Privilegert som faen

«Herregud. Er det mulig.»

Gisken Armand sukker høylytt når hun forlater kjøkkenbordet for å tisse. Det har gått over tre timer siden hun begeistret tok imot meg her på toppen av Frogner, på Gimlehøyden. Eller Norges fineste strøk, om du vil. Åpnet opp de doble dørene inn til den 130 år gamle leiligheten i den gigantiske trevillaen, sa jeg så «hyggelig ut» og viste meg den storslåtte utsikten over lille Oslo, som svoger Lars i 1. etasje synger om. Det er Lillo-Stenberg, ja.

Siden har vi ikke sett ut av vinduet. Kun på hverandre. Det er blitt konsumert et ukjent antall kopper med kaffe. Skålen med blåbær er tom, egenhendig spist opp av Gisken selv, jo da, hun insisterte riktignok på at det bare var å forsyne seg. Glassene med eplejuice, rosmarin og kullsyrevann – Gisken synes det er kjempegøy å blande – er tomme. Fatet med kanelboller fra bakeren? Tomt, det også. Blodsukkeret er på nedadgående kurve.

Gisken kommer tilbake fra toalettet. Har dryppet det vonde øyet i samme slengen, det hun fikk laserbehandling på for to uker siden, etter at en syrin-gren i hagen rispet opp senehinnen, det hvite i øyet. Vondt som faen. Nå virker hun litt sliten.

– Jeg hørte du sukket. Er du oppgitt?

– Ja. Hva er det vi har snakket om, egentlig? Jeg føler ikke jeg har sagt noe som kan brukes. Du må stille flere spørsmål!

Gisken Armand støtter hodet tungt i hendene. Huden i det pikeaktige ansiktet trekker seg nedover.

Vi har snakket oss helt tomme. Vi har vært innom Giskens fascinasjon for kvantefysikk. Gud. En åndelig eksistensiell opplevelse hun hadde da hun var ungdom. Det er vel bare døden neste.

[ Tore Strømøy: – Jeg var en utholdende jævel som aldri ga meg (+) ]

---

Gisken Armand (59)

• Født 26. november 1962 i Oslo. Datter av skuespiller Eilif Armand og Elisabeth Armand.
• Yngst av fire søstre. Merete, Frøydis og Gisken ble skuespillere, mens eldstesøster Yngvil er barnebokforfatter og barnehagestyrer.
• Gift med Ole Lillo-Stenberg, sammen har de døtrene Laura (29) og Ylva (25). Ble nylig bestemor.
• Ansatt på Nationaltheatret siden 1988.
• Har tolket en rekke ledende Ibsen-roller, blant annet Nora i «Et dukkehjem».
• Ellers ledende roller i stykker av Tsjekhov, Shakespeare, Schiller, Pinter, Evripides, Fosse, Lygre m.m.
• Hatt store roller i mange filmer og TV-produksjoner, blant annet «Evas øye», «Insomnia», «Ti kniver i hjertet», «Den som frykter ulven», «Kodenavn Hunter», «Ved kongens bord», «Størst av alt», «Hjem» og «Julekongen».
• Nominert til Gullruten for beste kvinnelige hovedrolle i «Størst av alt».
• Nominert til Amandaprisen for beste kvinnelige birolle som tante Doris i filmen «Gilberts grusomme hevn».
• Spiller den skjønne mamselle i musikkvideoen «S’il vous plaît» av deLillos fra 1988.
• Kåret til årets lydbokstemme 2003.
• Nominert til fem Heddapriser. Fikk Heddaprisen 2013 for beste kvinnelige skuespiller for rollen i «Jeg forsvinner» av Arne Lygre.
• Vant Radioteatrets Blå fugl-pris for sin tolkning av Irene i Ibsens «Når vi døde våkner».
• Hadde høsten 2021 hovedrollen som Nawal i «Forbrent, Nawals hemmelighet». Stykket hadde nypremiere 1. juni og spilles på Nationaltheatrets scene Kanonhallen fram til 11. juni.
• Mer nysgjerrig på Giskens barndom? Søk opp «Sommer i P2» på NRK, der kan du høre Gisken Armand fortelle om somrene på Sørlandet.

---

Men la oss spole tilbake.

Til da den svartkledde Gisken Armand med Birkenstock på føttene åpnet den doble inngangsdøra og insisterte på en omvisning. «Det er jo greit å vite hvor man er.» Originalkunst på veggene. Tung litteratur i bokhyllene. Et oljemaleri av administrerende direktør Lange-Nielsen i trappa.

Mannen, Ole, er på turne, forteller hun, ellers skulle jeg fått vite hele husets historie, det er han som har kontroll på Lillo-Stenberg-slekta, alle de doble etternavnene, Gisken går helt surr. Det er advokater, ministere, matematikere, musikere og skuespillere. Visst nok en statsminister, også. Sikkert er det i hvert fall at hele slekta har egne wikipediasider. Nok om det. Selv flyttet hun inn i huset som tjueåring.

– Her har jeg gått mye. Fram og tilbake. Midt på natta. Øvd på replikker og røykt sigaretter.

Gisken demonstrerer den frenetiske gangen på den overbygde verandaen i dragestil. Her har hun også sittet og trøstet venner med kjærlighetssorg. Drukket rødvin. Det har hun forresten sluttet med, hun tåler ikke alkohol lenger. Ble så fyllesjuk. Kastet opp. Dessuten er det noe autoimmunt som skal tas hensyn til.

– Og der sov Herman Wildenvey.

Vi har gått inn igjen. Gisken peker mot en sofa i en av de tre stuene.

– Ja, er du kanskje oppkalt etter kona hans? Gisken Wildenvey?

– Ja! Ja, det er jeg jo sikkert. Helt sikkert!

Ikke at hun noen gang har tenkt tanken, innrømmer hun etterpå.

– Jeg vet bare at jeg skulle hete Gøril. Etter skuespilleren Gøril Havrevold. Hun var gudmoren min og ga meg alltid sånne sølvgreier til jul. Det sølvtøyet beholdt mamma veldig lenge, forresten, hun mente at det betydde ulykke hvis jeg fikk det for tidlig. Da jeg ble sammen med Ole og vi flyttet inn her, så sa jeg til mamma at nå, nå må jeg faktisk få det. Og det har jo gått bra, vi er gift ennå.

– Men det navnet ditt?

– Jo, pappa ville ikke at jeg skulle hete Gøril likevel. En natt kom han full hjem og insisterte på at jeg skulle hete Gisken. Så da ble det sånn.

Gisken Armand ble født inn i en skuespillerfamilie. Yngst av fire søstre, der tre av dem ble skuespillere, i likhet med faren, Eilif Armand, født Andreassen. Han tok mellomnavnet som kunstnernavn og debuterte som Jesus i «Barabbas» på Den Nationale Scene i 1946.

Men lenge før Gisken Armand debuterte på den samme scenen i Bergen 14 år gammel, nøyaktig tretti år etter faren, lenge før hun kom inn på teaterskolen, lenge før hun fortalte pressen at hun måtte jobbe med å kontrollere nervene, lenge før hun ble bejublet i hovedroller som Sonja og Nora, lenge før hun fikk fast jobb på Nationaltheatret, hun måtte ikke søke engang, og lenge før hun skremte vettet av alle landets småunger i rollene som den mildt sagt spesielle tante Doris i filmen «Gilberts grusomme hevn» og Randi Krohn i «Julekongen», som heller ikke var en hyggelig type. Såpass uhyggelig, faktisk, at da Gisken og mannen samme år skulle ha det tradisjonelle juleselskapet, var det en liten gutt som fikk helt skrekken. Det hjalp ikke enn hvor mye Gisken lirket og lokket, og prøvde å fortelle at hun var Gisken. Han skulle ikke feire jul med Randi Krohn.

– Ja, jeg brukte mye av meg selv i de rollene der også – fant blindsoner i meg selv og spant videre.

Jo, lenge før alt dette ville attpåklatten Gisken med det håpløst uvanlige fornavnet være helt vanlig. Hun ba til Gud. «Kjære Gud, la meg være vanlig.» Hun ville bli frisør eller flyvertinne. Ønsket seg regulering. Rosa jakke. Hun ville bli ropt inn til leggetid samtidig med de andre barna i trehusene i Telthusbakken.

– «Gro, det er leggetid. Mona, kom inn og legg deg!» Å, jeg håpet sånn at mamma skulle rope meg inn også.

Men hos familien Armand var det fritt. En enorm frihet uten grenser. Hårreisende, har Gisken tenkt i etterkant, hun ble sluppet av gårde på interrail som 15-åring, men det gikk jo bra, det var nok av verdier og vennlighet. En voksenverden, der ingen barnebøker ble lest høyt, det var bare å lære seg å lese selv hvis man skulle få noe ut av bøkene om tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett. Hun ble tidlig skolert. Gisken siterte Dostojevskij for bestevenninna si, og nede i stua satt faren og leste høyt for moren. 8.000 bøker hadde de på et tidspunkt hjemme i stua, det kunne man lese i Bergens Tidende. Og i det armandske hjem ble ingen barn ropt inn til leggetid.

Bare måten de hadde skaffet seg huset på hvor Gisken bodde fram til hun var ti år, var høyst unormal. Mor Elisabeth banket rett og slett på hos et eldre ektepar som bodde i et av de slitne trehusene i den bratte bakken nedenfor Gamle Aker kirkegård. «Vil dere bo her?» spurte hun det gamle paret. Nei, egentlig ikke. Det var gammelt og trekkfullt. «Så hva om vi bytter?»

Elisabeth Armand dro til banken, kjøpte en leilighet med innlagt vann og do og dusj, og byttet.

[ Carina Elisabeth Carlsen er frittalende, synlig og har det bra med kroppen sin. Det klikker mange i vinkel av (+) ]

Det var forresten én gang Gisken ble ropt inn sammen med de andre ungene. Hun hadde tryglet moren om hun vær så snill kunne rope henne inn. Det var en nydelig sommerkveld, og moren gjorde som avtalt, om enn ikke helt etter instruksen. «Gisken, nå kan du gjerne komme og legge deg … hvis du vil.» Men ok, nok til å trekke på skuldrene og liksom si beklagende til de andre barna «jeg må visst inn, jeg». Så da lå hun der, da, i senga si, på lyse kvelden, mens fuglene kvitret utenfor. Gisken angret seg. «Jeg bare løper litt ute likevel, jeg», sa hun til moren. Og jo, det skjønte moren godt.

– Så sprang jeg barbeint rundt i gresset til jeg ble trøtt, rett og slett.

Det var en enorm frihet, men bakdelen var ensomhet, forteller Gisken. Søstrene Merete, Frøydis og Yngvil var sju, tretten og sytten år eldre. Før Gisken kom til verden i Oslo, hadde familien rukket å bo både i Bergen, Stavanger og Asker, noe som resulterte i at søstrene hadde ulike dialekter hjemme og ute.

«Det viktigste er da også hva man sier», sa far Eilif Armand i et intervju i Bergens Tidende. Da var Gisken bare en baby.

– Å, som jeg lengtet etter å bli voksen, til å ta del i de voksnes samtaler.

Med tung litterær bagasje flytter Gisken med moren og faren til Bergen som 10-åring. Fordi moren mente man burde flytte hvert tiende år for å skape nye liv. Gisken ble der til hun var 16.

– Byttet du dialekt?

– Nei, jeg var jo hun fra Oslo. Skulle jeg bare komme en dag på skolen og si «halloien»?

– Ja, noen barn gjør jo det?

– Nei, da ville jeg virket helt gal. Som om jeg spilte en rolle …

– Skal vi snakke litt om hvordan du startet som skuespiller? Debuten din på Den Nationale Scene 14 år gammel?

Gisken ser helt forskrekket ut.

– Men, hva er det egentlig vi har snakket om nå da?

– Barndommen …

– Ja, men det blir så kjedelig. Jeg må jo fortelle ting jeg ikke har fortalt noen før!

Hun reiser seg brått fra stolen. Vandrer litt fram og tilbake på det lille kjøkkenet.

– Hjelp meg. Du må stille spørsmål!

– Det skjer veldig mye inne i den hjernen din?

Gisken ser begeistret på meg.

– Ja, du merker det, ja? Det koker litt nå.

Hun kommer plutselig på noe. Et minne fra barneskolen, der klassen skulle ha forestilling.

Hun dramatiserer på kjøkkengulvet. Hvordan hun levde seg inn i rollen. Løftet armen i været.

– Til kamp! Jeg var hærfører, ikke sant. Så sto det to klassekamerater bak meg, som også skulle si «til kamp». Men de var helt slappe. Jeg så på læreren, helt fortvilet. Det var så voldsomt det behovet inni meg. At det skulle stemme, at det skulle bli bra! Publikum skulle jo få noe ut av dette! Det der har jo fulgt meg siden – de høye kravene. Jeg jobber til jeg stuper.

«Unge Gisken Armand ga grunn til forventninger om fremtiden», skrev VG om den 14 år gamle Giskens debut i teaterstykket «Kvinner», der hun blant annet spilte sammen med Elsa Lystad, Mari Maurstad og Inger Marie Andersen. Kvinnefronten kastet tomater, men det ga bare mersmak hos publikum, forsikret hun pressen etterpå.

«Gisken Armand var øyefangende og viste at hun blir en verdig konkurrent til sine søstre», skrev Bergens Arbeiderblad.

Så til tross for at skuespiller bare skulle være en back up-plan; i 1984 søker den 21 år gamle Gisken seg til Teaterhøgskolen, der søstrene Merete og Frøydis har gått før henne, og blir siste tilskudd på den armandske teaterstamme, som bergenspressen likte å kalle skuespillerfamilien.

Romerikes Blad samme år: Et stort bilde av en smilende Gisken Armand under overskriften «Teaterdrømmen». De hadde fulgt henne og en annen på opptaksprøven. Bare hun kom inn.

– Du sa til avisa at det å bli skuespiller er en blanding av selvopptatthet og interesse for andre mennesker?

– Det var ikke så dumt sagt, altså. Men dette husker jeg ingenting av. Er du sikker på at det var meg?

– Helt sikker. Du sa en annen ting også. At det er viktig å lære seg å kontrollere nervene.

– Ja, hva mente jeg med det?

Gisken må tenke seg om, tar nok en tissepause, det er den tredje i rekken nå, og kommer tilbake til kjøkkenbordet.

– Det handlet vel generelt om å kunne prestere sitt beste, å være umiddelbar under sterkt press. Det er jo en greie. Vi snakker sammen om det etter applausen. Hvordan gikk det? Hva skjedde i dag?

– Ja, hvordan takler man det?

– Det jeg lærte etter hvert, er at hvis du har et solid byggverk, så tåler du en dårlig dag. Og så må du tillate deg å være et menneske. For du skal jo kunne spille forestilling etter forestilling, kveld etter kveld. Du må levere. Folk har betalt for å komme og se på deg. Dette er en jobb med ansvar, liksom.

Gisken ser på meg.

– Du må forstå at det å spille teater er organisk og fysisk, det er noe som beveger seg kontinuerlig. Det er ikke som en film, der alt er klippet og låst. Noen kvelder kan en forestilling være helt magisk, og man vet egentlig ikke hvorfor. Men man bringer jo med seg hele seg inn på scenen, med sykluser og jeg vet da faen. De fleste regissører har dette som mål, å gi oss frihet til å være levende, men rammer til å være trygge.

[ Elin Ørjasæter er vidunderbarnet som ble flasket opp på venstresidas moralisme.  ]

Og så er det noe annet som har hjulpet henne, forteller hun.

– Det må være lov å ha en dårlig kveld. For hva er det verste som kan skje?

Gisken spiller ut en indre dialog.

– Jo, du kan besvime. Og så, da? Jo, du kan bli båret ut. Ja, og så, da? Å gjøre det rommet større, det betydde mye for meg.

Hun forteller om en gang mannen hennes var på turne med Per Aabel.

– Du vet hvem han er, ikke sant? Han gjestet Dramaten i Stockholm med siste forestilling, 85 år eller noe, det var i hvert fall veldig betydningsfullt for han. Så akkurat der kunne det vært på sin plass å ha den beste forestillingen. Men så ble den ikke det. Den ble ikke dårlig. Men helt grei. Og vet du hva han sa?

– Nei …

– «Ja ja. Det var det beste jeg fikk til i kveld.» Det er en veldig fin setning jeg har tatt med meg. Man gjør sitt beste.

Så nei, hun er ikke så plaget med disse nervene. Og hun insisterer på at hun ikke er noe nervemenneske. Engstelig, derimot. Hun veier kofferten før flyturer. Betaler regninger før hun må. Hun planlegger alt nøye, for hun takler ikke den typen overraskelser. Blir helt satt ut av tanken på å skulle ha forsøkt å sluntre unna. Belemre andre med idioti.

– Med min store frihet i barndommen er jeg blitt en krysning av totalt fri, men også veldig glad i regler. Alt kan jo skje.

Som når Gisken på et tidspunkt kommer borti mobilen min med opptaket som surrer og går på andre timen.

– Ææææh.

Gisken skvetter til, og trekker til seg hånda med et hyl. I løpet av få sekunder ser hun katastrofen inntreffe, opptaket er slettet, alt er borte, og jeg med dukknakket rygg spasere ned trappa, forbi syrinbuskene og ut den grønne porten. Innlevelsesevnen er på topp.

– Du har sagt at nevrotisisme var en form for høflighet hjemme hos familien Armand?

– Jo, det var nok større krise hos oss hvis noe manglet ved bordet. Smøret, for eksempel. Det var mange små hverdagssammenbrudd.

– Mannen din har sagt at du spør gjestene om kaffe som om det skulle være siste sjanse til å bli med på Noahs ark?

– Haha, han er morsom. Jeg tok en personlighetstest og scoret ikke så høyt som jeg hadde trodd på nevrotisisme. Faktisk. Og Ole sier jeg er rolig når det gjelder.

Men ikke når hun går alene i mørket og innbiller seg at den lille damen bak henne er morder. Eller når hun er på hytta på Sørlandet og ikke tør å svømme langt ut, for tenk om hun kan finne på å la være å svømme? Eller når hun går tur i Frognerparken og ser en forlatt bag midt ute på plenen. Nei, da ringer hun sporenstreks mannen, Ole, som hun vet er på sykkeltur, og sier at han for all del ikke må sykle forbi Herregårdskroa, det er en mulig bombe der.

«Ok», sier Ole rolig da. «Jeg tar en annen vei.»

– Og det kaller jeg kjærlighet.

«Du snakker om Ole hele tiden», sa Giskens kjæreste en gang tidlig på 80-tallet. «Hvem er denne Ole, egentlig?»

– Jeg visste ikke at jeg var forelsket i han da. Men det ble jeg. Kjempeforelsket!

Gisken drømmer seg tilbake. Hvordan hun helt tilfeldigvis havnet inni armkroken til denne teaterinspisenten ved en anledning, han satt i en sofa med lav rygg, hadde en sånn gul, delikat genser på seg og armene ut til siden. Der kjente Gisken at hun skulle være.

– Jeg hadde så mye følelser, jeg tror jeg blåste han helt av banen. Ole er en sånn som legger langsomt til kai. Og blir der. Han brukte ord som «betatt».

Gisken ser helt oppgitt ut.

– «Betatt», liksom. Mens jeg lå og gråt under en busk på Enerhaugen og ba til alle kjærlighetsguder om at jeg måtte få han. Jeg ville ofre alt!

De gikk på teater, Gisken husker alle detaljene som om det var i går. De så «På solsiden» av Helge Krog med Svein Sturla Hungnes og Ellen Horn på amfiscenen. Ole spurte om de skulle være kjærester den kvelden da de mørkelilla syrinene blomstret, og Gisken flyttet inn på Gimlehøyden, der svoger Lars bodde på loftet og svigerfar Per i underetasjen. Det var callinganlegg mellom etasjene, sånn gammeldags, der du bare kunne ta av røret, så hørte du alt som foregikk i den andre etasjen. Det kvittet de seg med. Men selv flyttet hun aldri ut igjen.

– Men vi kom ikke til dekket bord. Livet måtte vi skape selv.

En gang fikk Gisken det for seg at hun burde flytte på hybel for at de to skulle komme nærmere hverandre.

– Huset var så stort. Det var jo helt tullete, selvsagt, egentlig skulle jeg bare satt meg ned og vært kjempetakknemlig. Huff, ikke ta med dette, jeg høres jo helt ufordragelig ut.

Og senere, etter at de fikk de to døtrene, Laura og Ylva, tenkte Gisken at de kanskje burde skille seg? Hun så på barna til fraskilte venner, hvordan de håndterte flere steder å bo, flere mennesker, hvilken kompetanse de fikk med seg. Kanskje var dette viktig i en større sammenheng, på sikt? Det syntes Ole var en usedvanlig dårlig idé. Så det ble med tanken, selv om det også har vært vanskelige perioder i deres ekteskap.

– Det var en periode vi gikk rundt her og levde to forskjellige liv. Jeg sa til Ole at nå avslutter vi. Vi er ikke kjærester lenger. «La det gå tre måneder før vi tar en avgjørelse», svarte han. Tre måneder? Jaha, ok, men hvorfor skulle vi det?

Det viste seg å være lurt.

– For ikke skjønte jeg hva som skjedde, men plutselig ble vi forelsket igjen. Jeg vet ikke om det var et helt reelt valg der? Eller om det bare lå i kortene. Men tid er i hvert fall viktig. På så mange plan. Man kan ikke gå rundt med en revolver i lomma. For plutselig har du skutt noen, ikke sant?

[ Ståle Solbakken, som har fått tilnavnet gud og frelser og vært klinisk død, har sett lyset (+) ]

Hun kan fort bli litt overveldet av livet selv. Når det er krise, når det er alvor, når det verste skjer, da går hun til speilet, ser seg selv inn i øynene og spør: Hva trenger du nå, Gisken? Hva er viktig å gjøre nå?

– Jeg blir liksom to. Jeg foreslår løsninger og ser på responsen i øynene i speilet om løsningene stemmer. Eller om jeg juger … Det kan være veldig konkret. Men det er merkelig hvordan livet blir som det blir. At man velger underbevisst. Det interesserer meg. At valget er tatt før man egentlig tar det. Og er det da et valg? Har du tenkt på dette?

– Nei, egentlig ikke …

– Jeg har forresten alltid vært veldig sjarmert av Ole. Jeg er så takknemlig for at det er oss. Tenk at det fremdeles er oss! Vi har vært så heldige. Bodd i det store huset her, med fester og nachspiel, mens stakkars faren til Ole bodde nedenunder. Venner har flyttet inn i perioder hvis de trengte et sted å bo. Vi er roligere nå, altså. Men vi har jo en svær fest en gang i året, når Ole har bursdag. Og på julaften kan vi være tretti stykker her. Hvorfor forteller jeg det her, egentlig? Bare stopp meg når jeg prater i vei.

– Har dere bare teatervenner?

– Nei, vi har da virkelig andre også. Det var en stund jeg ikke skulle være venner med skuespillere i det hele tatt. Det ble for mye innavl, følte jeg. Men folk blir jo kjent med hverandre på jobben. I «Verst når det gjelder» (en NRK Super-serie, journ.anm.) spiller jeg bestemor sammen med Anne Marie Ottersen. Hun var god venninne med søstera mi, Frøydis, og husker meg fra da jeg var barn. Dette må du ikke skrive, men man skulle nesten tro at vi egentlig er med i den serien bare for å skravle med hverandre. Hahaha!

Ansiktet sprekker opp, før hun blir alvorlig.

– Ja, for det er jo mye venting på opptak.

– Hvordan er det å bli eldre?

– Man er på en måte aldersløs i teateret. Men nå kommer det unge skuespillere som jeg får lyst til å flytte meg litt for. Da jeg var yngre, så jeg oppover, nå ser jeg kanskje litt mer nedover og blir inspirert av dem som kommer bak meg. Men hver alder har sin kraft. Sine skjulte egenskaper. Og jeg blir altså 60.

Gisken ser ut i lufta.

– Hva var det egentlig jeg skulle si nå? Tanken bare forsvinner. Den går liksom et annet sted.

– Jo, hvordan føles det?

– Jeg kjenner at det stemmer jo på en måte. Hver alder har sin kraft. Og jeg synes det blir bedre og bedre. Det er deilig. Det er mer velbefinnende. Det er bedre og bedre å være menneske. Før det blir verre. Og man dør.

– Føler du deg privilegert?

– Selvsagt. Jeg er faen så privilegert. Jeg er bortskjemt. Jeg er født inn i denne familien, hvor huset var et bibliotek, liksom. Giftet meg inn i en annen familie med stor takhøyde. Jeg har fått spille veldig spennende roller. Vi har sommersted her og sommersted der, som vi riktignok deler med familie, det er det beste, være sammen om noe. Men jo, jeg føler jeg må balansere litt. Det betyr ikke at det ikke har vært et helvete, smerte, drit og faen i mitt liv. For det har det. Men det blir litt dumt å si i et portrettintervju. Det føles så allment. For smerten fins.

Vi blir enige om å gi oss. Gisken følger meg ut i trappeoppgangen. Hun ser oppriktig bekymret ut.

– Stakkars deg. Her har jeg gått i dagevis alene, og ut kommer sju somre og femten vintre. Får du noe ut av dette, da?

---

Fem favoritter

• Film: Mathias Glasners «Den frie vilje». Problematiseringen av overgriperen og kombinasjonen av autentisitet og kunst er umulig å glemme.
• Bok: «På sporet av den tapte tid» av Proust. Anne-Lisa Amadous oversettelse, første versjon.
• Musikk: Som et jevnt sig gjennom årene, mellom mye annet, ligger Crosby, Stills, Nash & Young.
• Mat: Benjamins (svigersønn) lakris-is! Favoritt er ordet!
• Sted: Middelhavet. Får energi av varme. Mange deilige somre – langbord ved havet med venner og familie.

---