Øyas lykkeligste sjarmbombe

---

5

SKAAR

Øyafestivalen

---

Fire hvitkledde gutter ankommer scenen og plasserer seg bak hvert sitt instrument. De begynner å spille, og holder publikum på pinebenken to gode minutter før Skaar kommer ropende og hoppende inn på scenen i fullt festivalantrekk: et skinnende sølvskjørt og masse frynser (akkurat det viste seg å ikke være et sjakktrekk).

«Quite now» får åpne showet. Et godt valg. Selv om den ikke er blant Skaars fem mest avspilte sanger på Spotify, kan mye tyde på at det er en låt mange har kjennskap til fra før av likevel. Flere og flere strømmer til foran Vindfruen, og Skaar bekrefter umiddelbart at hun er vant til å stå på en scene. Men ikke bare det. Hun viser at hun elsker det.

Les alt om Øya 2023 her!

«En. To. Tre: Har dere det bra?» roper hun ut til publikum, som står og steker i solen som valgte å dukke opp til slutt. Skaar sier hun har gledet seg til å synge for øyapublikummet, og det virker som gleden er gjensidig, for folk synger med fra første sekund, mens Skaar nesten aldri står stille.

[ Pur punkglede med Sløtface (+) ]

Hilde Skaar, som går under artistnavnet Skaar, debuterte som soloartist i 2018 med låten «Higher Ground». Året etter ble hun nominert til årets nykommer under P3 Gull. Siden har hun sluppet to album og blitt nominert til flere priser. 25-åringen har også gjort seg bemerket utenfor Norge, og ble invitert av den norske kongefamilien til å bli med til Chile for å representere norsk kultur. Ikke et dumt valg det, kongefamilien. Hvis Skaar er et bilde på Norge, er vi nordmenn fulle av liv, store smil og smittende humør.

Skaar er kanskje Øyafestivalens blideste artist. Hun gliser fra øre til øre og ser genuint lykkelig ut der hun står, selv om mange av tekstene hennes har ganske triste undertoner. Flere av hennes mest kjente låter gjør det lett for de som hører dem å finne fram dansefoten, men når Skaar legger seg nedpå, synger hun skjørt, klokkerent, hest og modig. Når rytmen og volumet skrus opp derimot, åpner hun stemmen sin og bærer de høye, sterke og lange tonene like fullt.

«Imposter syndrome» er hennes nyeste låt, som ble sluppet forrige uke. Likevel høres det ut som flere av Vindfruens ankomne har lært seg den allerede. Den handler om noe mange nok kjenner seg igjen i, men Skaar synger med en god dose humor og sjarm, og introduserer den med å spørre om noen gjemmer seg på do iblant, eller er redde for folk, men glad i å ha det gøy. For sånn er jeg, sier hun, og synger «I’m a fraud, I’m a fake, I’m an imposter». Vel, hun er i hvert fall ikke falsk der hun står i dag, og beviser at hun aldri bør være i tvil om at hun kan det hun driver med.

[ Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya (+) ]

Når hun bestemmer seg for å strippe det hele ned litt, og tar fram kassegitaren, oppstår det et problem. Frynsene! «Dette skulle egentlig være et inderlig og fint øyeblikk, men nå ble det helt frynsebonanza her. Vi prøver, si ifra hvis det blir stygt», sier hun. Men så legger hun til «Vent, jeg angrer, ikke si ifra». Skaar kan redde seg ut av det meste av frynsete eller tekniske feil, så lenge hun beholder sjarmen. Det kler henne å synge akustisk, publikum er oppmerksomme. Flere holder rundt hverandre, med blikket festet enten på hverandre eller Skaar. «Hihi, det gikk bra», sier hun, og publikum ler. Flere ganger ler de, faktisk, for Skaar er en sjarmbombe der hun står og innrømmer sine klumsete sider.

Da Skaar lærte seg å spille gitar, var det «Nothing else matters» (Metallica), «Sweet home Alabama» (Lynyrd Skynyrd) og «Wonderwall» (Oasis) det gikk i, sier hun. «Så nå skal jeg spille en mash-up av de tre. Nei da. Jeg kødda. En annen gang, kanskje», sier hun til nok en latter i publikum, før hun spiller en akustisk versjon av sin første låt, «Higher Ground», istedenfor, men like fullt velkomment.

[ Svart sommerfugl i taktfast dans (+) ]

Når de har én låt igjen, gir hun publikum beskjed om at hun trenger at de fuckings klikker, før hun smeller i gang «Something like this» med sitt treffsikre band som hele veien har ryggen hennes. Publikum følger jublende med. Enkelte hopper. Høyt. Kanskje får hun litt overtenning i noen av de høyeste tonene, et godt stykke uti konserten, men hun henter seg fort inni igjen, ler av at hun nok en gang sitter fast med frynsene sine, instruerer publikum til å synge med, før hun gir dem et stort smask og takker smilende for seg.

[ Det er litt autopilot over Pusha T i Tøyenparken (+) ]