På scenen

Mange ord mellom himmel og jord

Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist har laget et stykke pandemikunst som ikke nevner pandemien med ett eneste ord. Og godt er det.

«Jordopphimlesang»
De seks karakterene i «Jordopphimlesang» på Nationaltheatret filosoferer omkring ensomhet og fellesskap, ikledd kostymer i futuristisk disco-stil.
Publisert Sist oppdatert

Det var en gang en forestilling som het «Jordopphimlesang» som skulle spilles i Kanonhallen på Løren i Oslo. Der skulle skuespillerne gå på rulleskøyter. Dette ble kjent omtrent på disse tider i fjor, men av grunner de fleste av oss nå er innforstått med, ble denne hypede rulleskøyteforestillingen aldri vist for publikum. Nationaltheatret lagde imidlertid en digital forestilling, men den kan på ingen måte sammenlignes med en fullblods sceneversjon. Sceneversjonen har de endelig fått til nå – for dette eventyret var slett ikke ute. Nå utspiller det seg på Nationaltheatrets hovedscene, noen skuespillere er byttet ut og rulleskøytene er vekk. Men produktet, der teksten er signert dramatiker, slampoet og spoken word-forfatter Fredrik Høyer, har ikke tapt seg av den grunn.

Ja da, litt skuffet er man over rulleskøytene som forsvant, men kanskje var de uansett bare en gimmick? For Fredrik Høyers tekst er i utgangspunktet veldig realistisk forankret, og dreier seg om hvorvidt vi klarer å nå frem til hverandre, om det finnes noe fellesskap der ute, her inne, eller hvor som helst. Eller om ensomheten er det som til syvende og sist definerer oss alle sammen. Klassiske problemstillinger i moderne scenekunst, og selv om Fredrik Høyers ordrike, innfallsrike og enormt kreative stil ikke kan kopieres eller oppleves som noen gjentagelse av andre, så kjennes problematikken allerede ganske godt tygd og fordøyd gjennom 2000-tallet. Og særlig etter pandemien, hvor ensomhet og fellesskap liksom har blitt en gjenganger. Pandemien nevnes imidlertid ikke med et ord her, og det er deilig. Så dette kan kanskje kalles pandemikunst uten pandemi, da.

De seks skuespillerne på scenen, Erland Bakker, Olav Waastad, Helene N. Bergsholm, Ole Skjelbred, Marian Hole og Fredrik Høyer selv, veksler på å fremføre ulike monologer som består av ganske hverdagslige fortellinger. Det handler om folkene i blokka man bor i, om å møte en eks på et dansegulv, om å lage hagefest, være på vennemiddag og i utdrikningslag. Og alle disse situasjonene får karakterene til å reflektere over dette med å være én og å være flere. For hva er jeg og hva er vi? Når er ensomheten god og når er den ikke det? Er det mulig å møtes gjennom språket, eller er vi for alltid plassert i hver vår lufttette boble? Skuespillerne selv er plassert i hvert sitt fremmedgjørende kostyme i en slags futuristisk, fargeglad disco-stil, og kan slik sett virke noe avsondret fra sine egne kropper. Dette tar fokuset vekk fra realismen i teksten, og på et vis opplever jeg det visuelle mer som en slags crazy-effekt, som med rulleskøytene, enn som noe som backer oppunder det som sies. Det er uklart hva slags univers dette egentlig er, og til syvende og sist er det teksten og tekstfremførelsen som skaper denne forestillingen.

Hei
Du må ha et aktivt abonnement for å lese videre

5 uker - 5 kroner

KJØP

Powered by Labrador CMS