---
5
KONSERT
Depeche Mode
Telenor Arena
---
Det er et sus av storhet over at Depeche Mode reiser rundt som selve beviset på synthrockens og den elektroniske popens sterke appell, over tre tiår etter begynnelsen. De ligger til grunn for nesten all ny musikk som har dannet nye sjangerbegrep siden den gang. I Telenor Arena, på den aller siste stoppen i Europa for denne gang, viste de et overskudd og en samstemthet som man på forhånd knapt turte håpe på.
Depeche Mode er mørke, mystikk og botsøvelser, men også glede, lettsindig synd og en dansbar letthet som frir til kroppen vel så mye som til hodet. Noen artister som har holdt på så lenge som bandets eneste gjenværende originalmedlemmer Dave Gahan og Martin Gore har gjort, har for lengst stivnet i sine egne klisjeer. Onde tunger vil ha det til at det har fansen til disse artistene også gjort.
Depeche Mode har vist seg å være et unntak rent musikalsk, men etter rundt 20.000 publikummere i Telenor Arena å dømme, har de kanskje ikke en legendestatus som tiltrekker seg så mange nye og unge fans som man skulle tro. Men de har holdt ut i tykt og tynt. Dette er de ermløse T-skjortenes og vestenes aften, og da snakker vi ikke bare om bandets egne kostymer. De har også hatt sine opp og nedturer, og ikke minst har vokalist Dave Gahans egne demoner gjort sitt beste for å ta livet av han. Det er tilbakelagte stadier, men Martin Gores musikk og penn lar aldri nærværet av destruksjon og død slippe helt ut av syne.
[ Håkan Hellströms store show på Øya (+) ]
Denne kvelden, og «Memento Mori»-turneen helt generelt, minner oss da også om livets forgjengelighet. Videoskjermene på flankene og det store videobakteppet i midten med en stor M skrevet over det hele, skal understreke dette til fulle i løpet av kvelden. To timer og femten minutter har de satt av, og de klokker ut på sekundet. Lite er overlatt tilfeldighetene, men det velregisserte showet føles aldri statisk. Det har alltid vært Depeche Modes styrke i konsertsammenheng.
Låtlisten i Telenor Arena inneholder en rekke helt nye titler, men du verden for en hitkatalog de har å øse fra, og det lenge før de kommer fram til de obligatoriske avslutningslåtene. Som den boblende bruspulverpoppa «Just Can’t Get Enough», «Never Let Me Down Again» og selvsagt «Personal Jesus». Mens bandets konserter gjennom årene har vært av varierende kvalitet, er limet intakt denne kvelden. Gahan synger med en modnere styrke enn noensinne, og den veier opp for at noe av klarheten er borte og at han ikke alltid helt treffer der han skal. Lyden i Telenor Arena er en diskusjon for seg, som alltid. Men vi har hørt det verre.
De åpner med to låter fra det siste albumet «Memento Mori». Først «My Cosmos Is Mine», som fra første stund påminner oss om døden med tekstlinjene «No rain, no clouds/No pain, no shrouds/No final breaths/No senseless deaths». Ljåen følger på alle vis inn i «Wagging Tongue», en sang om å møtes igjen på den andre siden, og smerten ved å oppleve at nok en engel dør. Dave Gahan blir med Depeche Mode denne kvelden en Kharon over elven Styx, uten at den rollen egentlig er ny. Bandet har alltid vært blant de fremste eksponentene for å sette ord på død, synd, åndelige rier og sydende sensualitet og sex. Dette har bragt dem til verdens største stadioner gjennom flere tiår. Allerede i 1989 dokumenterte de den storslåtte «Music For The Masses»-turneen med konsertalbumet «101».
[ Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya (+) ]
Det var likevel ikke gitt at showet som nå besøker Norge skulle bli det det er blitt. Da keyboardist Andy Fletcher brått døde i fjor bare 60 år gammel, kunne utfallet for bandet som da ble en duo blitt noe helt annet. Men Depeche Modes femtende album «Memento Mori» var da allerede innspilt, og den dystre tematikken lå fast som ved en skjebnens ironi. Gitarist Martin Gore og Dave Gahan gikk dermed videre med Depeche Mode også som et livband. De uttalte at dette hadde «Fletch» ønsket. De gjør det uten å hente inn ytterligere mannskap. Bandets turnémusikere siden slutten av 90-tallet, trommeslager Christian Eigner og keyboardist, bassist og annet Peter Gordeno, tar over oppgavene Fletcher hadde.
I Telenor-hallen er det låten «World in My Eyes» som løfter fram minnet etter Andy Fletcher. En remikset versjon dediseres til han idet bilder i svarthvitt fyller de tre skjermene dobbelt opp. Selvsagt tatt av Anton Corbijn, fotografen som ga oss de tidløse visuelle minnene av Depeche Mode.
Vi skulle gjerne sett Fletcher der i levende live, fargerik og stille som han gjerne var. Han gjorde kanskje ikke så mye ut av seg rent fysisk, men han var en klippe i DM-kaoset.
Martin Gore er låtskriveren som på en kveld som denne også briljerer vokalt mens han driver det hele med gitaren. Når «Walking In My Shoes» fra «Songs of Faith and Devotion» kommer, er han i sitt ess, kulere enn noe annet som har kommet ut fra Basildon i Essex. Bandets virkelig samlende effekt kommer så med «Everything Counts». Allsangen runger for første gang og publikum gynger til den tunge bassen før Gahan i vest med rød ryggtavle går helt ytterst på catwalken og overlater alt til ivrige tilhørere. Allerede nå er dette en begivenhet av en konsert som setter bandets status i perspektiv. Siste kveld på denne delen av Europaturneen, og du skal ikke se bort fra at den store tilstrømningen av internasjonale og særlig britiske DM-fans pisker massen til nesten hysteriske høyder.
[ Pur punkglede med Sløtface (+9 ]
«Precious» er neste låt ut, og intensiteten holdes oppe av Gahans uforskammet fyldige stemme inn mot det første av konsertens to litt mediokre sekvenser. «Speak to Me» tar det hele ned, riktignok tung, spartansk buldrende og med vokalen som en tung hammer hvilende over det hele, før vi er over i «Soul With Me». Vi må jo gjennom Martin Gore-balladene, og denne tar det helt ned igjen via «A Question of Lust».
Det sier noe om Depeche Modes evne til å være relevante at de følger opp dette med «Ghosts Again», en av de nye låtene skrevet sammen med Richard Butler fra Psychedelic Furs. Det er en av de beste sangene på hele «Menento Mori»-albumet, og teksten gir frysninger på ryggen i en stund som denne, men så er vi snart tilbake til sangene fra «Songs of Faith and Devotion». Hiten «I Feel You» får veggene til å riste når publikum på tribunene lar sete være sete, reiser seg og veiver med hender, never og andre lemmer mens de synger av full hals. Denne delen av konserten topper seg her og med etterfølgende «A Pain That I’m Used To».
Alle band har vel å merke en sang som av en eller annen grunn føles ubetydelig. For Depeche Modes del er det «Wrong». Når den spilles kommer plutselig fem tusen på at de akkurat der og da må løpe ut på toalettet i god tid før den beste hitrekka kommer helt til slutt.
Før det får vi en aldeles nydelig versjon av «John the Revelator», fra albumet «Playing The Angel», som viser at selv synthpopen har røtter. Så «Enjoy the Silence», som er alt annet enn stillhet. Dette er låten for å gå lavt, gå høyt og danse slik man gjorde på 90-tallet ispedd soloer. Et realt Martin Gore-øyeblikk før salen går i svart.
Ekstranumrene starter med «Waiting for the Night», en ballade med kjerneduoen på scenen, smertefull men med lindring som et gjennomsyrende tema. En vakker og storslått sang som understreker hvorfor det er så vanskelig å ikke ha en mening om Depeche Mode. De er både verdens beste og verdens fjerde verste band. Nå har Gahans vest blitt blå og ikke rød, og de gyver løs på «Just Can’t Get Enough».
Det er en fullrigger av en popversjon som tar det hele i havn, og allsangen vil ingen ende ta. Gahan og bandet passer da også på å pense den inn i evigheten med mye gestikulasjon uten akkompagnement.
To låter gjenstår. «Never Let Me Down Again» først, obligatorisk, nødvendig og velkommen. Så selvsagt helt til slutt «Personal Jesus», en sang som i sin roterende tyngde minner oss om hvilken fabelaktig låtskriver Martin Gore er og hvor stor formidlingsevne Dave Gahan besitter. Noen av oss har for lengst latt oss frelse av Johnny Cash-versjonen, men når Depeche Mode her avslutter hele konserten med sin egen versjon, er det summen av britisk tro og tvil i et popgyllent og rocka nøtteskall.
