Rubios store svik

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da USAs president Donald Trump presenterte sitt team i januar i år, mente konservative kommentatorer at denne regjeringen ikke bare ville sette «Amerika først», men også «Latin-Amerika først». Det var flere latinamerikanske navn i Trumps nære krets, og viktigst av dem alle: Marco Rubio, som ble den første utenriksministeren med latinamerikanske røtter. 

Nå er Rubio også blitt midlertidig Nasjonal sikkerhetsrådgiver, og er blant Washingtons aller mektigste. Den makten har han brukt først og fremst til å sikre sin egen posisjon ved å vise total lojalitet til Trump, også når det går ut over livene til millioner av latinamerikanere og strider mot verdier han selv har forfektet. Han bidrar nå til å ødelegge det USA som ga ham selv mulighet til å komme dit han er i dag.

Det var ingen som forventet at Rubio skulle være radikal. Han ble født i Miami av cubanske foreldre, og har vokst delvis opp blant konservative eksil-cubanere, og delvis blant mormonere i Nevada (han ble selv mormon i en kort periode). Den eksil-cubanske tilknytningen brukte han aktivt tidlig i karrieren sin, helt til det ble avslørt at foreldrene kom til USA i 1956, tre år før Castros revolusjon, og at årsaken ikke var politisk, men økonomisk.

Foreldrene jobbet i USA som rengjører og bartender mens Marco fikk offentlig utdannelse. Han klatret i det Republikanske partiet fra bystyret i West Miami, til kongress, senat og som Trumps utfordrer som presidentkandidat i 2016. Hele veien har han vært karakterisert som «verdikonservativ» og har brukt demokrati og menneskerettigheter for å rettferdiggjøre en ekspansiv utenrikspolitikk. Det har betydd støtte til sanksjoner mot Cuba og Venezuela, og en uforsonlig linje i Kina-politikken. 

Som utenriksminister har Rubio vist seg som mer polert enn visepresident JD Vance og Trump, men som maktpolitiker står han ikke tilbake for noen av dem. Det har de siste ukene vist.

Velstand og verdigheit

Rubio har kuttet Byrået for menneskerettigheter, demokrati og arbeidsrettigheter i Utenriksdepartementet og isteden etablert Kontor for re-migrasjon for å koordinere deportasjon av migranter. Mens han tidligere argumenterte for at USAID var et viktig instrument for å motvirke anti-amerikanisme, har han sammen med Musk stått bak vingeklippingen av USAID. Han har også gått i bresjen for å trekke visum for utenlandske studenter tilbake.

Overfor Latin-Amerika har han vært en like hard hauk. På hans reise til Panama i februar fikk han gjennom at Panama skulle si fra seg tilknytningen til Kinas belte og vei-initiativ, at Kinas to havner ved Panama-kanalen ble solgt til Black Rock, og at roterende amerikanske styrker skulle være stasjonert i Panama. Panama kan med det ha unngått videre trusler om annektering av Panama-kanalen, men er frykten økt i andre land for at USA vil forsøke å tvinge Latin-Amerika vekk fra Kina. Alle – også USAs konservative støttespillere i regionen – er enige om at det ville være en økonomisk katastrofe for regionen. 

Rubio har også stått bak den mest kyniske, men sannsynligvis også mest kontraproduktive, politikken overfor Venezuela. I mai ble Chevrons unntak fra USAs sanksjoner opphevet. De har gitt oljeselskapet mulighet til begrenset produksjon i Venezuela, og vært en liv-linje for den kollapsede økonomien. At unntaket nå er fjernet betyr at Venezuela, som allerede har sett økonomien krympe til en tredjedel av hva den var, går enda hardere tider i møte. Rubio har insistert på sanksjoner på tross av at forskningen er samstemt om at de har styrket og ikke svekket det autoritære regimet, mens folk flest og næringslivet har fått lide. Samtidig har Rubio frontet opphevingen av den midlertidige beskyttelsen som USA hadde gitt nær 600.000 venezuelanere, i tillegg til cubanere, haitianere og nicaraguanere. Det betyr at de alle står i fare for å bli deportert. Det toppet seg da det kom fram at avgjørelsen om å trekke tilbake alle former for visum for innbyggere fra en rekke land, inkludert Cuba, Venezuela og Haiti, var basert på en anbefaling fra Rubio.

Det blir fortsatt verre

Det er likevel ikke alltid Rubio får viljen sin. I spørsmålet om Gaza står mange land i Latin-Amerika på motsatt side av USA. Det er både på grunn av en historisk solidaritet med palestinerne, generelt sterk oppslutning om folkeretten, og at en betydelig del av den økonomiske eliten i Latin-Amerika har opprinnelse i Palestina, Libanon eller Syria. Det gjelder ikke minst Chile som nylig har annonsert forbud mot import av varer produsert i okkuperte områder. Det fikk Rubio til å ta opp telefonen til Chiles president, Gabriel Boric. Men Boric nektet å svare og satte den videre til utenriksministeren. På spørsmål om hvorfor sa han tørt at «presidenter snakker med presidenter, utenriksministre snakker med utenriksministre». 

Marco Rubio er ikke den første innvandreren som har trukket opp stigen etter seg. Men han har vist en usedvanlig kynisme og en grenseløs lojalitet til Trump, som ikke fortolkes som annet enn et resultat av hans egne maktambisjoner, kanskje som Trumps etterfølger. Skulle han komme dit, bør «latinos» ha lært at felles språk, kultur og klassebakgrunn ikke er ensbetydende med felles interesser.

Erna Solberg skylder norske velgere å bruke ordentlige tall i valgkampen