«Mange av disse sangene har måtte tåle mange vonde ord i årenes løp»

Saken er hentet frem i anledning Pet Shop Boys’ OverOslo-konsert 17. juni

«En mollakkord over en rask trommebeat er det beste som finnes», sa Neil Tennant i Pet Shop Boys til Dagsavisen for en god stund siden. Ganske riktig, for popmusikk blir ikke bedre enn dette. Pet Shop Boys har perfeksjonert formelen, med nedtrykte triste sanger til opphissende rytmer, og vært noe helt for seg selv i popmusikken i snart 40 år.

Neil Tennant og Chris Lowe traff hverandre i en hi-fi-butikk i Londons King’s Road. Tennant skulle kjøpe ledninger til synthen sin. – Det var dette som gjorde ham nysgjerrig, at jeg hadde en synthesizer, fortalte Tennant oss. De to slo igjennom i 1985 med «West End Girls», og skulle vise seg å vare lenger enn de aller fleste andre likesinnede fra denne tida. Neil Tennant hadde vært assisterende redaktør for det bestselgende popbladet Smash Hits (opplag én million), og jeg spurte han om han hadde spesielt gode forutsetninger for å forstå hva som skulle til for å gå til topps?

– Jeg tror ikke det var noen spesiell fordel akkurat, men heller ikke en ulempe. Jeg visste selvfølgelig en del om hvordan vi skulle markedsføre oss, og hva musikkbladene liker å skrive om. Men det var ingen i Frankrike og Belgia som visste hvem jeg var da den første versjonen av «West End Girls» slo an der, og senere er det bare journalister som har vært interesserte i at jeg har vært journalist selv. Og hvis noen tror at en musikkjournalist vet alt om hvordan man skal lage popmusikk, så tar de svært feil, svarte han. Sånn var det med den saken.

[ Pop i uke 22: Fine sanger for forsommeren (+) ]

Pet Shop Boys fulgte opp med den mest storartede hitparaden fra moderne tid, med «It’s A Sin», «Left To My Own Devices», «Domino Dancing», duetten med Dusty Springfield i «What Have I Done To Deserve This», «Se a Vida é», «Being Boring», og så videre, og så videre. Neil Tennant og Chris Lowe synes ofte å utstråle en slags nedtrykt voksen misunnelse av ungdommelig lettsinn, samtidig som de feiret viljen til å ta seg godt ut. De minnet litt om The Smiths, men uten gitarer, og enda litt finere sanger.

Aller sterkest var kanskje «It’s A Sin». Det var neppe tilfeldig at fjorårets TV-serie om aids-årene på 80-tallet ble oppkalt etter denne sangen. Etterpå ble den framført av hovedrolleinnehaver Olly Alexander (også kjent som Years & Years) med Elton John på fjorårets Brit-awards. Jeg snakket med Neil Tennant sensommeren 1987, da «It’s A Sin» fortsatt var på vei mot førsteplassen på hitlistene i Norge, og oppfølgeren «What Have I Done To Deserve This» med Dusty Springfield var på 2. plass i Storbritannia.

– Mange av sangene våre er depressive og alvorlige. Først skrev vi mest kjærlighetstekster, men nå handler de mer om å leve i Storbritannia i dag. «Shopping» på det nye albumet er for eksempel om den nasjonaliserte industrien, som nå selges til private. «King’s Cross» bruker togstasjonen der togene går til nordøst, der jeg kommer fra (Newcastle), som en metafor for den nye fattigdommen, den nye egoismen, om å måtte vente på alt, på bussen som ikke kommer, på sykehusplass og alt mulig.

Vi har også fått gjentatte påminnelser om Tennant og Lowes forfinede sans for å gi coverlåter nytt liv: Deres fiffige sammensmelting av Andy Williams’ «Can’t Take My Eyes Off You» og U2s «Where The Streets Have No Name». «Always on My Mind», sangen som holdt «Fairytale of New York» unna førsteplassen jula 1987, framført som aldri før uten at vi tenkte på verken Elvis Presley eller Willie Nelson. Village Peoples boystown-favoritt «Go West» gikk rett inn i konseptet. Til og med «Somewhere» fra «West Side Story» passet inn i Pet Shop-formatet med sin lengtende drøm om at det finnes en tid og sted for oss alle.

[ The Clash i kampens hete (+) ]

Neil Tennant og Chris Lowe snakket om sin fascinasjon for italiensk disco og latinamerikanske rytmer, et stykke fra det som var ansett som god tone i rockekretser. – Vi var begge interessert i hip hop, Hi-NRG, og sånt, alt vi ville var å lage dansemusikk, forklarte Tennant.

«She made you some kind of laughing stock/Because you dance to disco and you don’t like rock» sang Tennant i «Can You Forgive Her» i 1993, og satte fingeren på et ømt punkt. For Pet Shop Boys forkastet rockens rammebetingelser, og gikk rett på dansegulvene med de poetiske grubleriene sine. Slik gjorde man ikke ustraffet på 80-tallet. De har etter hvert fått fortjent anerkjennelse for at også dette er en kunst, og ikke bare overfladisk dansemoro som er glemt like fort som kvelden er over. Det er likevel rart å tenke på at mange av disse sangene har måtte tåle mange vonde ord i årenes løp.

Pet Shop Boys har bekreftet innholdet i «Being Boring» – de ble virkelig aldri kjedelige. De har fortsatt å lage strålende låter, som «You Only Tell Me You Love Me When You’re Drunk» og «I Get Along Without You», noen av dette århundrets fineste sanger så langt. Den siste handler visst egentlig om indre stridigheter i regjeringen til Tony Blair!

[ Soulsensasjonen Beharie: Nå er det ikke lenger bare venner som kommer på konsertene hans (+) ]

Så sent som i 2013 kom de med en av deres aller beste stunder. «Love Is A Bourgeois Construct» har alt vi kan ønske oss fra denne kanten: En uimotståelig sørgmodig melodi, pumpende homsedisko under, og en tekst som gir begrepet bittersøt nye dimensjoner i all sin ettertenksomhet. Det var vel en mager trøst når alt gikk skeis at kjærligheten bare var noe borgerskapet hadde funnet på! «Now I’m digging through my student paperbacks/flicking through Karl Marx again/searching for the soul of England/drinking tea like Tony Benn», sang Tennant.

Det går ei rett linje fra gruppas andre hitlåt fra 1985, «Opportunities (Let’s Make Lots Of Money)», til den agitatoriske EP-en «Agenda» fra 2019. Den svarte humoren i «Give Stupidity A Chance» er en erketypisk Pet Shop-produksjon, både uimotståelig fengende og sørgelig politisk aktuell. Den kommer med en feiende flott og fargerik musikkvideo der vi ser Romanias forhatte diktator Nicolae Ceausescu på celebert statsbesøk i Nord-Korea en gang i gamle dager. Her er det noen paralleller til vår tid også.

Også det seneste albumet, «Hotspot» fra 2020, har mye å by på. Helt siden starten har Pet Shop Boys gitt et inntrykk av voksen betraktning av ungdommelig hedonisme. Denne følelsen forsterker seg jo eldre de, og vi som hører på dem, blir. Vegringen mot å gå ut i «I Don’t Wanna» står i kontrast til varselet om grensesprengende festing i «Monkey Business». Vi skjønner at den siste kan være ironisk ment.

Turneen som tar Pet Shop Boys til Oslo igjen heter «Dreamworld – The Greatest Hits Live». Konsertene inneholder rundt 25 av gruppas mest kjente sanger, kanskje bare 20 på festivaler. Halvparten av dem er fra 80-tallet. En av de nyeste på settlistene er «Vocal» fra 2013, der de klarer å formidle akkurat det jeg føler når denne gruppa er på sitt beste, der de hyller musikken og kvelden: «This is my kind of music/And everything about tonight feels so right and so young/And everything I wanna say out loud will be sung». De er fortsatt verdens fineste popgruppe.