«Avatar: The Way of Water»: Et overveldende epos

---

5

FILM

«Avatar: The Way Of The Water»

Regi: James Cameron

USA, 2022

---

Man bør aldri undervurdere James Cameron, som gjentatte ganger har stått på kanten av total katastrofe - bare for å hale seg i land med flere av de mest populære filmene noensinne skapt. Fint få hadde den helt store troen på «Titanic» (1997) eller «Avatar»(2009), men de endte fortsatt opp med å bli de to mest lukrative filmene i verdenshistorien.

Allikevel, selv til Cameron å være er «Avatar: The Way of Water» et risikoprosjekt uten sidestykke. En konstant forsinket oppfølger som til slutt slippes tretten år etter originalen, og på veien har endt opp med å koste så mye å produsere at den angivelig må tjene inn vanvittige tjue milliarder kroner bare for å unngå å bli et tapsprosjekt. Med god margin den dyreste filmen noensinne skapt, og minst to planlagte oppfølgere er allerede ferdig filmet. Så mye står på spill her.

Forgjengeren topper fortsatt listen over tidenes største kassasuksesser (så vel som listen over suksesser for Papyrus-fonten), og var en banebrytende filmopplevelse jeg i sin tid ga en entusiastisk terning-sekser. Men for å være ærlig er det en film jeg ikke har følt noe prekært behov for å gjenoppleve det siste tiåret, som jeg i ettertid har utviklet et temmelig agnostisk forhold til. Neppe bare fordi dette så til de grader er en kinoopplevelse, som ikke lar seg reprodusere hjemme i sofaen uansett hvor diger flatskjerm du måtte ha.

Det er et vidåpent spørsmål om «The Way of Water» vil klare å treffe tidsånden med samme kraft som originalen, men det står i hvert fall ikke på innsatsen til Cameron. Han har skapt nok en overdådig mega-film, som innfrir og overgår alt man måtte ha av forventninger til en «Avatar»-oppfølger. Et overveldende epos på over tre timer, som er i helt sømløs 3D. Det er en stund siden sist vi måtte tre på oss disse plagsomme plastbrillene, men tro meg: «Avatar: The Way of Water» må oppleves på digert IMAX-lerret i alle tre dimensjoner.

Tiden har også passert for våre venner i Pandora. I løpet av det siste tiåret har Jake Sully (Sam Worthington) og Neytiri (Zoe Saldana) økt familien sin med sønnene Neteyam (Jamie Flatters) og Lo’ak (Britain Dalton), yngstedatteren Tuk (Trinity Jo-Li Bliss) og adoptivdatteren Kiri. Sistnevnte er resultatet av en mystisk graviditet av avdøde Dr. Grace Augustine (Sigourney Weaver), og Kiri ser ut til å ha en magisk nærhet til naturkreftene på Pandora.

Det er også litt spesielt av denne tenårige ungjenta portretteres av nå 73 år gamle Sigourney Weaver, som gjør en veldig sympatisk og ektefølt «motion capture»-prestasjon her. Det er naturligvis bare et tidsspørsmål før denne naturskjønne idyllen blir brutalt knust igjen, og de onde menneskene vender tilbake til Pandora. Denne gangen enda tyngre bevæpnet, mer mannsterke og like nådeløse.

[ «Kampen om Narvik»: Nær, eksplosiv og nødvendig (+) ]

Jorden er døende, og generalen Ardmore (Edie Falco) har fått i oppdrag å klargjøre Pandora som en ny koloni for menneskeheten. Men først må de brysomme innfødte «pasifiseres» med stump vold. Jake leder Omaticaya-stammen under en serie stadig mer vågale sabotasjeaksjonen mot kolonimakten, men de kjemper i motbør. Også tilbake er den sosiopatiske hardhausen Miles Quaritch (70-åringen Stephen Lang), som teknisk sett ble drept i første film - men nå gjenoppstår som sin egen klone.

Han er utstyrt med en ungdommelig Avatar-kropp, og leder en tropp med bråkjekke soldater i Oakley-solbriller. Deres oppdrag er å infiltrere Pandora som undercover-Na’vis, og spore opp opprørslederen Jake Sully.

Klone-oberst Quaritch bærer på mye nag mot Sully og Neytiri, som allerede har kverket ham en gang - og han er villig til å gå veldig langt for å få hodet til Jake på et fat. For å beskytte Omaticaya-stammen bestemmer Jake og Neytiri seg for å flykte i dekning med ungeflokken, og søker asyl hos det akvatiske Metkayina-folket – som lever i pakt med sjøkreftene, under ledelse av høvdingen Tonowari (Cliff Curtis) og hans temperamentsfulle kone Ronal (Kate Winslet).

Sully-klanen kan ta seg en pustepause i denne korallrev-oasen, mens de prøver å mestre livet under havflaten. Her kommer James Camerons livslange lidenskap for undervannsverdenen til sin naturlige konklusjon, mens han skaper noen oppriktig vakre øyeblikk. Jeg har stor sans for Cameron, men han ser ut til å være drevet av et behov for å drukne skuespillerne sine - og utsatte dem for livsfarlige situasjoner på settene til «The Abyss» og «Titanic».

[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]

Da sier det jo seg selv at han insisterte på at store deler av «The Way of Water» ble spilt inn under vann, selv om det betød at han måtte finne opp et nytt kamera- og «motion capture»-system for å fange opp disse scenene. Skuespillerne ble utsatt for et hardkjør igjen, mens Kate Winslet (som tidligere sverget på at hun aldri ville jobbe med Cameron etter lidelsene hun ble utsatt for på «Titanic») måtte trene seg opp til å være under vann over sju minutter i strekk under opptakene – og dermed slo verdensrekorden i å holde pusten på film. Gratulerer!

Cameron er definitivt ingen optimist på vegne av menneskeheten, men han har i det minste troen på at det finnes en godhet og skjønnhet som veier opp for all lidelsen og ondskapen. Det er lett å sette pris på at han har brukt så enorme ressurser for å fortelle nok en historie om miljøvern, som bønnfaller oss om å ta bedre vare på skapningene vi deler planeten med. Han gir seg dessuten i kast med å vise konsekvensene av hvalfangst og gjør disse skurkene så hatverdige at det er en sann glede å se dem bli slaktet i finalen.

[ Roar Uthaugs film «Troll» er eventyrlig norsk monsteraction (+) ]

Cameron veksler mellom forskjellige bildehastigheter her, og får det til å fungere på en måte Peter Jackson slett ikke klarte med «The Hobbit». På det tekniske planet får Cameron til ting ingen har gjort før ham: «Avatar: The Way of Water» ser gjennomført fantastisk ut, med design, verdensbygging og dataanimasjon som er helt uovertruffen. Det imponerer på en måte filmtrailere og YouTube-klipp aldri vil være i stand til å formidle.

Som historiefortelling er dette mindre imponerende, og resirkulerer temaer Cameron har utforsket gjentatte ganger tidligere i karrieren. Han prøver å favne bredt og vekke sterke følelser, noe han til gjengjeld lykkes bra med. Min indre kyniker vil himle med øynene over New Age-vås og flosklete fortellerstemme-replikker av typen «Som famille holder Sullys alltid sammen. Det er vår største styrke, og vår største svakhet». Men jevnt over fungerer dette over all forventning som en ren sanseopplevelse, og transporterer oss midlertidig langt bort fra en dritt hverdag med økonomisk krise, politisk vanstyre og ubetalte skattekrav.

[  «Come From Away» er både følesesrik og spektakulær (+) ]

[ Innfører ny røykelov: Forbyr sigaretter på livstid ]