Kultur

«Meg nær»: En teaterbragd i all sin enkelhet

Med «Meg nær» befester Arne Lygre sin posisjon blant vår tids mest spennende dramatikere, godt hjulet av et drivende godt ensemble.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Meg nær»

Av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Med: Kjersti Botn Sandal, Anne Krigsvoll, Kim S. Falck-Jørgensen, Trond Espen Seim

Nationaltheatret, Amfiscenen

«Du sklei meg så nær innpå livet/Jeg kan ikke sove deg bort med en gang», sang The Aller Værste. Dramatiker Arne Lygre har neppe hørt på de norske punkelegendene i denne sammenhengen, men akkurat dette refrenget – utover at det inneholder nøkkelordene som sammenfatter tittelen på teaterstykket – kan på sleivete vis få stå som en oppsummering av de eksistensielle prøvelsene hovedpersonen i «Meg nær» bakser med. De som kommer for nær skyver hun motvillig unna, mens de hun vil ha nær skyver henne unna. Alt mens dialogen som driver handlingen nærmest er av musikalsk art.

Les også: Renskåret og litterært

Lygre er Nationaltheatrets tidligere husdramatiker, og har utarbeidet nok en fortettet tekst om hvor skjøre båndene kan være mellom mennesker, om hvordan man sirkler rundt hverandre og bindes like lett som man slites enten kastene er brå eller underliggende ulmende. Slik er «Meg nær» i slekt med hans forrige stykke på samme scene, «La deg være» (2016). Lygre særegne stemme er svært gjenkjennelig i formen, men tekstens gjennomgående imponerende vendinger maner denne gangen mer underliggende humor ut av det selvutslettende og tilforlatelig famlende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Anne Krigsvoll (foran) og Kjersti Botn Sandal. Foto: Øyvind Eide.

Regissør Sigrid Strøm Reibo («Orlando», bl.a.) gjør et håndverksmessig praktstykke i måten hun lar teksten puste og dialogene, de tenkte replikkene og de understrekende svarene danse lekent rundt og inn i hverandre. De fire skuespillernes timing og presisjon fullfører det som blir en teaterbragd i all enkelhet. Hver for seg og som ensemble byr de på overraskelser og herlige skifter av personlighet og personer som fletter historien sammen, hver og en av dem med flere roller som er tematisk forbundet. Lygres dramatikk er like innbydende som den er intrikat og omskiftelig, noe verden utenfor Norge for lengst har oppdaget. Med «Meg nær» bør flere få øynene opp for hans måte å gjøre vesentlige mellommenneskelige følelser og reaksjonsmønstre fattbare og sammenhengende, uten at de mange komplekse lagene i fortelleriveren kollapser. Lygres genialitet er å få det innfløkte til å framstå som en lek.

Les også: Hyllet i Europa, endelig til Norge

Som i «La deg være» eller «jeg forsvinner» (2012) har ingen av aktørene navn. Det er Hun, Henne, Han, men særlig er det Hun, stykkets hovedperson (Kjersti Botn Sandal) som nettopp har mistet moren sin. Er hun i sorg, eller utgjør morens død tvert imot løsrivelse fra en tidligere erkjennelse om at Hun er ett av disse menneskene som aldri har vært eller kan være alene? Fra det tilfeldige møtet med en litt eldre kvinne (Anne Krigsvoll) hun ikke kjenner fra før, som selv er på vei bort fra noen, ingen eller ingenting, krakelerer overflaten mens de mellommenneskelige båndene brister enten de er skapt av vennskap, kjærlighet eller plikt. Som i «La deg være» er setninger og dialog forbundet med «sa jeg», «sa du» og lignende haler som gjør at ord og undertekst spiller ball med hverandre og med meningsinnholdet. I lette vindkast skifter tyngde og perspektiv fra den ene til den andre, og humoren pipler fram selv i det mest alvorlige, aggressive og tyngende. Lygre setter krav til tilskuerens egen forestillingsevne, og gir god valuta for innsatsen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Kjersti Botn Sandal og Trond Espen Seim. Foto: Øyvind Eide.

Personene i «Meg nær» preges alle av en slags ubalanse, en redsel for å komme andre for nær, eller for å gli for langt vekk. Inspirert av møtet med den eldre kvinnen skriver Hun en lapp til kjæresten om at hun forlater ham, og ved et innfall tar de to kvinnene inn på hotell sammen. Hit kommer så kjæresten (Trond Espen Seim) og også en kollega og venn (Kim S. Falck-Jørgensen). Eller er de lenger «kjæreste» eller «venn»? Snart inntar flere av skuespillerne andre skikkelser, og noen av skiftene er slående sterke, som når Seim på et vis møter seg selv i en nesten umerkelig transformasjon mellom forsmådd kjæreste og påtroppende kjæreste. Bakenforliggende lydmalende antydninger skaper sinnelag i situasjonene, mens Katrin Nottrodts scenografi er en byggeplass eller en halvferdig leilighet som understreker det omskiftelige og ombyggende i situasjonen, fra det håpefulle og såre til det raserende. I de svært enkle scenedekorasjonene av paller, maskeringsplast, halvferdige flisegulv, papplater og kaldt lys blir for eksempel et gjenkjennelig mønstret gulvteppe et helt hotell i seg selv, eller en stabel sponplater skrelles av en etter en som i en rasende storm når Hun innser at alle og ikke bare moren slipper fra henne.

Les også: Hedda på skuddhold

Det er sjelden man ser en oppsetning der elementene er så samstemte som i «Meg nær». Lygres skarpe, velskrevne og stramme tekst er i perfekt samklang med regien, og skuespillet er jevnt over strålende. Anne Krigsvoll er herlig tvetydig og jordnær i sin rastløse og retningsløse flukt, Falck-Jørgensen blir stykkets komiske kapellmester mens Trond Espen Seim gir en tyngde til lettheten som fanger et bredt spekter av de følelsene og reaksjonene ordene antyder. Og Kjersti Botn Sandal, sist sett i «Hedda Gabler», gjør sin andre bærebjelke av en rolle på kort tid. Her er hun registersprengende i hvordan hun med emosjonell gjennomsiktighet formidler et indre kaos med sylskarp presisjon. Akkurat slik Lygres tekst legger opp til.