Ikke spør, ikke fortell

---

4

FILM

«The Inspection»

Regi: Elegance Bratton

USA – 2022

---

Distributøren A24 har på kort tid blitt klodens mest pålitelige leverandør av severdige indiefilmer, og «The Inspection» er nok en godbit som fortjener oppmerksomhet. En delvis selvbiografisk beretning basert på regissør/manusforfatter Elegance Bratton egne opplevelser, etter at han som tenåring ble kastet ut hjemmefra av sin mor som straff for å være homoseksuell. Noe som ledet til en tilværelse som hjemløs i nesten ti år, før han lot seg verve inn i det amerikanske marineinfanteriet i et desperat førsøk på å snu om på livssituasjonen sin.

US Marine Corps er ikke tradisjonelt kjent for sin medmenneskelige velvillighet ovenfor LGBQT-medlemmer, og prisvinneren «The Inspection» utspiller seg i en tidsperiode da militærmakten i USA opererte under «Don’t Ask, Don’t Tell». En policy som stadfestet at homofile, bifile og lesbiske kun fikk lov til å tjenestegjøre i militæret hvis de holdt legningen sin hemmelig. Denne praksisen ble avskaffet av Obama-administrasjonen i 2011, selv om flere republikanske presidentkandidater gjorde det til en merkesak å gjeninnføre policyen. På bakgrunn av det kan man lett mistenke at «The Inspection» er et oppgjør med gamle fordommer og et kritisk blikk på militærmaktens lange tradisjoner med å usyneliggjøre homofile soldater. Men ikke helt.

[ Påskens store familiefilm kan ikke beskyldes for å være realistisk ]

Bratton legger ikke skjul på at marineinfanteriet representerte en av hans ytterst få muligheter til å komme seg ut av en håpløs livssituasjon, finne selvtillit, indre styrke og innse sin egen verdi. Han legger samtidig ikke skjul på at det amerikanske militæret opererer i en snodig symbiose mellom det homofobiske og homoerotiske; en machokultur der fordommer og intime vennskap kan komme fra uventede retninger. Så noe mer nyansert, komplisert, personlig og ektefølt enn forventet, som kommer utstyrt med et stemningsfullt musikkspor av Animal Collective (deres første for en spillefilm).

Året er 2005, og Ellis French (Jeremy Pope) sover på et herberge for hjemløse i Trenton, New Jersey. Et tøff tilværelse uten trygge holdepunkter eller fremtidsutsikter. Han oppsøker sin beinharde og bitre mor Inez (Gabrielle Union) som har dekorert veggene i den rotete hybelleiligheten sin med kors og broderte bibelvers. Hun bærer på en sånn forakt for sønnen sin at hun legger ut avispapir i sofaen før han får lov til å sette seg, og fnyser hånlig over at Ellis har kommet for å hente fødselsattesten sin før han verver seg inn i marineinfanteriet. Ikke akkurat en hjertelig gjenforening. Ellis føler at han ikke har noen muligheter igjen, så militærtjenesten er en siste livbøye.

På bussturen til leiren gjør Ellis et iherdig forsøk på å dempe den feminine mimikken, ikke vise noen indikasjoner på at han er en homo. Benekter seg selv for å finne ut hvem han er. Ellis prøver samtidig å skjule at han er så fattig at buksene hans holdes opp med en knytt skolisse. Så fort de er fremme i militærleiren skrikes spørsmålene på rekke og rad i fjeset på de nye rekruttene: «Har du nylig tatt narkotika? Er du en kommunist? Har du noensinne blitt dømt for en forbrytelse? Er du homofil?!». Ellis svarer nei på alle spørsmål (og lyver på minst tre av dem), før han starter et tre måneders hardkjør under ledelse av den nådeløse drillsersjanten Laws (Bookem Woodbine). Alt for å en mulighet til å risikere livet i den evigvarende Afghanistan-krigen, som stadig blafrer på TV-nyhetssendinger i bakgrunnen.

Ellis er fast bestemt på å utmerke seg: trener til han blir skadet og presser seg til det ytterste – men etter å ha fått spontanereksjon i fellesdusjen blir han sirklet inn som en «soper», mishandlet og utstøtt. Gulfkrigveteranen Laws hevder at «vår jobb er ikke å skape marinesoldater, vår jobb er å skape monstre». Og monstre skapes. Laws klarer nesten å drukne Ellis under en svømmeøvelse, og mistenker at han neppe vil overleve rekruttskoletreningen.

Men heller miste livet her eller i krig, enn å dra tilbake og dø på gata. Ellis vinner samtidig respekt for sin evne til å ikke la seg knekke. Får støtte fra flere av rekruttene og den sympatiske sersjanten Rosales (Raúl Castillo), som understreker at «hvis vi kvittet oss med alle homofile i militæret så ville vi ikke ha noe militæret». Det er allikevel mulig at Ellis misforstår hans intensjoner som noe mer enn profesjonell oppmuntring, og utvikler følelser som kan gjøre situasjonen hans enda vanskelige.

[ John Wick 4: Er dette den perfekte actionfilmen? ]

Dette er ikke en utpreget original historie: en «queer»-variant av «En offiser og en gentleman» og den første halvparten av «Full Metal Jacket». Vi har kanskje sett mesteparten av dette før, men innfallsvinkelen føles uansett autentisk og gjennomlevd. Spillefilmdebutanten Elegance Bratton viser seg dessuten å være en begavet regissør, som får veldig bra prestasjoner ut av hele rollelista.

Særlig Gabrielle Union imponerer, og finner kompliserte grånyanser i den religiøse moren til Ellis, basert på Elegance Brattons egen mamma Inell C. Jones. Filmen er dedikert til henne, og historien får en ekstra tyngde hvis man vet at Inell ble drept i en krangel med regissørens halvsøster bare tre dager etter at forproduksjonen av «The Inspection» startet.

[ Engasjert om sosial dumping og skeiv kjærlighet ]