Håkan Hellström på Øya: Vel har han gått hardt ut, men så øker han på

---

6

KONSERT

Håkan Hellström

Øyafestivalen

---

Håkan Hellström er en av Skandinavias største popstjerner. Når han nå avslutter sommerens turné på hovedscenen på Øya kommer han fra fulle tribuner på Stockholm Stadion. Det var denne Øya-kvelden som ble først utsolgt i år, til tross for at over 20.000 er på konsert med Depeche Mode på Fornebu samtidig. Så mange er det ikke på Øya, men det er flere enn nok som har samlet seg foran den store scenen.

Hellstrøm er en av Øya-generasjonens fremste representanter, selv om han kommer fra Sverige. I begynnelsen av århundret spilte han på den lille klubben So What i Grensen i Oslo, der Øyas bookingsjef Claes Olsen også lærte seg faget. Siden har begge steget i gradene. Hellstrøm begynner tidlig, kl. 21. Øya stenger kl. 23, så dette er en antydning om at han har tenkt å holde på en stund, og gjøre et fullt konsertsett.

[ Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya ]

Trommeslageren og perkusjonisten begynner å piske opp stemningen med intense trommevirvler. Bandet kommer på én etter én, et stort kor og orkester i gøyale gevanter, dusinet fullt, som kommer til å sette et sterkt preg på kvelden. Hellström entrer scenen inn i et slags Prince-antrekk, i bredbremmet hatt, rett ut på catwalken som et signal om at nå blir det liv. «En vän med bil» og «Den här gången är det på riktig» er tidlige indikasjoner om hvor hektisk dette blir. Teksten til sistnevnte ruller bak ham på storskjermen, og inviterer til allsang på grensen til det forsvarlige. De sterke soulrytmene bruker han til å danse som Prince også. Det er et greit forsøk, og sangen avsluttes med noen takter av «Dancing In The Moonlight» (King Harvest) med fin effekt. Hellström elsker sin gamle popmusikk.

Få har flere storslåtte sanger til festbruk enn Håkan Hellström. «Anthems» heter det på engelsk, vi kan kalle dem jubellåter eller fanesanger, med refrenger som er spesielt godt egnet til rungende allsang. Disse utnytter han her for alt de er verdt.

[ Beharie på Øya: Sterke sanger fra sjela ]

«Kom igjen Lena» er parafrasen over «Come On Eileen», og inspirasjonen fra Dexys (nytt album ute, folkens) er åpenbar. Nå begynner dette å se og høres ut som et vekkelsesmøte. Den gamle gospelsangen «My Soul’s Got A Seat Up In The Kingdom» kommer som en intro til «Du gamla» og «Kärlek er ett brev», der han blir utfordret av medsangeren La Gayla Frazier, og resten av koristene når den avsluttes med noen strofer av «Purple Rain». Som om vi ikke hadde skjønt inspirasjonen for alt dette allerede.

For nå er det tydelig hva Hellström skal prøve seg på: Å lage et ordentlig, gammeldags soulshow. Hvis James Brown var den hardest arbeidende mannen i showbusiness er Håkan Hellström i kveld den hardest arbeidende showmannen i Skandinavia. Han raser videre i «To steg från paradis» og «Ramlar». Vel har han gått hardt ut, men nå øker han på.

Og så stopper han opp for å holde en tale, men den er det er umulig å høre, siden det er så mange andre rundt meg som har så mye de skulle sagt til hverandre. Men han tar fram et munnspill, som en intro til den fine balladen «Jag vet hvilken dy hon varit i». Også den like smektende «Det är så jag säger det» høres ut som søt soulmusikk her, og settes sammen med en bit av Eldkvarns «Kärlekens tunge» og Alphavilles «Forever Young». Og sånn går nå denne kvelden: Hver gang det blir for mye av det gode tar han settet i en ny retning. Før han går tilbake til det gamle igjen.

«Känn ingen sorg for mig Göteborg» spilles i en rytmisk utfordrende versjon, men folk omfavner den, og artisten, som nå igjen har tatt seg så langt ut i mengden det går an å komme på podiet. Med «Din tid kommer» begynner det igjen å bli uklart hvor lenge dette tempoet kan vare. Og han går av scenen med en halv time igjen til stengetid i Tøyenparken. Det er opplagt at han mer på lager.

Etter denne kunstpausen kommer Helström tilbake i ny «kostym», og synger den gamle visa «Nordhemsgatan leder rakt in i himlen». Like følsom som «Det kommer aldrig va över för mig», bare i hver sin ende av intensitetsskalaen. «I’ve got ants in my pants», roper han begeistret, et gammelt James Brown-motto selvfølgelig, og det koker godt mot slutten når han rocker videre i «En midsommarnattsdröm».

Selvfølgelig skal det også bli mer visesang før det er over for ham, i «Lovsång», en lovesong av de mest entusiastiske og optimistiske. Han takker publikum, synes selv det har gått «hyfsat OK» for ham i Oslo, og det kan vi godt si oss enige i. Skikkelig OK, og enda litt til. For å understreke dette får vi høres den vidunderlige sommersangen «Valborg» også, mens ti tusen mobiltelefoner lyser opp på sletta. «Du kanskje aldrig får den du vill få/men du får mig», synger han. Og takk for det.

[ Les alle sakene om Øya 2023 her ]