Folk og røvere i Harlems underverden

– Jeg er forfatter. Jeg forteller historier. Men folk i Europa vil alltid ha meg til å kommentere amerikansk politikk, sier Colson Whitehead til Dagsavisen.

Han hadde sitt store internasjonale gjennombrudd med romanen «Den underjordiske jernbanen» («The Underground Railroad» 2016), om to slaver som flykter nordover fra en plantasje i de amerikanske Sørstatene. For boka mottok han en av amerikansk litteraturs mest prestisjetunge utmerkelser, Pulitzerprisen.

[ Beharie: – Prestasjonspress gjør meg gira (+) ]

To Pulitzerpriser

Pulitzerpris fikk han også for sin neste bok, «Nickel-guttene» (« The Nickel Boys» 2019), som handler om den brutale volden og misbruket fattige og underprivilegerte afroamerikanske gutter opplevde ved en såkalt «reformskole» under segregeringen mellom hvite og svarte i USA på 1960-tallet.

Nå er Colson Whithead aktuell med «Harlem Shuffle», en røverroman fra New York på 1960-tallet.

– På grunn av særlig «Den underjordiske jernbanen», men også «Nickel-guttene», antar folk at jeg er spesielt interessert i alltid å snakke om rasisme, om Black Lives Matter, om rasepolitiske utviklinger. Sist jeg var i Tyskland, spurte alle journalistene meg om muligheten for forsoning mellom folkegrupper, og hvordan man skal jobbe for det. Men altså. Eneste gangen jeg tenker på forsoning, er når hvite europeiske journalister spør meg om det!

Ikke politisk

Colson Whitehead ler. Han ser jo hvor spørsmålene kommer fra. Selv om han helst vil snakke om litteratur.

– Da Trump var president, brøytet politikken seg fram hele tida. Og jeg forstår så klart at både «Undergrunn» og «Nickel» åpner dørene for å snakke om institusjonell rasisme. Men jeg er feil person å stille spørsmål av typen «hva skjer med BLM nå». Sorry. Jeg er bare en vanlig amerikaner som tilfeldigvis skriver bøker om forskjellige ting. Boka jeg skrev før «Den underjordiske jernbanen», handla om å være en middelaldrende mann som er glad i poker. Boka før det igjen handlet om zombieapokalypsen. Så. Ja. Jeg har ingen politisk agenda her, jeg bare skriver det som kommer til meg, sier han.

[ Folk skal skremmes. Men det funker ikke (+) ]

Mellommannen

«Harlem Shuffle» handler om Carney, som driver en møbelbutikk i bydelen Harlem i New York. I hvert fall er det fasaden han presenterer. Carney har også et aldri så lite sideprosjekt på gang, som mellommann for diverse stjålet gods. Ingenting stort, er han kjapp med på påpeke, kun småting.

Før det ene tar det andre, og Carney dras med – middels motvillig – på selve brekkene.

– Jeg hadde lyst å skrive en skikkelig røverhistorie, a heist novel. Men hva skulle hovedpersonen drive med? Er han skapsprenger? Fluktsjåfør? Jeg landa på heler. Jeg vokste opp med klassiske gangsterfilmer. «Jeg kan gi deg 10 cent for hver dollar varen er verdt», sier heleren alltid i slike filmer, og jeg syntes alltid det virka så urettferdig. Så jeg tenkte, ok, la meg bli bedre kjent med en i den posisjonen. Hva er det som driver ham? Hvorfor gidder han gjøre en sånn halvskurkete jobb, og henge med helskurkete fyrer?

«For mørk»

I Carneys tilfelle handler det mye om bakgrunnen hans. Carneys far var en ekte, fulltidskriminell skurk. Carney selv har større planer. Han vil egentlig være streit, og ta steget opp i middelklassen. Problemet er bare at han er omgitt av folk som husker farens form for business. Og at det er så vanskelig å forandre på ting. Dessuten dette med hudfarge og klasse og bakgrunn.

– Om du er en svart forretningsmann i USA i 1960-åra, er hudfarge viktig. Hvor rik du kan bli, avhenger av den. Jeg er ikke interessert i å skrive om hudfarge i seg selv, men om alt som påvirker hovedpersonen. Da må hudfarge med. Det er mye diskriminering også innad i svarte miljøer. Carney er mørkere enn kona og hennes foreldre. Svigerforeldrene ser ned på han av den grunn. Og fordi han har feil bakgrunn, feil stamtavle, sier Whitehead.

[ Filmpenger til Iben Akerlie og Dag Johan Haugerud ]

Skurk? Tja

Det underlige er at selv om Carney vitterlig driver med mange lugubre greier, så tar leseren seg i å heie på ham likevel. Han prøver tross alt bare å skape seg et bedre liv for seg, sin gravide kone og deres lille datter, gjør han ikke?

– Vi digger Tony Soprano, og heier på Michael Corleone i «Gudfaren». Vi tar til og med Dexters side i TV-serien med samme navn, selv om vi vet han er en seriemorder. Av det lærer vi at synsvinkelen betyr enormt mye. Kontrollerer du den, har du makt. Så om Carney er god eller ond? Kommer an på øynene som ser, så klart. I «Harlem Shuffle» ser vi det gjennom hans. Ok, han er ikke akkurat helstreit. Men han er ingen morder, «kun» medskyldig. Er han bedre eller verre enn gangsteren Miami Joe, som faktisk dreper? Eller Wall Street-folka, som ikke får blod på hendene selv, men som tjener grovt på fiks omgang med loven? Tja. Han prøver bare å klare seg her i verden. Det gjør vi vel alle, sier Whitehead.

Bak fasaden

Underveis lærer Carney – og med ham leseren – ett og annet om hva som kan gjemme seg bak en tilsynelatende uskyldig fasade.

– Mange ulovlige bedrifter har en front som selger lovlige ting. Dopsjapper der forrommet har et kjøleskap med brus og en hylle nedstøva snacks, liksom. Når Carney kjører rundt i byen sammen med en av de ekte gangsterne han blir kjent med, ser han mer og mer det som er bak fak fronten. Tobakkssjappa som skjuler en gamblingbule, eller en bordell. Fasaden viser ikke den ekte byen, begynner han å forstå.

– «Harlem Shuffle» viser også at bak tilsynelatende enkle konflikter på gata, skjuler det seg et nettverk av underliggende konflikter. Klassekonflikt, rasekonflikt, konflikten mellom fattig og rik. Fra gateplan ser man ikke det maktspillet som foregår blant de aller rikeste på Wall Street, de som virkelig gjør seg rike på andres bekostning. Bokas prosjekt er å pirke forbi det åpenbare, og vise fram maktstrukturene som faktisk fins, sier Colson Whitehead.

[ – Hjemme i Iran er det ikke noen mottakelse å snakke om, dessverre (+) ]

Lurvete 70-tall

Han har alltid pleid å skrive veldig forskjellige bøker, annenhver mørk og tung, og morsom og lett. Men siden både Den underjordiske jernbanen og Nickel-guttene ble så mørke, og siden «Harlem Shuffle»-universet fortsatt fascinerer ham, har Whitehead bestemt seg for å bli i Harlem litt lenger.

– Jeg elsket alle karakterene jeg hadde tromla sammen, så jeg klarte ikke å gi slipp. Oppfølgeren til «Harlem Shuffle» er lagt til 1970-tallet. New York var en skikkelig lurvete by på den tida. Kriminaliteten var på sitt aller høyeste. Byen var konkurs, og måtte ta massive lån som ble finansiert med kutt i velferdsgoder. Ser man filmer fra New York på 70-tallet, er de alltid mørke og skitne.

New York

Så kom crackepidemien, så aids, siden 11. september og korona. Men nedtur følges alltid av opptur i New York, forklarer forfatteren.

– Det er en klisje, men New York er en by som stadig gjenskapes. Som reiser seg, igjen og igjen. Man går aldri tom for stoff å skrive om der.

– Det høres ut som du ruger på en trilogi?

– OJ. Eh. Ja… Avslørt! Jeg hadde ikke egentlig planlagt å si det, men siden du spør. Det blir en trilogi. Jeg klarer ikke å slippe Harlem helt ennå. Og hvorfor ikke? Jeg står fritt til å gjøre som jeg vil.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen