Bøker

– Psykologen er selv skadet, ofte

En vond opplevelse stoppet planen om å bli psykoterapeut. I stedet bruker Alex Michaelides egne erfaringer fra psykiatrien til å skrive kritikerroste bestselgere som «Den tause pasienten» og «Jomfruene».

– Det som interesserer meg aller mest, er barndommen. Kan vi unnslippe fæle ting vi opplevde som barn? sier Alex Michaelides.

– Og hva har du kommet fram til? Kan vi?

Den kypriotisk-britiske forfatteren sperrer øynene opp. Lener seg fram, urolig på stolen.

– Ja! Eller nei. Eller jo.

Tror på terapi

Han gestikulerer. Alex Michaelides opplevde eventyrlig suksess med debutromanen «Den tause pasienten» i 2019. Thrilleren fikk fantastiske anmeldelser verden over, og lå månedsvis på bestselgerlistene i en lang rekke land, inkludert det viktige engelskspråklige markedet.

Dersom ingen lytter til deg uansett, kan du like gjerne holde munn.

—  Alex Michaelides, forfatter

Nå er forfatteren i Oslo for å delta på Krimfestivalen, i anledning sin nye thriller, «Jomfruene».

I begge bøkene møter vi flere karakterer med brustne barndommer. Det går ikke alltid like godt med dem.

– Jo da. Jeg tror vi kan unnslippe. Basert på egen erfaring, etter årevis i terapi, føler jeg meg trygg nok til å si at jo, det går an å komme seg videre. Men for å forstå sin egen barndom, må man også kjenne sine foreldres barndom. Ta innover seg deres mentale bagasje og handlingsmønstre, slik at man selv kan bryte med dem. Bevissthet er nøkkelordet. Og for veldig mange blir det for vanskelig, for tungt. Kanskje koker det ned til hvor skadet du ble som barn, og hva du eventuelt hadde som motvekt mot det vonde. Dessuten hvor god hjelp du får, så klart, og når. Terapi kan være alt mulig, all terapi er ikke like nyttig, sier forfatteren.

Taushet er gull

I «Den tause pasienten» heter fortelleren Theo Faber. Han er psykoterapeut, og har søkt seg til den psykiatriske institusjonen der den kjente maleren Alicia Berenson sitter på lukket avdeling, dømt på drapet på ektemannen Gabriel. Hun nekter å snakke. Theo ser det som en utfordring. Samtidig blir det klart at Theo sliter med sine egne demoner, store mentale sår etter en barndom dominert av alvorlig psykisk misbruk. Vil han lykkes?

– Taushet kan være et svært mektig våpen. Dersom ingen lytter til deg uansett, kan du like gjerne holde munn. Timingen var tilfeldig, men siden «Den tause pasienten» kom ut samtidig som metoo, snakket jeg med mange kvinner som sa at de kunne kjenne seg igjen i Alicias situasjon, og i kvinnen hun er inspirert av, tittelfiguren Alkestis i Evripides’ tragedie. Mange kvinner omgitt av menn opplever at de ikke blir hørt uansett, så hvorfor gidde å si noe? Jeg vil gjerne tro at vi har beveget oss litt i rett retning, men er ikke i mål ennå, sier Michaelides.

Gresk myte

Kongsdatteren Alkestis i den greske tragedien påtar seg å dø i sin ektemanns sted, noe ektemannen går med på(!). Da Alkestis senere i stykket blir reddet fra dødsriket og gjenforent med ektemannen, er hun blitt taus. Hva tausheten betyr, er åpent for tolkning, slik kunstmaler Alices taushet er det i Michaelides spenningsbok.

– Det fascinerende med de greske mytene, er hvor utrolig presist de skildrer menneskenes psyke. Selv om de ble skrevet i en før-psykologiserende tid, treffer de midt i blinken. Slik er menneskene. Slik er vi. Jeg er takknemlig for oppveksten min på Kypros, der mytene er overalt. Vi leste ikke Shakespeare, slik britene gjør, men Homer, Evripides, flere andre av de klassiske grekerne. Nå har jeg et helt forråd av historier å ta av. Det er en berikelse, sier Michaelides.

Agatha Christie

Roman nummer to, «Jomfruene», forholder seg også aktivt til navngitte greske myter. Samtidig er det en svært britisk krimroman, lagt til universitetsbyen Cambridge. Universitetskrim fins det en hel del av i den britiske tradisjonen, tenk bare på Inspector Morse, ung eller eldre. Krim fra lukkede miljø, likeså.

– Min aller største inspirasjon, og hovedgrunnen til at jeg ville skrive krim, er Agatha Christie. Jeg elsker Agatha Christie. Hvordan ville hun skrive om hun virket i dag, tenker jeg, og jobber ut fra det. Christie er dronningen av det lukkede roms mysterium. Et herskapshus, en båt, et fly – innestengte, små miljøer.

Kjærlighetsbrev

Men Agatha Christie skrev aldri fra en psykiatrisk klinikk. Eller fra universitetet. Der hadde Alex Michaelides en fordel, med sin bakgrunn som engelskstudent ved Cambridge. Han studerte også psykoterapi i tre år. Det inkluderer praksis med ulike former for terapi, i og utenfor klinikker.

– «Jomfruene» er et kjærlighetsbrev til Cambridge, og til detektivromanen som sjanger. Siden jeg satt helt alene i et koronanedstengt England og skrev, ble den kanskje enda mer nostalgisk og sjangertro enn den ellers ville blitt. Men det jeg særlig ville utforske i boka, var hvordan unge mennesker lett kan bli offer for en eldre, patriarkalsk figur, sier forfatteren.

PTSD på Kypros

«Jomfruene» følger Mariana, som er gruppeterapeut. Da niesens venninne blir funnet drept på Cambridge, drar hun dit. Først for å støtte niesen, siden for å oppklare mordet, et mord hun er overbevist om at politiet har hektet på feil gjerningsperson. Undersøkelsene setter henne kjapt i kontakt med en svært karismatisk professor, som har opprettet sin egen, svært eksklusive studiegruppe med vakre, smarte, privilegerte studenter, alle unge kvinner. Er han drapsmannen? Mariana tror det, og går i gang med å prøve å bevise det.

– En av grunnene til at jeg ikke ble psykoterapeut, slik jeg opprinnelig hadde tenkt, var en opplevelse med gruppeterapi. Jeg slet skikkelig som tenåring på Kypros. Kanskje led vi alle etter en slags kollektiv posttraumatisk stresslidelse, etter den tyrkiske invasjonen som delte øya i to. Jeg var i alle fall traumatisert, av det og andre forhold. I Cambridge møtte jeg en nydelig terapeut. Varm, empatisk, klok – figuren Ruth, som er med i begge bøkene mine, er modellert på henne.

Usunn gruppe

Neste terapeut ut, derimot, var «Ruth» s rake motsetning, forteller Michaelides:

– Da jeg siden, som del av utdanningen, skulle delta i gruppeterapi, hadde jeg motsatt opplevelse. Gruppeterapeuten der var anerkjent og berømt, professor ved universitetet, med alle diplomer i orden. Men egentlig var han en selvopptatt despot, som gjorde seg selv større ved å trykke andre, langt svakere mennesker, ned. Han angrep og mobbet gruppedeltakerne. De gråt, men kom seg aldri videre. Mye fordi «terapeuten» nøret aktivt opp under deres usunne avhengighet og behov for anerkjennelse av ham som en slags farsfigur. Hele opplegget var komplett sykt. Mange av pasientene var der jo nettopp fordi de var ødelagt av faren sin fra før av. Men da jeg sa fra til universitetet, svarte de bare med et skuldertrekk. «Uffa meg, ikke bra, men han skal snart pensjoneres, så det får være som det er».

Psyke psykologer

Eller, som Alex Michaelides sa innledningsvis: «Terapi kan være alt mulig, all terapi er ikke like nyttig» .

– Problemet med psykoanalyse, er at alt koker ned til terapeutens egnethet. Grunnen til at jeg valgte å bli forfatter i stedet for terapeut, var at jeg møtte på flere og flere elendige terapeuter, folk som var til større skade enn hjelp. Mange dras mot yrket fordi de selv er ødelagte, og vil lege seg selv. Psykologen er selv skadet, ofte.

– En klisjé, er det ikke, å påstå at psykologer og psykiatere har psykiske problemer selv?

– Det er en klisjé fordi det er sant! Ikke alle, så klart, men en klar overrepresentasjon. Grupper kan være svært legende. Men også ekstremt farlige. Det er få og små steg fra faderlig forbilde til manipulerende maktmann. Det gjelder overalt, sier Alex Michaelides, forfatteren av «Den tause pasienten» (2019) og «Jomfruene» (2022).

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen



Mer fra Dagsavisen