Øya 2023 oppsummert: Aldri et kjedelig øyeblikk

---

5

FESTIVAL

Øya 2023

Tøyenparken

---

[ Les de 25 andre sakene om Øya 2023 her ]

En av mine venner forteller en trist historie fra fredagen på Øya. Hun kom i prat med en person ved siden av seg, og spurte hva denne gledet seg mest til. – Depeche Mode, var svaret. Det triste her er at de aldri skulle til Øya, men spilte på Telenor Arena på Fornebu samme kveld.

Før og under Øya 2023 har mange gitt uttrykk for at de synes programmet er litt tynt i år. Artister som Beyoncé, Ed Sheeran og Coldplay glimrer ned sitt fravær. Dette er dessverre helt urealistiske forventninger. Depeche Mode er for store for Øya, men hadde festivalen eksistert da gruppa startet hadde de sannsynligvis stått på programmet flere ganger de første årene. I likhet med flere andre av dagens store stjerner. I 2023 spiller disse som oftest egne konserter på store idrettsplasser, på arenaer som gjerne tar to-tre-fire ganger så mange mennesker som Tøyenparken har plass til. Hver og en av dem hadde spist opp hele budsjettet til Øya alene. Og kanskje neste års attpåtil.

[ Sigrid på Øya: En stor triumf til slutt ]

Vi kjenner ikke budsjettene som ligger bak, men en festival av Øyas størrelse har kanskje ikke råd til å hyre mer enn et par-tre internasjonale stjerner fra nest øverste divisjon hver gang. Og selv da er årets store navn som Blur, Lorde og Boygenius sannsynligvis bare tilgjengelige onsdager og torsdager, siden honorarene stiger i helgene.

Bak de store overskriftene begynte Øya-fredagen med en herlig opptreden med Tuva Syvertsen og Valkyrien Allstars presis klokka to. Det er lenge siden de var en trio med hardingfeler. Nå spiller de folkpop med sterke sanger og sjarmerende selvsikkerhet, og ble mottatt med stor jubel.

Etter «Valka» kunne vi vandre lykkelige rundt i attraktiv norsk musikk, mer enn det går an å rekke over for ett menneske. Malin Pettersen hadde bare antydninger igjen av country i sangene sine, men sang innbydende melodiøs pop. De unge jentene i Veps spilte hardere poprock, og var blant mange som gir uttrykk for hvor stort det er for dem å være til stede på disse scenene. Skaar kom med fengende skamløs pop, mens Beharies søte soul igjen viste ham som et av de største nyere talentene i landet. Kristoffer Lo (ex Highasakite) og Thomas Järmyr (ex Motorpsycho) kom med sitt nye hypnotiske prosjekt Slowshift, med strykere fra TrondheimSolistene, og sang av Fay Wildhagen og Kristian Kristensen. Alt dette, og enda mer i løpet av noen ettermiddagstimer, før festen begynte for alvor.

De som synes at dette programmet et tamt mener sannsynligvis at det ikke er så mange her de har hørt om fra før. Men det er her Øya kommer fra, fra det alternative konsertmiljøet i Oslo rundt århundreskiftet. Nå kan de presentere artister som enten har vokst i takt med festivalen, eller er nye og lovende med de samme potensialet som de som var unge og lovende for 20 år siden.

Likevel er det altså mange som helst skulle hørt Harry Styles, Rhianna eller The Weeknd her oppe på Tøyen. Dette gir de uttrykk for ved å ikke bry seg om at det står noen helt andre på scenen og spiller, og de gjør sitt beste for å overdøve dem. Dette ser bare ut til bli verre fra år til år. Vi opplevde respektfull taushet under tidlige konserter med Susanne Sundfør og Beharie, men når festen har vart en stund og mørket faller på er det ikke ørens lyd å få blant publikum. Bakover i forsamlingen er det et forferdelig spetakkel fra folk som er mye mer interesserte i seg selv enn i musikken. Selv lenger framme var det umulig å høre hva Håkan Hellström sa mellom sangene sine.

Lørdagen begynte med den tradisjonsrike formiddagskonserten allerede klokka 13, i år med et sterkt utvidet Big Bang, etterfulgt av joik og pop med Katarina Barruk. Også denne dagen gikk det slag i slag, i høyt tempo. Gard Nilssens Supersonic Orchestra har vært en suksess på jazzfestivaler et par år, en supergruppe med toppet besetning i alle ledd. Bandlederen fortalte at å spille på en festival med så mye forskjellig musikk plasserer seg «øverst på dritfettskalaen». Han laget musikken i bandet sammen med saksofonisten André Roligheten. Begge var også med på konserten til Susanne Sundfør, som står igjen som en av Øyas fineste i år.

[ The Soundtrack Of Our Lives på Øya: Den store lyden av livet (+) ]

Nils Bech tok med seg dansene fra Nasjonalballeten sin forestilling med til Øya. Dette er i likhet med Supersonic Orchestra en helt annerledes opptreden enn vi er vant til å se på festivalens hovedscene, og begge fikk sannsynligvis spille for sitt største publikum noensinne. Sånne oppsett gjør Øya unik. Kort etter er vidt forskjellige amerikanske artister som Yo La Tengo (alternativ rock) og Makaya McCraven (souljazz) på hver sin scene samtidig. Frykten for å få glipp av noe inne i denne store bobla er til å ta og føle på.

Den største konserten vi ikke har anmeldt fra Øya kom fredag med den amerikanske supergruppa Boygenius – Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker. De spilte uforklarlig nok på den mellomstore Vindfruen-scenen, der det var altfor mange som ville se dem. De kom ironisk på til tonene av Thin Lizzys «The Boys Are Back In Town», og var helt vidunderlige for den delen av publikum som fikk hørt dem ordentlig. Lenger bak ble det mer av det evinnelige maset, for ikke å snakke om lekkasjene av lyd fra andre scener, som også har vært en stor utfordring i år.

[ Jonas Benyoub fikk med Karpe på Øya ]

Så skal det også komme et «på den andre siden»-synspunkt: Med den «kredible» profilen festivalen tilstreber har Øya blitt for stor for sitt eget beste. Det er ikke 20.000 mennesker i Oslo som er som er så interesserte i musikk at de er villige til å gi en rekke nyere navn en sjanse. Lørdag må vi anta at mange festivalgjester ikke kjente en eneste sang med artistene som spilte etter at Big Bang gikk av klokka 13.50, til Jonas Benyob kom på scenen 20.00, og fikk besøk av Karpe underveis. Det hadde ikke gjort noe å satse på noen mer folkelige navn på programmet innimellom. Så hippe er ikke hipsterne som frekventerer denne festivalen lenger. Listen over fremragende, populære norske artister som aldri har spilt på Øya er lang.

Neste år er det 25-årsjubileum på Øya. Det blir nok ikke Beyoncé, The Rolling Stones eller Åge Aleksandersen da heller, men vi kommer nok tilbake uansett.