Nicolas Cage: The Movie

---

5

FILM

«The Unbearable Weight of Massive Talent»

Regi: Tom Gormican

USA – 2022

---

Det varmer virkelig hjertet å se at vår mann Nicolas Cage endelig har blitt ønsket velkommen inn i mainstream-varmen igjen, etter å ha tilbragt de siste femten årene som kultfigur i skatteeksil. Etter førti år og over hundre filmer var det kanskje bare et tidsspørsmål før Cage endte opp med å spille seg selv, så det er en ekstra fornøyelse at «The Unbearable Wight of Massive Talent» viser seg å være en så underholdende og godhjertet gladfilm. Manuset ble skrevet på eget initiativ av regissør Tom Gormician og kompisen Kevin Etten, begge oppriktige Cage-fans. De puslet med dette prosjektet mest for å more hverandre, uten å seriøst forvente at manuset noensinne ville bli filmatisert. Nicolas Cage er kanskje ikke først og fremst kjent for å være kresen når det gjelder rollevalg, men selv han var skeptisk – og det måtte noen runder med ivrig overtaling for å få ham til å se potensialet i en film der han spiller (en fiktiv utgave) av seg selv.

Tittelen får dette til å høres ut som en Charlie Kaufman-film, men «The Unbearable Weight of Massive Talent» viser seg å være en lystig actionkomedie som entusiastisk hyller karrieren til Nicolas Cage uten å være nevneverdig kritisk til de mer ukonvensjonelle rollevalgene hans. Dette er trolig den mest kommersielle og publikumsvennlige filmen Cage har dukket opp i på flere år (i alle fall hvis vi ser bort fra dataanimasjonene han har stemmelagt), som verken blir en selvdyrkende egotripp eller sklir ut i ren selvparodi.

[ Erlend Ropstads niende album er igjen fullt av sanger som høres ut som om det står om livet (+) ]

Denne utgaven av Nicolas Cage er en tett sammenskrudd, deprimert eksentriker som har nådd bunnen i karrieren og sliter med familielivet. Den irske ekskona Olivia (Sharon Horgan) har for lengst fått nok av Nicks selvopptatthet, og hans forhold til den tenårige datteren Addy (Lili Mo Sheen) er stadig mer distansert. Alt topper seg etter at Nick går glipp av en drømmerolle i et prestisjeprosjekt regissert av David Gordon Green, og avreagerer med alkohol-improvisert pianospill under datterens fødselsdag. Cage vurderer seriøst å legge opp som skuespiller da manageren Richard Flink (Neil Patrick Harris) videreformidler et uvanlig jobbtilbud. En søkkrik, spansk forretningsmann har invitert Nick til sin fødselsdagsfeiring på Mallorca, og tilbyr en million dollar hvis han kaster glans over festen. Mer enn nok til å betale Nicks betydelige hotellregning, og det er jo ikke som om han har noe bedre å finne på. Så Nick Cage drar motvillig til Mallorca, og ønskes hjertelig velkommen av Javi Gutierrez (Pedro Pascal). En overivrig superfan med eget Nicolas Cage-museum i kjelleren, og et filmmanus han håper at Cage vil være interessert i.

[ Filmen om Drillo er et lite mirakel (+) ]

Nick er mest innstilt på å tilbringe tiden med høy promille og mye selvmedlidenhet mens han casher inn pengene, men blir litt sjarmert av den entusiastiske spanjolen. De blir gradvis gode kompiser, mens de tripper på LSD, bytter sko og oppdager magien med «Paddington 2» sammen. I mellomtiden blir Cage kontaktet av CIA-agentene Vivian (Tiffany Haddish) og Martin (Ike Barinholtz), som mistenker at Javi egentlig er en mafia-våpenhandler som akkurat har kidnappet datteren til en prominent politiker. De rekrutterer Nick som undercover-medhjelper, noe som kan plassere både ham og familien i livsfare. Herfra forvandler «The Unbearable Weight of Massive Talent» seg til den typen rett-på-hjemmekino-actionfilm som Cage kunne ha vært troendes til å spille inn for ti, tolv år siden. Pakket inn i flere tykke meta-lag, fullstappet av referanser til hans vidtspennende rulleblad.

Fra tid til annen blir han også hjemsøkt av en ond ånd fra fortiden, i form av en yngre mega-utgave av Nicolas Cage (også han spilt av Cage, under et tykt lag med digital datasminke) - fra «Wild at Heart»-tiden da han var på sitt mest arrogante og påtatt eksentriske (formet etter hans notoriske opptreden på det britiske talkshowet «Wogan» i 1990). Så du skal ikke se helt bort ifra at han benytter sjansen til å gi seg selv et dypt kyss. Alt dette er mye moro for oss som har sett flere Cage-filmer enn det som strengt tatt er mentalt tilrådelig, men en del referanser vil muligens suse under radaren til mer normale publikummere som ikke har et like nært forhold til «The Wicker Man»-memes og obskuriteter som «Finding Tess». Heldigvis fungerer «The Unbearable Weight of Massive Talent» dessuten helt finfint som en godmodig kompiskomedie, og bærer seg bra på den joviale «bromance»-kjemien mellom Cage og Pedro Pascal. Sistnevnte viser seg å være filmens trumfkort, som får en sjelden mulighet til å utfolde sine betydelige komiske talenter.

[ Norske storfilmer kommer tett over sommeren – «Narvik» kan bli utsatt til 2023 (+) ]

Cage er i besittelse av tilstrekkelig selvbevissthet til å kunne gjøgle selvironisk med sin offentlige image, men spiller samtidig en versjon av seg selv som er såpass fjern fra virkeligheten at han kan gjøre en ekte skuespillerprestasjon. Ikke alt fungerer like bra; bifigurene er grådig underutviklet, plottet høvelig forutsigbart og jeg skulle ønske at filmen hadde våget å være litt villere og mer hemningsløs. Som en publikumsvennlig meta-actionkomedie fungerer dette over all forventning, men det er neppe noen overhengende fare for at rollevalgene til Cage vil bli mindre eksentriske og eventyrlystne fremover: han har i kjent stil allerede rukket å fullføre opptakene av flere filmer, inklusive to westerns og en rolle som Dracula i studioproduksjonen «Renfield».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen