Bøker

Grusomt gripende

Kan man elske noen frisk? Uansett skade eller sykdom? Amerikanske Hanya Yanagihara bruker 800 oppslukende sider på sitt brutale, men gode og minneverdige, svar.

Hanya Yanagihara ble nominert til en rekke litterære priser, inkludert Man Booker-prisen, for «Et lite liv». Nå er den rørende romanen oversatt til norsk.

ROMAN

Hanya Yanagihara

«Et lite liv»

Oversatt av John Erik Frydenlund

Gyldendal

«Et lite liv» begynner som en typisk amerikansk oppvekstroman. Fire ganske ulike unge menn er blitt venner på universitetet. JP er sønn av en svart alenemor fra Haiti. Han er homofil, og drømmer om å bli en feiret kunstner. Malcolm kommer fra en rik, raseblandet familie. Han vil bli arkitekt. Vakre Willem har vokst opp i Midtvesten, med kalde, forsagte, skandinaviske foreldre. Han vil bli skuespiller. Og så er det Jude, av ukjent rase og ukjent opphav, som er i ferd med å jobbe seg opp som advokat.

De første par kapitlene lar japanskamerikanske Hanya Yanagihara leseren bli bedre kjent med de fire unge mennene, med deres drømmer og planer, og livene de lever i New York City. Hun skildrer jobber uten fremtidsutsikter, elendige boliger på lugubre adresser, fester og restaurantbesøk. De fire vennene diskuterer rase og identitet, sliter økonomisk og eksistensielt, og drømmer om suksess – som i annenhver amerikanske oppvekstroman. Vennskap er viktigst, viktigere enn familie.

Interessant og leseverdig nok, men ikke overdrevent originalt. Alt foregår i en slags generell nåtid. Folk bruker datamaskiner og mobiler, men terroren 9/11, orkanen Sandy, eller andre tidsmarkører man nesten forventer av en New York-roman, nevnes aldri. Byen er der likevel tydelig, som en kjapt tegnet kulisse basert på det folk kjenner fra før. Hanya Yanagiharas prosjekt er verken byskildring eller moderne historie.

Det er Jude. Gåten. Gjennom stadig nye drypp, hint og tilbakeblikk får leseren vite mer og mer om hans bakgrunn. Hvorfor har han smerter i beina, og hvorfor vil han ikke at folk skal vite om dem? Hvorfor går han alltid i lange skjorter, og hvorfor leder han oppmerksomheten over på andre så snart noen stiller ham personlige spørsmål? Hvor kommer han fra, egentlig? Det blir tidlig klart at svarene på spørsmålene vil bli ubehagelige. Og det blir de. Voldsomt.

«Et lite liv» er en roman som i deskriptive detaljer viser fram vold og voldens følger, dens skader på kropp og sinn. Som vanlig er det menn som utøver volden. Denne gang ikke mot kvinner, men forsvarsløse gutter og menn. Seksuelle overgrep, fysiske overgrep, følelsesmessige overgrep – ofte alle tre på likt. Igjen og igjen og over lang tid, til resultatet er et nedbrutt menneske, hardt skadet både fysisk og mentalt.

Kroppen og sinnet henger selvsagt sammen. Fysiske smerter må utholdes, men kan også brukes aktivt, til å døyve psykisk smerte. «Et lite liv» beskriver selvskading som selvmedisinering, i klar detalj. Den utforsker grundig hvor vanskelig, kanskje umulig, det er å kjenne seg elsket for en som aldri ble det i de formative årene.

Særlig realistisk er fortellingen egentlig ikke. At de slemme er grusomt slemme, er greit nok. Kanskje går det også an å tro på dette at alle romanens hovedpersoner opplever den amerikanske drømmen med profesjonell og økonomisk suksess. Det virkelig usannsynlige i «Et lite liv», er at alle de snille er så ekstremt snille. Helgener, nærmest, og Jude tiltrekker seg minst tre. Riktig nok er han en intelligent og selvoppofrende type, men han er også en ekstremt privat person. Dessuten en advokat av den typen som presist og iskaldt forsvarer tvilsomme legemiddelfirma og andre rikinger, helt uten skrupler. Det hindrer ikke folk i å falle pladask for ham, og strekke seg langt utover det som normalt forventes av et vennskap, av en professors forhold til en dyktig student, eller en leges til en vanskelig pasient.

Folk øser sin kjærlighet over Jude. Romanens prosjekt er å se hvordan han takler det. Hvilke kvaler det gir ham, han som er så grundig skadet både på kropp og sjel. Det er en interessant idé, så spennende at den faktisk holder i 796 tettskrevne sider. Også fordi Hanya Yanagihara har lykkes svært godt med komposisjonen av romanen, med hvordan hun porsjonerer ut ny informasjon og ny kunnskap, ispedd et par uventede vendinger, av den typen som kaller på både gisp og tårer. Hun mestrer overdrivelsens kunst. Personene er kanskje ikke realistiske, men de er uten tvil interessante. Og de blir hos deg, lenge etter lesningen.

John Erik Frydenlund har gjort en svært solid jobb med oversettelsen. Det er uproblematisk å veksle mellom den engelske til den norske versjonen, uten at stemme eller stemning endrer seg. Hanya Yanagihara har en tendens til å lesse på med detaljer, særlig når det dreier seg om mat eller interiør, men fører stort sett et streit, ikke overdrevent oppfinnsomt språk. «Et lite liv» leses og elskes uansett for tematikkens og historiens skyld, ikke språket. Man blir glad i personene, og rørt av historien. Boka ble nominert til en rekke amerikanske priser. Meget fortjent.