---
6
KONSERT
Bigbang
Øyafestivalen
---
Bigbang er en skatt, en urkraft i norsk rocks samtid som i sine beste stunder trekker med seg store folkemengder på pur energi og publikumsappell. De er kanskje ikke i utgangspunktet det typiske «novelty»-bandet som vanligvis åpner Øya tidlig på festivalens lørdagsmorgenen, på den tradisjonelle 13:00-slotten. Men aldri har vi vel sett så mange møte så tidlig som foran byens egen favorittrio på Øya.
Øystein Greni, Olaf Olafsen på trommer og Nikolai Hængsle kvitterte med overskudd, sjarm og eksplosiv torden, komplett med et litt smånervøst og digert guttekor under åpningen med «When The World Comes To An End» fra albumet «Frontside Rock’n’roll». Og rock skal det bli i alle former idet de gyver løs på instrumentalbulderet de åpnet Øya med på den aller første festivalen i 1999, den gang på Kalvøya.
24 år senere er Bigbang både Øya-adel og et kraftverk i norsk rock, og den timen de har fått bruker de på perfekt vis. Her kommer et par av de beste låtene fra sisteskiva «Le Californie», men også gamle og litt overraskende perler for kjernefansen, blant dem «Long Distance Man» fra «Electric Psalmbook»
Greni byr på seg selv og sin hverdagsfilosofi, som at når man lager seg en skive med geitost om morgen må man bruke en ostehøvel med rifler, da blir alt perfekt. Så «Lazy Eye», nok en låt som er overraskende i et konsertsett som dette, men like fin for det. Greni skjønner imidlertid at festival er festival, og ruller i gang morgenallsangen med «Wild Bird». Nå letter det i solsteiken på sletta, og det blir ikke mindre moro når «Welcome To the Mountain» får rom til å skape gullstemning langt opp i Tøyen-åsen, tung, deilig og sensuelt slagkraftig. Hængsle spiller bassen som var den arvet fra Motown og Greni crowdsurfer på pur lykke og publikums gunst. Dette er Øya på sitt aller aller beste. Og det slutter ikke der.
[ Depeche Modes mesterlige dans med døden (+) ]
Nå inviterer han inn hele, om ikke også et utvidet Tigerstate med «Onkel Svein på saksofon» og andre gjester, kort sagt et Oslo-kollektiv som er proppfull av blåsere, perk og tunge strenger. Først pumper de lekent opp funken i den herlige bagatellen «Cowboyboots and Speedos» ytterligere. En danser freestyler foran og drar opp stemningen inn mot «Summercrush» fra sisteplata, hvor Bethany Forseth-Reichberg synger stemmen som Victoria Hillestad ellers har på albumet. Bethany er ellers å finne i fine band som Mall Girl, og introduseres som «dronningen av Øya».
Tigerstate skal stå der konserten ut, og den fortsetter med en ny låt «Tune For Believers», en tung og funky sak med tung tubaføring. Denne kan Fieh glatt stjele som sin egen. Så starter «Another Kind Of Lonely» stille fra Greni med gitaren og Hængsle med bassen.
[ Håkan Hellströms store show på Øya (+) ]
Det skal ikke bli stille lenge. «Ylva, denne går ut til deg», roper Greni og så bygges det voldsomt opp til «Girl In Oslo» med hele Tigerstate-rekka og med koret bak og gjør den helt ny. Ikke minst fordi Greni sjenerøst gir bort vokalen på sin fremste signaturlåt til Natnael Tadesse Niguse, som med klokkeklar innlevelse drar Oslo inn i Curtis Mayfields «Move On Up» i en gnistrende, medrivende og nydelig versjon.
Om man ikke har tenkt det før, så hører man her hvordan Grenis Bigbang har røttene dypt plantet i den amerikanske honningkrukka full av soul, RnB og funk som har definert all den beste populærmusikken som finnes. Det er rett og slett noe av det beste vi har sett av Bigbang noensinne, et storbandlurveleven så elegant og dansbart at man knapt kan se for seg trioen tilbake i en svett rockeklubb. Og Greni selv er ikke bare navet i det hele, han er orkesterleder og en musikalsk malstrøm det i slike sammenhenger er umulig å unnslippe.
Dette kunne holdt på hele ettermiddagen, og hvilken dag det ville blitt der i sola, på gresset. Men vi takker for øyeblikket, et av de beste i Øya-historien.
