---
5
MUSIKK
Metallica
«72 Seasons»
Blackened Recordings
---
Når Metallica rører på seg er det få i verden som kan matche bandets grandiose ambisjonsnivå. De to neste årene tar de det hele til enda et nytt nivå med en turné som skal krasje i 22 byer med to show på hvert sted. Ingen av kveldene blir like verken når det gjelder låter på spillelista eller oppvarmingsband. Det nærmeste de kommer Norge i første omgang er Göteborg nå i slutten av april, mens København og Helsingfors venter først i 2024. Hvorvidt de legger flere datoer til turneen er fortsatt i det blå. Uansett får alle ta del i «72 Seasons», Metallicas ellevte studioalbum med eget materiale og det første siden «Hardwired … to Self-Destruct» som kom i 2016.
Også her i Norge lanseres albumet med kinoeventet «Metallica: 72 Seasons – Global Premiere» torsdag 13. april, med videoer, eksklusive intervjuer og diverse filmklipp skreddersydd for kinoformatet.
Det går en håndfull år mellom hver gang Metallica går i studio med nye låter. Og mellom hver gang knaker det gjerne i sammenføyningene. De siste sju årene er ikke noe unntak, med vokalist James Hetfield igjen i søkelyset med avbrutte turneer på grunn av behandling for avhengighet og nå sist skilsmisse. Alt og ingenting av dette preger «72 Seasons», et nær 80-minutters, 12 låters beist av et album som kort og godt er Metallica inn til beinet. Bare hør på tittelkuttet, «Sleepwalk My Life Away» og kjernelåten «Lux Æterna». Sistnevnte er albumets korteste, og beste, mens de fleste låtene klokker inn på 6–7 minutter uten nevneverdige pusterom, balladekrøll eller kreative dødpunkter.
Det er et verk som utforsker lyset kontra mørket, og Hetfields tekster bærer preg av en 60 år gammel mann som er i ferd med å forsone seg med sin egen sårbarhet og hvordan oppveksten trolig har preget han. Han framstår fortsatt som metalsjangerens mest macho gitarpåhengte vokalist, men er ikke lenger redd for å vise kortene bak masken. Plateomslaget er betegnende for tematikken, en brent og sprengt barneseng med resten av livet liggende svart og forkullet rundt på signalgul bakgrunn.
Metallica-fans vil finne arkeologiske øyeblikk som setter «72 Seasons» i historisk perspektiv. Ikke minst gjelder dette tittelen, som James Hetfield forklarer med at i løpet av de 18 første årene av livet har du gjennomlevd 72 årstider, og at albumet handler om hvordan man som (godt) voksen bearbeider barndommens opplevelser og de som formet deg. James Hetfield har hatt sine kuler, og de siste ligger på ingen måte langt tilbake i tid. Nå har han igjen kommet ut på den riktige siden, men setninger som «Slip back, narcotic/Blinded by the ashes of the past» på tittelkuttet sier sitt om hvilke krefter som ligger i traumene fra oppveksten.
[ Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Inferno til Øya ]
For Hetfield handler disse om morens død, en svært religiøs kvinne som fornektet vitenskapen og skjermet Hetfield fra leger, medisin og helsevesen under oppveksten og på skolen. Sangen «The God That Failed» fra det «svarte» albumet «Metallica» var første gang Hetfield viste til dette, en reaksjon på morens blinde tro på gudskraften da hun fikk kreft. Hun nektet å la seg behandle, og døde kort tid etter at faren hadde forlatt familien, som Hetfield sang om i «The Unforgiven». Albumtittelen og sangen «72 Seasons» reflekterer disse hendelsene, og får følge av blant annet den tvers gjennom håpefulle, kjappe og nesten poppa «Lux Æterna». På denne synger Hetfield «Cast out the demons that strangle your life / it’s full speed or nothing». Det blir et ekko av den knapt 20 år gamle James Hetfield som på debutalbumet «Kill’em All» utbasunerte rockens evigunge setning «Don’t stop for nothing, it’s full speed or nothing».
Mye svart bek har piplet fram mellom rillene siden den gang. «72 Reasons» er et album for refleksjoner, men ikke ved hjelp av utforskning av sjangeren som Metallica bidro til å endre musikkverdenen med. Det er lenge siden de har vært så «Metallica» som her, gjennomgående solide låter som sitter i hodet ved de første gjennomhøringene og hvor de ikke behøver å oppfinne kruttet på nytt. De er på mange vis tilbake til der de var på 1996-albumet «Load», men noen avstikkere til «St. Anger» og til de klassiske riffene på « … And Justice For All».
[ Utstilling om norsk svartmetall: «Dårlig stemning» på Nasjonalbiblioteket (+) ]
Likevel tar de tenåringen i seg på alvor, følelsen av utilstrekkelighet og utenforskap, som i «Screaming Suicide», en sang hvor Hetfield igjen viser at han ikke skyr unna de vonde temaene. Låten reflekterer innsiktsfullt rundt selvmordstanker og med tekstbrokker som peker mot det farlige selvbedraget om det får kverne rundt for lenge: «Then my voice appears/Teaching you of fears/Are you good enough?/You don’t recognize/Head is full of lies/You should just give up».
Den allerede mye omtalte TikTok-lanserte «If Darkness Had A Son» framstår nå i helheten som en av albumets mest klassiske låter, en lys/mørke-klisjé kjennetegnet med Kirk Hammets instinktive teft for de store riffene, med en liten hommage til Deep Purples Richie Blackmore innimellom det hele. Hetfield snerrer og slurer, og bassist Robert Trujillo og trommis Lars Ulrich banker seg ned gjennom bånnplata og gir gass i retning de episke maratonløpene på «Metallica», albumet som mer enn noe delte fansen mellom de som vil at alt skal høres ut som det beste fra «Master Of Puppets», og de som forelsket seg i låter som «Nothing Else Matters».
[ Lana del Rey utforsker mørket i tunnelen (+) ]
«You Must Burn» er av det blytunge og hoggende slaget som kjennetegner Metallica på sitt mest bluesfriende, hvor Ulrich legger både kraft og presisjon inn i slagene. Låten mangler den lille finishen som skal til for å gjøre den til en livefavoritt, men hvem vet. Arrangementer kan gjøre underverker, og når de midtveis legger et Black Sabbath-stenket teppe under det hele med kan man formelig se stadion gå i knestående. Med anslagsvis 30 låter fordelt på to ulike show under den kommende turneen, er det ikke utenkelig at «72 Seasons»-låter vil spres over begge kveldene.
Om låten som runder av det nye albumet får plass, er usikkert på grunn av lengden. Men i denne sammenhengen er «Inamorata» perfekt, også tematisk. Å leve med forestillingene om hva du ble formet som i ungdommen, gjennomsyrer hele albumet. I denne elleve minutter lange kolossavslutningen synger Hetfield ut om kjærligheten til og den gjensidige avhengigheten av «elendigheten», pakket inn i monumentale riff og sjangerbruer som kjennetegner den nesten militære presisjonen bandet besitter. Det er en låt som understreker at Metallica – i hvert fall for nå – har lagt bak seg behovet for å være kule og innovative. Omregnet til årstider betyr det en ny vår av erkjennelse for bandet, selv om de rent aldersmessig er godt på vei inn i høsten.
Albumet slippes 14. april. Kinoeventet «Metallica: 72 Seasons – Global Premiere» vises på utvalgte kinoer landet over 13. april, i Oslo på Colosseum kino og Odeon.
