgrep mot barna som var i misjonens omsorg. Den eldste som er med i boka er 98, den yngste er 40. Intervjuene er gjort fra 2018 til 2020.

– Tanken om kallet fra Gud sto svært sterkt hos misjonsorganisasjonene. Misjonsorganisasjonene hadde stor makt over enkeltindivider. Misjonærene reiste dit de ble sendt, og plasserte barna sine på misjonens skoler, gjerne mange dagsreiser unna der de selv bodde og misjonerte, forteller Ask.

– Mange misjonærbarn har uttalt at de ble ofret for foreldrenes kall. Altfor lenge mente misjonærene og misjonsorganisasjonene at kallet var viktigere enn barna. Først de senere årene har misjonsorganisasjonene tatt et oppgjør med tanken om at misjonskallet sto over foreldrekallet, sier Ask.

Misjonen var en stor folkebevegelse

Den norske misjonshistorien strekker seg helt tilbake til den dansk-norske kolonitiden tidlig på 1700-tallet. På midten av 1800-tallet oppsto de første norske misjonsforeningene og misjonsvirksomheten ble systematisert gjennom opprettelsen av Norsk Misjonshøgskole. De tidlige norske misjonærene ble sendt til bl.a. Madagaskar og Sør-Afrika.

– Historien om den norske misjonen er underfortalt. Misjonen er en av de største folkebevegelsene i Norge. På høyden var det over 4.500 misjonsforeninger i Norge, med til sammen over 100.000 medlemmer. Norge var det landet i verden med flest misjonærer i forhold til folketallet. Misjonsbevegelsen har hatt mye å si for norsk kultur, og for Stavanger.

– Jeg er selv oppvokst i Stavanger, misjonshovedstaden i Norge. Der fikk jeg misjon inn med morsmelka. Jeg satt på bedehuset og hørte misjonærene fortelle fra misjonsmarken, og jeg samlet inn penger til misjonen, forteller Lene Ask.

Saken fortsetter under videoen

Utover 1900-tallet opplevde misjonsbevegelsen i Norge et stort folkelig engasjement, med lokale misjonsforeninger som samlet inn penger til misjonsvirksomhet. Misjonen spredte seg til nye misjonsmarker – Hongkong, Taiwan, Japan, flere land i Afrika.

Barn av misjonærene ble først sendt hjem til Norge og satt på barnehjem, men fra 1870-tallet opprettet misjonen egne internatskoler der barna ble plassert mens foreldrene drev misjonsarbeid, ofte langt borte. Noen av barna i Lene Asks bok forteller at de ikke så foreldrene på flere år.

«Det fantes bare en fortelling om misjonærbarna. Og det var solskinnshistorien» forteller et annet av misjonærbarna i boka til Lene Ask. Men fra 1980-tallet begynte det å dukke opp stadig flere mørkere fortellinger.

119 tilfeller av seksuelle overgrep

I 1989 sto kunstneren Kari Grasmo fram og fortalte om overgrep under oppveksten på en av misjonens internatskoler. Hun ble den første av flere misjonærbarn som fortalte om seksuelle overgrep. Mange andre fortalte om ensomhet, sorg og sinne over å bli forlatt av foreldrene. Utover 90- og 2000-tallet ble internatskolene avviklet.

I 2009 gjennomførte Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap en spørreundersøkelse blant misjonærbarn. Den resulterte i en rapport som fastslo at 119 elever ved misjonens norske skoler i utlandet var blitt utsatt for seksuelle overgrep. 20 av overgrepene skal ha funnet sted etter 1990. “Svært få barn fikk hjelp i forbindelse med overgrepene” konstaterer rapporten.

Rapporten resulterte i at NLM og NMS i 2009 beklaget og erkjente omsorgssvikt. Organisasjonene tilbød en sum på 25.000 kroner til misjonærbarn som kunne dokumentere behov for psykologbehandling.

Både undersøkelsen, rapporten og erstatningssummen ble kritisert av misjonærbarn som mente det var for sent, for lite, og fanget ikke opp det fulle omfanget av problemet.

Sårene er fortsatt åpne, selv over et tiår etter dette offisielle oppgjøret, forteller Ask.

– På slutten av 1980-tallet begynte det å komme fram historier om overgrep og omsorgssvikt blant misjonærbarn på internatskoler. Jeg synes misjonsorganisasjonene har taklet disse fortellingene uklokt. Mange misjonsorganisasjoner prøvde å dekke over heller enn å ta opp disse historiene. Man var redde for at det skulle skade misjonen. Mange misjonærbarn følte dette som et nytt overgrep. De ble mistenkeliggjort, deres historier ble ikke trodd. Misjonsorganisasjonene har forsøkt å rydde i dette, men for mange misjonærbarn er oppveksten fortsatt et åpent sår, sier Ask.

– Misjonsorganisasjonene ville bli ferdig med dette, si unnskyld og gå videre. Men alle som har vært nær mennesker som har opplevd traumer, vet at det ikke er mulig. Du kan aldri bli ferdig med en ødelagt barndom. Mange føler de ikke har fått en ordentlig oppreisning.

– Det er galt å si at vi har skjult vanskelige fortellinger om misjonærbarns oppvekst, kommenterer Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband – se svar lenger ned.

En av kvinnene som er intervjuet i Asks bok, gikk i 2013 til erstatningssak mot to misjonsorganisasjoner etter overgrep på en av organisasjonenes internatskoler. Hun tapte, anket, og inngikk forlik med de to misjonsorganisasjonene. «Det er svært beklagelig at et misjonærbarn ble utsatt for overgrep på en av våre internatskoler. Samtidig har vi avvist at vi som organisasjoner har hatt et juridisk erstatningsansvar» skrev lederne for de to organisasjonene i en uttalelse etter saken.

«Selv om misjonsorganisasjonene har erkjent et moralsk ansvar for situasjonen til misjonærbarna, vedkjenner de ikke et rettslig erstatningsansvar. Søknader om kompensasjon og erstatning har i hovedsak blitt avslått» skriver Ask i boka.

«Vår vurdering er at denne beskrivelsen ikke er korrekt. En rekke misjonærbarn har fått økonomiske midler fra Norsk Luthersk Misjonssamband for å kunne bearbeide vonde opplevelser» kommenterer informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband – se også svar lenger ned.

Misjonsorganisasjonene må selv innse at de har et traume

—  Lene Ask

Hun anslår at det har vært mellom 6.000 og 8.000 tusen misjonærbarn i Norge, basert på spørreundersøkelser i 2008–2009 der 3.000 misjonærbarn svarte.

– Misjonsorganisasjonene må selv innse at de har et traume som organisasjoner. De må ta også misjonærbarnas vanskelige fortellinger med i sin historie, istedenfor å skjule dem.

– Barn som blir plassert på internatskole er sårbare. Når det kommer feil folk inn i skolen – rektor, lærere, andre ansatte – kan overgrep skje. Både misjonsorganisasjonene og misjonærforeldrene var nok naive. «Sånne ting skjer ikke hos oss», var tankegangen. Og så sent som på 1980-tallet var det fortsatt ikke noe fokus på overgrep ved misjonens internatskoler.

– Det er flere tragiske sider ved systemet med internatskoler. Barna var ikke bare sårbare overfor overgrep, de var sårbare overfor ensomhet og savn. Siden alle ressurser skulle gå til misjonen, til å utbre guds ord, var internatskolene ofte dårlig bemannet. Når en lærer skulle legge 20 barn hver kveld, for eksempel, skaper det ikke gode forhold mellom barn og voksne.

– I dag er det interessant å se hvor vanskelig det har vært for misjonærbarna å få aksept for sine erfaringer. Ved å fortelle sine historier har de følt seg illojale på tre fronter: Mot foreldrene, mot misjonsorganisasjonen, og mot Gud, sier Ask.

– Dette er erfaringer som har likheter med andre samfunnsområder: Vanskelige varslingssaker i arbeidslivet, og usunne maktforhold i politiske organisasjoner, for eksempel. Jeg tenkte også på dette dette da jeg så NRK Brennpunkts serie om lukkede menigheter nylig. Også organisasjoner som ser seg selv som outsidere, har makt over medlemmene, og de ser ikke at dette er en makt som de misbruker.

Historiefortelleren har makt

Lene Ask debuterte i 2006 med tegneserien “Hitler, Jesus og farfar”, om jakten på sannheten om farfaren som var tysk soldat i Norge under krigen.

Ask har siden illustrert en rekke barne- og ungdomsbøker, og laget egne tegneserier, blant annet var hun i Tanzania og lagde tegneserien “Da jeg reddet verden” på oppdrag for Norad i 2009. “O bli hos meg” er den første tegneserien hennes siden “Kjære Rikard”, som var basert på brev hun fant i Misjonsarkivet i Stavanger.

– Jeg liker å jobbe med tegneserier som dokumentar. Med “O bli hos meg” bruker jeg tegneseriens kraft til å formidle en problematisk historie som angår vår samtid. Jeg håper denne tegneserien kan gjøre synlig noe mange ikke har visst, sier Ask.

Jeg håper denne tegneserien kan gjøre synlig noe mange ikke har visst

—  Lene Ask

De som forteller i boka, er i varierende grad anonymisert, av hensyn til foreldre og nær familie.

– Det er de intervjuedes stemmer vi hører gjennom hele boka, samtidig som tegningene blir min tolkning. Jeg har vært opptatt av at de som fortalte skulle få eie sine historier. De har savnet å få komme med sin versjon, og jeg ville ikke presse historien deres inn i en form de ikke kjente igjen, det ville vært å overkjøre dem enda en gang. Derfor har jeg brukt lang tid og gått mange runder med dem til de var komfortable med fremstillingen.

– Prosessen gjorde meg bevisst på hvilken makt jeg har som historieforteller. Nå som virkelighetslitteraturen dominerer, er det viktig for alle som jobber med å fortelle historier å være klar over at vi har en makt, og at vi må bruke den makten med varsomhet.

Misjonssambandet beklager – men hadde ikke foreldreansvaret

Norsk Luthersk Misjonssamband er en av de største misjonsorganisasjonene i Norge og Europa. Informasjonsleder i NLM Espen Ottosen har svart Dagsavisen på noen av uttalelsene i intervjuet med Lene Ask og i boka “O bli hos meg”.

– Jeg mener det er galt å si at NLM har skjult vanskelige fortellinger om misjonærbarns oppvekst, understreker Ottosen.

– Undersøkelsen vi gjennomførte i 2009 ble grundig offentliggjort. Som redaktør for NLMs magasin Utsyn siden 2003 har jeg også trykket en rekke fortellinger og intervjuer som på ulikt vis har fått fram skyggesidene ved oppvekst på internatskoler og ved våre misjonsfelt.

– Lene Ask mener misjonsorganisasjonene har opptrådt uklokt i møte med misjonærbarns fortellinger om vanskelig barndom. Hva er deres kommentar til det?

– Dette har vært en krevende tematikk. Vi mener å ha tatt ansvar langs mange linjer, og også bidratt økonomisk for at misjonærbarn har kunnet få bearbeidet krevende opplevelser på flere måter. Det kan handle om å snakke med fagfolk, reise tilbake til oppvekstland eller annet. Men vi synes det er leit at noen er skuffet over vår håndtering. Vi har vært og er svært opptatt av å lytte til historier og bidra som best vi kan til oppfølging av de det gjelder, svarer Ottosen.

– Hvordan vurderer NLM omfanget av problemområdet med misjonærbarn som ble påført traumer i oppveksten? Gjelder dette mange, eller et fåtall?

– Sammen med Norsk Misjonsselskap gjennomførte vi i 2009 en svært grundig kartlegging av situasjonen til over 1400 misjonærbarn (og noen andre barn som hadde gått på våre internatskoler). Denne viste et sammensatt bilde. De som svarte var gjennomgående en ressurssterk gruppe. Mange oppga at de hadde en god barndom, og noen sliter likevel med langtidsvirkninger fra en oppvekst der barn var atskilt fra foreldrene sine. Vi så også at de som hadde bodd borte fra foreldre kom dårligere ut enn barn som bodde hjemme. Ordningen med internatskoler eksisterer ikke i dag. Rapporten viste også mangelfulle strukturer og fravær av kontrollrutiner.

– Hvordan vurderer NLM spørsmålet om erstatningsansvar for barn som ble utsatt for overgrep på NLM-tilknyttede internatskoler?

– Her henviser jeg til tidligere uttalelser gitt i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten i 2009. Vi har kommet med en tydelig beklagelse, og vil gjenta at mange dessverre ble påført smerte og påkjenninger. Samtidig er internatordninger på et viktig punkt annerledes enn offentlige barnehjem. I våre ordninger beholdt foreldrene ansvaret, og NLM overtok ikke foreldreansvaret. Skolene var også offentlige godkjente institusjoner, svarer Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband.