Hos henne er homofile ekteskap normen

– Hvorfor jeg kun skriver om menn, oftest skeive? Eller hvorfor det ikke er noen mødre i bøkene mine, kun et par besteforeldre? Aner ikke. Jeg spurte min beste venn og første leser, men han hadde heller ingen svar, sier Hanya Yanagihara til Dagsavisen.

Den amerikanske forfatteren er en kjapp tur innom Oslo for å snakke om sin nyeste roman, «Til paradis», som nylig er oversatt til norsk. Hun kombinerer europaturneen med å se på moteshow og møbelmesser, til bruk i det hun selv kaller «dagjobben» sin, som redaktør for The New York Times’ livsstilsbilag, «T Magazine».

«Et lite liv»

Hanya Yanagiharas internasjonale gjennombrudd som forfatteren kom med hennes andre roman, den 800-siders mursteinen «Et lite liv», i 2015–6.

[ Anmeldelsen av «Et lite liv»: «Kan man elske noen frisk? Uansett skade eller sykdom?» (+) ]

Det som starter som en tilsynelatende enkel fortelling om fire gutter som møtes på universitetet, og karrierene deres videre, utvikler seg etter hvert til noe mye mørkere. Yanagihara rystet leserne med detaljerte skildringer av en av de fire kompisenes fæle oppvekst, fylt av brutal seksualisert vold, og av hvordan han bak fasaden som «vellykka» voksen tyr til selvskading for å håndtere traumene.

Brutal barndom

«En utrolig vond bok jeg aldri glemmer», er refrenget når «Et lite liv» nevnes, selv snart seks år etter utgivelsen på norsk.

– Jude i «Et lite liv» mangler verktøyene han trenger i livet. Om du ikke lærer det som barn at sinnet ditt, følelsene dine, kroppen din faktisk tilhører deg selv, vil du aldri tro på det som voksen heller. Jude lærte ikke det, tvert om. Han klarer ikke å bryte med vonde mønstre, sier Yanagihara.

Robuste lesere

«Et lite liv» ble hyllet av lesere og kritikere. Men også kritisert. Var den ikke for grotesk? Skal det være nødvendig med så mye lidelse?

– Jeg tror lesere flest tåler såpass. At de ønsker en utfordring. Også «Til paradis» kan være krevende, siden den snur om på amerikansk historie slik vi kjenner den, og i prosessen stiller vanskelige og kanskje ubehagelige spørsmål om hvem vi er, har vært og ønsker å være. Men slik undergravingen av det kjente er viktig. Å gå inn i den fremmede verdenen en roman utgjør, er en tillitshandling. Kanskje får leseren ingen god opplevelse i romanuniverset. Det kan likevel være en interessant opplevelse, sier Yanagihara.

[ – Jeg tok en personlighetstest og scoret ikke så høyt som jeg hadde trodd på nevrotisisme. Faktisk, sier skuespilleren. Men da hun kommer borti journalistens mobil, hyler hun til (+) ]

Kunst gir medfølelse

Det er hele poenget med å lese bøker, mener hun. Og med å skrive dem.

– Ett av mine største litterære forbilder er den amerikanske dramatikeren og manusforfatteren Tony Kushner, som blant annet skrev «Engler i Amerika». Magasinet «T», som jeg er redaktør for, intervjua ham i forbindelse med Steven Spielbergs nye filmversjon av «West Side Story», som Kushner skrev manus til. «Hvordan kan du tillate deg å skrive om puertoricanere, du som ikke er fra Puerto Rico», spurte journalisten. «Grunnen til at vi har kunst», svarte han, «er at kunsten gjør innlevelse i og medfølelse med andres liv mulig». Jeg er helt enig.

[ Man kan bli hundre prosent frisk av schizofreni, sier legen. Men hvordan? (+) ]

Appropriasjon

Derfor føler ikke Hanya Yanagihara seg spesielt truffet av aktivister som prøver å arrestere henne for såkalt kulturell appropriasjon, altså dette at representanter fra privilegerte grupper «stjeler» andre gruppers historier eller forteller fra helt andre perspektiv enn sitt eget.

– Bakteppet for diskusjonen rundt kulturell appropriasjon, er en enorm frustrasjon over at marginaliserte grupper ikke har blitt lytta til gjennom historien. Mange miljøer har manglet tilgang til forleggere, plateselskap, TV-tid. Plattformer generelt. Det er legitim kritikk, og noe vi må jobbe enda hardere for å rette opp i. Men alle kunstnere, uansett bakgrunn, må få lov til å skape nøyaktig hva de vil. Selv om folk – og kunstnerne selv – er frustrerte over at det fins for få kunstnere som er trans, eller svarte, eller skeive, eller ikke-funksjonsfriske, eller hva det nå er man savner.

[ – Psykologen er ofte skada selv, mener Alex Michaelides, som har skrevet «Det tause vitnet» (+) ]

Ingen ekspert

At en kvinne med asiatisk-amerikansk bakgrunn i bøkene sine dikter fram hvite, homofile menn fra New York, eller en fallen prins fra Hawaii, er slik Hanya Yanagihara ser det kun et eksempel på positivt mangfold.

– Dersom du hevder å representere en gruppe, hevder du også at du er en ekspert på den gruppa. Men jeg er ingen bedre ekspert på asiatisk-amerikanske kvinner enn hvem som helst andre! Jeg vil ikke at min eller noen andres identitet skal reduseres til stammetilhørighet. Alle slike vilkårlig oppkonstruerte «stammer» består i realiteten av et vell svært ulike individer.

Obligatorisk mangfold

Så alle kan fortelle alles historier. Med ett viktig premiss: De må gjøre det bra. Prøve, i hvert fall.

– Om en rik, svart, heterofil mann vil skrive om en fattig, asiatisk, lesbisk kvinne i rullestol, sier jeg «kjør på». Det eneste som betyr noe, er at karakterene er fullendte innenfor tekstens univers. Hvorvidt de ligner forfatteren på overflaten, spiller ingen rolle. Alle forfattere som skriver i og fra et så mangfoldig samfunn som USA er, må skrive mangfoldig. Samme hvor lite miljø man skildrer, vil det i det aller minste være folk der av ulike kjønn. Ulik funksjonsevne. Ulik alder. Tar man ikke med det mangfoldet i litteraturen, nekter man for hva Amerika faktisk er.

«Til paradis». Men hvor?

«Hva Amerika faktisk er». Det er ett av de store, kanskje det største og viktigste, spørsmålene i Hanya Yanagiharas nyeste roman, «Til paradis». Allerede tittelen hinter mot problemstillinger den lufter og utforsker.

– Ideen om Amerika som paradis er en enormt viktig del av amerikansk historie. Alle grupper som prøver å få til noe i USA, har trodd på den. Pilegrimene, for eksempel. Problemet med Paradis, er imidlertid at paradis er til for å holde folk ute. Ikke for å hale folk inn. En av de viktige – og vonde – overordna diskusjonene i USA i dag, handler om at vi rett og slett kan ha valgt feil metafor. Om USA ikke er et paradis, hva er vi da? Den amerikanske drømmen, ideen om at alle står fritt til å skape seg selv som man vil, er en utopi. En høyt elsket, men dypt problematisk sådan, sier forfatteren.

[ «De er fortsatt verdens fineste popgruppe», skriver Geir Rakvaag. Men om hvilket band? (+) ]

Likekjønnet ekteskap – i 1893

I «Til paradis» har Hanya Yanagihara diktet opp et USA som både ligner og ikke ligner det USA vi kjenner. Hun skriver kontrafaktisk historie.

I den første av romanens tre deler har hun lagt handlingen til 1890-tallet, og diktet opp Fristaten i den delen av dagens USA som inkluderer New York by. Der er homofile ekteskap ikke bare tillatt, men standard. Men der fins også Kolonier, der folk nektes grunnleggende borgerretter. Fristaten, som ved første øyekast virket så åpen og inkluderende, er stengt for alle som ikke er hvite. Og fattige sliter, der som overalt.

– USA er en veldig ung nasjon. Det er utrolig mange kryss der vi kunne tatt til venstre i stedet for til høyre, og vips, så hadde alt vært annerledes. Amerikansk historie kan hele tida endres, påvirkes, dras hit og dit. Jeg tenker det er interessant å utforske også i skjønnlitteraturen, sier Yanagihara.

[ Han har skrevet om zombieapokalypsen og om voksne menn som liker poker. Men i Europa blir Colson Whitehead alltid bedt om å kommentere amerikansk politikk. Som om han har peiling! (+) ]

«Historie»

Hun forteller om en annen forfatter hun setter høyt, Michael Cunningham, mest kjent for den senere filmatiserte romanen «The Hours». «Hvorfor er romanforfattere så lojale mot historiefaget», spurte han. For Hanya Yanagihara ble det et aha-øyeblikk.

Hva en nasjon faktisk er, er en historie vi forteller oss selv og hverandre, like mye som en faktisk, definerbar sannhet.

—  Hanya Yanagihara, amerikansk forfatter

– Også historie er konstruert. Noen grupper er hørt, andre ikke. Vi velger en versjon, som i større og mindre grad stemmer. Romanforfatteres respekt for fortellinger generelt, gjør dem lojale også mot historieskriving. Men det er ikke nødvendig. Man kan leke med, endre og vri også på historiske epoker. Hva en nasjon faktisk er, er en historie vi forteller oss selv og hverandre, like mye som en faktisk, definerbar sannhet.

[ Målet er å skremme folk. Problemet med dødsstraff, er bare at det ikke funker sånn ]

Totalitært USA

Den andre delen av «Til paradis», er lagt til 1993, der en ikke navngitt, Aids-lignende epidemi herjer New Yorks homofile miljø.

En av tingene en roman skal gjøre, er å stille spørsmål. Ikke for å gi svar, men få leseren interessert i et spørsmål de ikke visste at de hadde.

—  Hanya Yanagihara, amerikansk forfatter

I den tredje, siste og lengste delen, er vi i 2093. Etter alvorlige klimaendringer og en rekke alvorlige pandemier, er USA blitt en lukket og totalitær stat, der innbyggerne mangler grunnleggende frihet. Skal «Til paradis» dermed leses som en slags advarsel mot hvor vi er på vei?

– Ja. Og nei. Jeg sier alltid at en av tingene en roman skal gjøre, er å stille spørsmål. Ikke for å gi svar, men få leseren interessert i et spørsmål de ikke visste at de hadde. For meg som forfatter, begynner romanen med spørsmål. Når jeg er ferdig, har jeg enda flere. Har du funnet svaret, har du ikke vært ambisiøs og aggressiv og oppfinnsom nok. Da må du grave dypere.

[ Glem Keanu Reeves i skinnfrakk. Lauren Groffs «Matrix» feirer kvinnelist og praktisk arbeid, i det som også kan leses som en kontrafaktisk historie (+) ]

11. september

Selv startet hun gravingen lenge før koronapandemien. Allerede i 2016 begynte Hanya Yanagihara å intervjue pandemiforskere. «Det føltes bare sannsynlig at noe sånt ville kunne skje», oppsummerer hun selv.

– Ett av de virkelig store spørsmålene jeg prøver å stille i «Til paradis», er hva som skjer om samfunnet tar bort stadig flere friheter for å holde folk trygge. I nær amerikansk historie har vi to klare eksempler: Terroren 11. september 2001, som førte til uhørt strenge og fremmedfryktige tiltak mot muslimer og andre «fremmede». Og koronatiltakene nå nylig. Der mener jeg imidlertid det myndighetene gjorde var innafor. Vi trengte tiltak.

Korona som metafor

Fra det langt mer homogene Norge, har det likevel vært interessant å se hvor politisert koronahåndteringen kjapt ble i USA. I mange delstater ble tometer’n og bruk av munnbind kjapt en måte å markere politisk tilhørighet, ikke noe man fulgte eller ikke fulgte basert på politiske påbud eller medisin-vitenskapelige råd.

– Koronaen ble enda en metafor for hva vi som amerikanere tenker om frihet. Hva skylder vi våre medborgere? Hva er viktigst – egen frihet, eller fellesskapet? Jeg tror mange amerikanere fikk skikkelig sjokk over sine medmennesker. Over at så mange kun satte seg og sitt så til de grader i sentrum, komplett uten tanke for samfunnet utover det. I mer homogene samfunn som Norge, blir situasjonen en helt annen. Dere kan stole på styresmaktene her. Dere vet dere får helsehjelp, utdanning, alderstrygd. At staten bryr seg. Da er det trygt å følge styresmaktenes råd også. I USA får vi lite, og føler tilsvarende liten lojalitet, sier Hanya Yanagihara.

[ – Verdens farligste mann, sa Joe Biden. Nei, han tenkte ikke på Putin ]

Ondskapsfullt USA

Til gjengjeld er ideen om individets råderett over sitt eget liv, ekstremt velutviklet i USA.

– Ideen om at du kun har deg selv å takke, ligger innmari dypt i den amerikanske kulturen! Er du ikke vellykka, er det din egen feil. Da har du ikke jobba, kjempa, trodd og bedt hardt nok. Folk som lider, kan takke seg selv. Er du fattig, er det fordi du er lat. Feite folk mangler ryggrad. Syke folk burde skjerpe seg. Alt ansvaret plasseres på individet. Strukturene rundt, alt som gir noen et mye dårligere utgangspunkt enn andre, bare ignoreres. Det er en direkte ondskapsfull måte å drive et samfunn på, sier Hanya Yanagihara.

Tynn > tjukk

Men effektiv er den. Om folk bruker nesten all sin energi på å forsøke å jobbe seg opp i et system som er rigga imot dem, og resten på slankekurer og selvhat fordi de verken er slanke eller rike nok til å «ha lov til» å kjenne seg lykkelige, blir det lite tid igjen til å protestere mot den overordna samfunnsstrukturen og ideologiene som holder den i sving …

– Presis. Man holder folk effektivt nede. Jeg syns det har vært utrolig interessant å være vitne til opprøret mot dette de siste par åra. Alle de hovedsakelig unge menneskene som for eksempel kjemper for at et menneskets verdi ikke skal knyttes til kroppens størrelse eller funksjonsevne. Kroppsnøytralitet. Jeg syns det er nydelig. Og omskapende, ofte. Det er helt vanvittig hvor internaliserte tankene rundt for eksempel utseende er. Automatikken i å tenke at tynn og frisk og hvit og streit er bra, mens tjukk og syk og brun og skeiv er mindre verdt. Til og med om man aktivt prøver å tenke annerledes. Det henger i.

Menneskets natur

Som bringer oss tilbake til utopien. Klarer vi få til et samfunn der alle er like mye verdt?

– Mon det … Det grunnleggende problemet med utopier, er at de aldri tar høyde for menneskets natur. Noen mennesker er genuint reale og sympatiske og varme og inkluderende. Andre – muligens flertallet? – er det i langt mindre grad. I tillegg kommer problemet med at man ofte tror man ønsker seg noe annet enn man faktisk har behov for og trenger. Så tja. Vet ikke. Jeg har som vanlig langt flere spørsmål enn svar, om det langt meste, sier Hanya Yanagihara, forfatteren av «Et lite liv» og «Til paradis».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

---