---
4
FILM
«Renfield»
Regi: Chris McKay
USA – 2023
---
Nicolas Cage har hatt en livslang fascinasjon for mørkets fyrste, og båret på en drøm om å sette hjørnetennene i denne vampyr-rollen siden han startet som skuespiller. Han fikk sjansen til å spille en slags blodsuger i «Vampire’s Kiss» (1988), og leverte en av sine mest forrykte prestasjoner noensinne – der Cage beviste sin dedikasjon til fagfeltet ved å spise en saftig kakerlakk foran kamera. På et tidspunkt tilbragte Cage angivelig en natt i ruinene av Draculas slott i Transilvania, bare for å suge opp atmosfæren – så dette er virkelig en rolle han var født til å spille.
I årenes løp er det laget over to hundre filmer med Dracula (ikke iberegnet de utallige vampyrfilmene han inspirerte), men ingen av dem likner på «Renfield». En actionfylt splatter-komedie om dysfunksjonelle forhold, som dessuten er en direkte oppfølger til Universal-klassikeren «Dracula» fra 1931. Cages tolkning av den gamle greven er ingen misforstått romantiker; men et manipulativt monster med megalomaniske planer om gjøre hele menneskeheten til slaver. Han er dessuten en smule passiv-aggressiv, sarkastisk og behandler sin personlige assistent R.M. Renfield (Nicholas Hoult) skikkelig smålig.
De luksuriøse tidene da mørkets fyrste kunne briske seg i et staselig slott er for lengst forbi, og nå har Dracula søkt dekning i et kondemnert sykehus i New Orleans mens han kommer til hektene etter sitt siste basketak med vampyrjegere. Renfield sendes ut for å finne blodgivere, men han er stadig mer desillusjonert over sin patetiske tilværelse. Frynsegodene inkluderer udødelighet, superstyrke og alle insektene han klarer å spise, men ellers kan man trygt si at arbeidsforholdene suger.
I det siste har Renfield dessuten begynt å få moralske betenkeligheter om å mate arbeidsgiveren sin med uskyldige mennesker, så han har begynt å jakte etter ofre i en støttegruppe for folk fanget i usunne forhold – og går til angrep på de avskyelige partnerne deres. Dracula forventer seg en busslass med saftige heiagjengledere, eller i det minste noen velsmakende nonner. Han er slett ikke fornøyd over å måtte nøye seg en lavkaloridiett bestående av uspiselige drittsetter som hører på ska-musikk. Under gruppeterapien begynner Renfield å innse at han selv er fanget i et veldig usunt avhengighetsforhold med en narsissist, og gjør et krafttak for å bryte grepet til sin «mester».
[ «The Inspection» føles som en autentisk og gjennomlevd selvbiografisk beretning ]
Han skifter ut den fillete garderoben med fargerike klær fra varehuset Macy’s, leier seg en hybelleilighet og bygger opp selvtilliten flere hakk. Han faller for trafikkonstabelen Rebecca Quincy (Awkwafina), som ser ut til å være den siste ærlige politibetjenten i en by der alle mottar bestikkelser av det fryktede Lobo-kartellet. Dracula akter slett ikke i å bli plassert på sidelinjen mens Renfield prøver å finne seg selv, så han inngår en allianse med dop-baronessen Bellafrancesca Lobo (Shohreh Aghdashloo) og hennes klysete sønn Teddy (Benjamin Schwartz). For oss som er fans av Nicolas Cage er det litt skuffende at hans Dracula mest ender opp med å bli en bifigur her, men Cage gjør maksimalt ut av de få scenene han får sjansen til å dominere.
Hans tolkning av Dracula lander et sted mellom Bela Lugosi og Marilyn Manson, med flosshatt og spisse haitenner som ser ut til å være inspirert av Tod Brownings tapte vampyrfilm «London After Midnight» (1927). Han går full mega-Cage her, med en rolleprestasjon som er like hemningsløst eksentrisk som den er en sann fryd å oppleve. Heldigvis klarer resten av filmen å matche hans energinivå, og iscenesetter noen spektakulært gørrete actionscener som lett tangerer noen av de tidligere «Dracula»-filmene – og legger seg på en linje som minner mye om Peter Jacksons «Braindead».
Slapstick-voldsomhetene hemmes litt av entusiastisk overforbruk av digitale blodsutgytelser, men de syntetiske dataeffektene sørger samtidig for at det er umulig å ta noe av dette seriøst. «Renfield» blir til tider veldig fjollete, men det er øyeblikk her som her som fikk meg til å le høyere og hardere enn jeg har gjort i en kinosal på lenge. Formatet er imidlertid høvelig uambisiøst, med en amputert spilletid på litt over nitti minutter, noe som antyder at regissør Chris McKay måtte begrense seg innenfor rammene av et temmelig stramt budsjett.
Han har en fargerik fortid innen stop-motion-animasjon, og regisserte de oppviglerske seriene «Morel Orel», «Robot Chicken» og «Titan Maximum» før filmdebuten med «Lego Batman-filmen» (McKay er for tiden opptatt med å regissere oppfølgeren «Lego Batman-filmen 2»). Han er dessuten oppført som en av manusforfatterne bak kinoaktuelle «Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves».
Chris McKay fortjener all mulig ære for å gi «Renfield» et personlig særpreg, flere hemningsløst blodige action-sekvenser og han gjør noe skikkelig uforutsigbart med et velbrukt utgangspunkt. Noe som gjør det mye lettere å tilgi at filmen som helhet aldri helt når de høydene man håper på, og ikke gir Nicolas Cage muligheten til å boltre seg like fritt som han fortjener. Men det legger i alle fall forholdende perfekt til rette for en velkommen oppfølger.
