---
5
KONSERT
The Soundtrack Of Our Lives
Øyafestivalen
---
Det har gått elleve år siden The Soundtrack Of Our Lives sa takk for seg med en serie konserter som de dedikerte til sine ulike plater. At denne gjengen skulle stå sammen på scenen igjen var det få som så for seg, men denne sommeren har det skjedd. En konsert i Sverige, en i Spania og en i Norge. Øyafestivalens publikum er dermed medlemmer av en eksklusiv liten klubb som nå kan krysse av for å ha sett et av Nordens aller største rockeband tilbake i sitt rette element.
Det var faktisk ganske overraskende at Sirkus-scenen i det store teltet ikke ble fullsatt denne aller siste kvelden på Øyafestivalen i 2023. The Soundtrack Of Our Lives var hovedgrunnen til at mange kom på Øya denne dagen, som ellers bød på mange mindre artister, særlig i skjæringspunktet mot jazz, men når det ble god plass på sidene og bakover hele konserten gjennom, skyldtes det enten at Sigrid på hovedscenen Amfiet tviholdt på publikum, eller at få utover et visst segment har et sterkt forhold de svenske legendene.
De som var der kan vel kalles Øyas opprinnelige kjerne, de fleste fans av bandet fra opprinnelsen eller av det store slektstreet medlemmene sokner under. Vel var de svenske, men de var også lydsporet til den alternative og rocka delen av Oslos uteliv på 1990-tallet og et tiår framover. Tenk klubber som Rockall, Last Train og Øya-initierende So What.
[ Øya 2023 oppsummert: Aldri et kjedelig øyeblikk ]
Her vanket folk som kjente Sveriges svar på The Stooges, Union Carbide Productions. I dette legendariske bandet spilte Ebbot Lundberg en sentral rolle. Og The Soundtrack Of Our Lives er da også en historie for seg, for lang til å gjengis her og nå. Men kortversjonen er at Lundberg og to andre medlemmer fra Union Carbide Productions danner The Soundtrack Of Our Life (TSOOL) i 1995, og holder det gående fram til de avslutter det hele med en myteomspunnet konsertserie i 2012.
Vi snakker om Göteborgs fyldige gullalder hva gjelder garasjebrygget rock, men i TSOOL blandet vokalist og bandleder Ebbot Lundberg også inn pop, progrock, lange utflytende partier av svevende psykedelika og ikke minst en bitte liten dose humor hvor for eksempel Donna Summer rett som det var kunne dukke opp gjennom musikalsk parodier. Hvor humoristisk badesandalene til Lundberg på Øya skal tolkes, overlater vi imidlertid til andre å bedømme.
TSOOL skulle uansett den gang vokse til å bli et band som nådde langt utover både Göteborgs og Nordens grenser, og ble blant annet valgt som supportband av Oasis da de var på høyden. Låtene de etterlot seg står igjen som påler i rockhistorien, og 2023-konserten på Øya viser at det er krutt igjen.
Ebbot Lundberg er gråere i skjegget og mer dratt i fliret, men seg selv lik. Han stiller i en fotsid kjortel med bandets emblem på ryggen, store smykker og altså badesandaler. Om de er av plast er jaggu ikke godt å si. Mer «rock» blir det uansett ikke. Gitarist Ian Persson gjemmer seg under en hatt, mens hovedgitarist Mattias Bärjed (50) gjør de villeste sparkene og splitthoppene Øya har sett dette året.
Bärjed har ved siden av hardcore-bandet Refused de siste årene blitt en av Sveriges mest brukte filmmusikkomponister, i blant annet serien «Händelser vid vatten». Og han er TSOOLs store visuelle profil ved siden av Ebbot, som sannsynligvis ikke har gjort et splitthopp på denne siden av unionsoppløsningen. Martin Hederos, etter hvert også kjent som den ene delen av Hederos & Hellberg, gjør derimot mye ut av både seg selv og synthen på flanken.
De starter offensivt. Først «Manra Slider», så følger gromlåter som «Firmanent Vacation» og «Galaxy Gramophone». Ebbot Lundberg står som en religiøs klippe i midten. Han ble vel den mest stedfaste frontfiguren på Øya dette året, og det skulle ikke forbause noen om han står der i Finnmarksgata ennå, men pondusen også stemmemessig og i tilstedeværelsen veier opp. Lundberg er en legende, men uten stemmen på plass ville ikke dette blitt den kvelden den ble. Han bruker litt tid, men under «Grand Canaria» skrur den seg inn, og opp, inn i de lyse partiene, etter hvert inn i parodiene, inn i alvoret og de episk dronende partiene der han går foran som en guru på misjonstokt.
Det skjer noe i konserten midtveis, rundt «Second Life Replay» som på et tidspunkt tar det hele akustisk og rolig ned, men begynnelsen bedrar. Lundberg finner her dypet i stemmen, bandet bygger opp til torden. «Broken Imaginary Times» ikke lenge etter som en mektig manifestasjon av hva bandet en gang var og fortsatt kan være, og derfra og ut gliser også Lundberg.
De gir oss «Instant Repeater 99» og «Nevermore», med store rufsete fuzzsveip over rockehistorien, og så helt til slutt «Passover». Den er TSOOLs kanskje mest håpefulle sang, om at det aldri er for sent, at det alltid er noen som venter på deg. Ebbot Lundberg vrenger sjela og stemmen så kjortelen blafrer. Dette er håpet og avslutningen Øya trengte, et melankolsk lys inn i mørketida fra et band som til fulle viste at nei, det er aldri for sent.
