Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya

---

6

KONSERT

Blur

Øyafestivalen

---

Blur er en av sommerens store festivalattraksjoner. De spilte for 180.000 over to kvelder på Wembley Stadion for en måned siden. Ikke for fullt så mange på Øya, selv om det er tett-i-tett med folk i Amfiet. Likevel er det utvilsomt en begivenhet at de er her igjen, årets største navn på plakaten, ti år etter forrige gang.

Ikke alle på Øya liker å bli minnet om dette, men det er også over 30 år siden Blur slo igjennom. De var sentrale gjennom den såkalte britpopæraen på 90-tallet, men klarte i motsetning til mange andre fra denne tida å ta vare på medgangen. De har vært borte i perioder, mens Albarn har holdt på med andre ting. Det er bare ett år siden han sist avsluttet en kveld på Øya, da med sitt enda mer eventyrlystne Gorillaz. Nå er han her igjen, med Graham Coxon (gitar), Alex James (bass) og Dave Rowntree (trommer), med en entusiasme som om Blur var noe de nettopp hadde funnet på.

[ Les alle sakene om Øya 2023 her ]

Blur er et gåtefullt band. Sangene på det nye albumet «Ballad Of Darren» er ofte innadvendte og lengtende, og ganske så voksne. Ikke så overraskende fra en gjeng i 50-60-årsalderen. Men kan man ikke holde på med sånt en hel festivalkveld. De begynner likevel med en av de mest saktmodige nye sangene, nydelige «The Ballad», som er akkurat som tittelen antyder, med Damon Albarn sittende ved pianoet

Det går ikke så lenge før de begynner å bråke. «St. Charles Square» er den tøffeste rockelåten fra det nye albumet, og sitter som et skudd. De som blir urolige for at de nå bare skal spille nye sanger får umiddelbart 32 år gamle «There’s No Other Way», en av sangene som først antydet at Blur kunne bli store. Albarn har tatt fram Blur-megafonen. Han spretter entusiastisk rundt på scenen i den nesten like gamle punkpastisjen «Popscore». En akustisk gitar kommer på for kveldens første gamle topphit, «Beetlebum».

Nå er det Damon Albarn, som har gjort sine undersøkelser på festivalområdet tidligere på dagen, vinker til oss oppe i presseteltet, og spør om det er tilfeldig at dette ligger rett ved siden av en vinbar som heter Seriøs? Ingen fare kan jeg forsikre om! Jeg vinker tilbake. «Goodbye Albert» er enda en av de litt sørgmodige nye sangene. «Trim Trabb» blir et herlig skramlende avbrudd, men går over i langt hardere «Villa Rosie», akkurat 30 år gammel den nå, og disse overgangene understreker hvordan Blur kan kombinere fortid og nåtid, og få alt til å gå opp i en høyere enhet.

[ Robbie Robertson er død - en bit av grunnfjellet i amerikansk musikk er borte ]

Nå er det på tide med flere hits. «Coffee And TV» får opp stemningen foran scenen, som hittil har vært noe avmålt, uansett hvor godt Blur har spilt. Albarn mener kvelden har vært litt for behagelig så langt, jeg synes det har vært greit nok, men ha slenger jakka og går i gang med «Country House», sangen de tok innersvingen på Oasis med i 1995, og går helt ned til publikum for å hisse opp stemningen ytterligere. Livlige «Parklife» gjør sitt for å holde den ved like.

«To The End» går tilbake til den vakre melankolien Damon Albert behersker så godt, før «Barbaric» igjen minner om at deres nye sanger ikke står nevneverdig tilbake for de gamle. Men gruppa har enda et gir igjen.

[ Kort, men svært godt fra Susanne Sundfør på Øya ]

Det skal ikke mange pianotoner til for å kjenne igjen «Girls And Boys», og vi har nådd et nytt nivå i festlighetene. «Advert» er mer megafonpunk, og leder fram til det som alltid vil være høydepunktet på en konsert med Blur. Rowntree teller opp med trommene, hele Tøyenparken skråler «whoo hoo», og gruppa spiller «Song 2» som om det ikke var noen dag i morra.

Hvor går de etter dette? Enda en nedstemt trist sang, selvfølgelig, «This Is A Low», som understreker disse effektive kontrastene hos Blur. Og den enda mer stemningsfulle «Tender». Og enda en ny sang i samme ettertenksomme leie, «The Narcissist». Og helt til slutt, den trøstende «The Universal», med sitt omkved om nå kan alt skje. Og det gjorde det vel på denne konserten. Blur bekreftet av de hører med blant tidenes beste britiske band.