Sigrid på Øya: En skikkelig triumf tilslutt

---

6

KONSERT

Sigrid

Øyafestivalen

---

Sigrid Solbakk Raabe kommer som avslutning på en lang Øya-dag der publikum har fått høre svært få sanger de kjenner fra før. Dette skal det bli en endring på. Først ser vi levende bilder av Sigrid som varmer opp bak scenen sammen med bandet sitt. Jubelen er allerede stor, men den er større når hun viser seg på scenen selv.

Sånn som tida går er det seks år siden Sigrid slo igjennom, og umiddelbart ble et verdensnavn. Hun har gjort suksess på festivaler som Glastonbury, Roskilde og Coachella, men også holdt kontakten med hjemlandet godt ved like. Det er bare fire år siden hun sist var på Øya, pandemi inkludert, og så sent som i fjor sommer avsluttet hun OverOslo på Grefsenkollen.

Nå sier hun at Øya er festivalen er den som har betydd for mest for hennes egen dannelse. Hun ble full og sovnet i gresset under en konsert med Marc DeMarco da hun var 16 år. Hun ble inspirert av Emilie Nicolas på Sirkus-scenen i 2014, og ser ut som hun er svært begeistret for å være hovedattraksjonen den siste kvelden av årets festival.

[ Øya blir ikke bedre enn med Bigbang ]

Hun begynner med «It Gets Dark», ikke en av de mest spenstige hun kunne valgt, men stemningen stiger med «Burning Bridges», og «Plot Twist», den første av de aller beste sangene hennes.

Etter den nevnte åpningshilsenen til Øya tar hun stemningen ned med «In Vain» og «Risk Of Getting Hurt». Men så kommer to strake sanger som minner om hvor mange strålende opplagte popsanger hun har bak seg, «Thank Me Later» og «Sucker Punch».

[ Håkan Hellström på Øya: Går hardt ut og øker på ]

Etter fire kvelder merker jeg at det er en litt annen stemning foran hovedscenen nå. Et yngre publikum som er mer innstilt på ha det gøy sammen med musikken, i stedet for å ha den i bakgrunnen for festen. I «Sucker Punch» hører vi for første gang i år allsangen runge foran hovedscenen på Øya. Dette kom sendt, men svært godt. Og det skal bli mer av dette senere.

Sigrid har gitt ut to album. Hun framfører godt over halvparten av det første, og nesten hele det siste. Og noen til: «Head On Fire», gitt ut med den britiske sangeren Griff, men her utmerket utført alene. Hun feiret også konserten med å gi ut en ny singel denne morgenen, «The Hype», som handler om usikkerheten rundt oppstusset som uvilkårlig kommer sammen med anerkjennelsen. En sang som føyer seg fint inn blant de beste på settlista.

Bandet som er nevnt innledningsvis er bare fire musikere, men det er vel litt programmering i bånn i tillegg. Det låter i alle fall tøft og organisk nok til å være en stor arenaproduksjon, og lyden er sannsynligvis den beste fra hovedscenen på Øya 2023. Dette øker trivselen.

[ Jonas Benyoub fikk med Karpe på Øya ]

Etter den fengende «Never Mind» dempes lysene og hun setter seg alene ved pianoet og spiller, som alle da skjønner, den skjønne og litt sørgelige «Dynamite». Så holder hun en lovtale til Ålesund før hun lengter hjem i «Home To You» – tydeligvis en sang som mange som ikke er fra Ålesund også har lyst til å være med på. – Satan, det var sykt koselig, synes Sigrid.

Er dere klare, roper hun, før den dype synthbassen signaliserer at «Don’t Kill My Vibe» er i anmarsj. Ekstasen foran scenen setter ny 2023-rekord. Og det bare fortsetter med mer disco og houseinspirasjon i «Don’t Feel Like Crying» og «Mirror». Hun har droppet «High Note» siden sist, den litt for sentimentale avskjedssangen, som ikke står i stil med resten av dette repertoaret. I stedet er det »Strangers» helt til slutt, som dansevennlig hi-NRG, en helt uimotståelig slutt på festen og hele Øyafestivalen.

[ Les alle sakene om Øya 2023 her ]