---
5
MUSIKAL
«Come From Away»
Av Irene Sankoff og David Hein
Regi: Markus Virta
Med Elisabeth Rustad, Jon Ketil Johnsen, Kjersti Elvik, Knut Erik Engemoen, Thomas Bipin Olsen, Kristoffer Sagmo, Lykke Kristine Moen, Birgitte Velsvik, Hilde Trætteberg Serkland, Hugo Mikal Skår, Mari Lerberg Fossum, Tormod Løvold
Den Nationale Scene
---
BERGEN (Dagsavisen): Det er når verden ser som svartest ut at mennesker virkelig evner å vise hvilket lys som bor i dem. Det er kort og godt essensen i forestillingen «Come From Away», som nå settes opp på Den Nationale Scene av den svenske regissøren Markus Virta. Nylig var Virta i Norge og Bergen med musikalen «The Assassins», og nå er han tilbake med en ambisiøs og denne gangen svært moderne musikal, med handling hentet fra en nær fortid de fleste av oss kan relatere til. Igjen turnerer han et stort ensemble, hele 12 i tallet, som sammen med orkesteret virkelig får kjørt seg i et virvar av roller og handlingstråder.
Det kan høres ut som en farse, men det er det ikke selv om de mange og raske skiftene er inspirert av komediesjangeren. Snarere dyrker «Come From Away» livsgleden med et av de dystreste baktepper man kan tenke seg. 11. september vil for all overskuelig ettertid være en svart dato. Tre fly ble med vilje styrtet inn i to av USAs viktigste institusjoner, Pentagon og tvillingtårnene World Trade Center. Om bord i et fjerde fly lykkes mannskap og besetning med livet som innsats å forstyrre terroristene i den grad at de ikke nådde sitt mål idet flyet styrtet på et jorde i Pennsylvania. Men hva med alle de andre flyene som var over eller på vei til USA i de uoversiktlige timene da terroralarmen gikk og luftrommet ble stengt? Jo de ble omdirigert, blant annet til Gander.
Hvor sier du? Slå det opp, og du finner et tettsted på Newfoundland i Canada med et innbyggertall på størrelse med Sunndalsøra eller Florø. I løpet av noen timer vokste befolkningen til det dobbelte etter hvert som den ene jumbojeten etter den andre landet på den gamle stripen der flyene i pionertiden stanset på ruten mellom London og New York for å fulle drivstoff. Som det sies i stykket, dette var det første stedet på amerikansk jord at The Beatles satte sine føtter. Men denne dagen i 2001 var naturlig nok verken innbyggerne i Gander eller flypassasjerer forberedt på.
[ Julens fineste trikketur går til Nordpolen (+) ]
Det starter på kafeen, det er første skoledag og lokal busstreik. Småpraten og kjeklingen mellom ordfører, lærere, byens to politikonstabler, kafévert og fagforeningsledere går som normal når noen roper at de må slå på nyhetene. Da har den lokale flygelederen på den søvnige flyplassen allerede fått beskjed. De kan vente storinnrykk. Men først må passasjerene klareres. Er det terrorister om bord i noen av flyene? Hvor skal de bo, har byen mat nok til alle? Hvor lenge skal de være der, og hva skjer i USA? Passasjerene som kommer fra hele verden vet ingenting om det som har skjedd, og forstår lite av at de er satt på bakken i midten av ingenting. De må tilpasse seg den lille småbyens hjertelige tilbud av kost og losji, og frykten skildres dels med humor, dels med en patos som ikke helt er i balanse med resten av forestillingen. Canadiere er veldig like oss nordmenn, heter det gjerne, men de er også amerikanske til fingerspissene når følelser skal formidles. «Come From Away» fordrer derfor at man kjøper underholdningstilnærmingen og de forenklede framstillingene av emosjonelle rundkast.
Det canadiske ekteparet Irene Sankoff og David Hein kommer fra et nyskapende miljø av manusforfattere og komponister som kombinerer klassiske elementer med «fringe»-uttrykkets umiddelbarhet, humor og tempo. De vant en rekke priser i hjemlandet etter premieren på «Come From Away» i 2017, og til Norge kommer stykket som en karusell av en tekst uten nåde, kjapp, poengtert, ordrik og like pasningssikker som landslaget til Brasil. Det er ikke alltid like enkelt for et norsk lokallag å lande mottaket, men det er ingenting å si på innsatsen på DNS eller oversettelsen til Håvard Rem. Tvert imot viser teatret med både valget og gjennomføringen av «Come From Away» at de kanskje er landets mest ambisiøse og risikovillige musikalscene for øyeblikket.
[ Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker er en sterk opplevelse av tekst og tematikk (+) ]
Selv om mye er gitt på forhånd av handling, musikk og til en viss grad scenografi (Stine Martinsen), setter det kunstneriske laget, ensemblet og musikerne ledet av Helge Lilletvedt sitt eget bumerke på framføringen. Scenen er ganske tom bortsett fra knugede «trestammer» på siden og i bakgrunnen, og kun kostymene og et sett med stoler brukes til å skape illusjonen av møtet mellom de fastboende og de langveisfarende. Det føles enkelt, men kler de hyppige skiftene.
Det er en formidabel timing på scenen, med koreografert stollek, humor, punch og litt sødme. Kanskje litt for lite, men det handler mest om balanse og et heltent ensemble som ikke helt finner tid til å trekke den forløsende pusten. Oppspilt ja, men aldri oppjaget, selv om konsekvensen er at noe av dialogen slukes og ordene i hvert fall på premieren forsvinner i de kjappe skiftene. Her er det heller ikke mye rom for publikum til å trekke pusten, langt mindre finne pauser til å applaudere de enkelte sangene og prestasjonene underveis, noe som er en god ting for oss som er litt allergiske mot den slags.
[ «De ti bud» er en teaterreise verdt (+) ]
Likevel skaper noen av prestasjonene, som Elisabeth Rustad i rollen som (blant annet) den første flykapteinen i United Airlines eller Birgitte Velsvik som moren til en brannmann på Manhattan som hun ikke får kontakt med, naturlige publikumsovasjoner uansett. Det samme gjør Jon Ketil Johnsen og Kjersti Elvik i rollene som Nick og Diane, to eldre, ensomme og litt forknytte personer som knytter bånd i disse kaotiske dagene. Knut Erik Engemoen og Thomas Bipin Olsen er også formidable i mange roller, og som homofilt par. Det samme kan sies om Kristoffer Sagmo Aalberg i den kanskje fremste fortellerrollen, som blant andre byens ordfører. Lykke Kristine Moen binder så det hele fint og energisk sammen i rollen som den ferske TV-reporteren. Kort sagt, i denne kjeden er det ingen svake ledd, og det virkelig virtuose ligger i de store og omfattende «møljescenene».
Under det hele ligger situasjoner og ikke minst mennesker fra virkeligheten som en bankende puls, et sujett fra samtaler musikalskaperne har gjort både i Gander og med folk som strandet der. «Come From Away» bærer da også mer preg av historiefortelling, med skiftende fortellerstemmer, enn av en musikal av det slaget der sangene bærer hele handlingen. Her blir de gode sangnumrene heller en støtte oppunder helheten, hvor irsk folkemusikk bryner seg mot musikalske uttrykk hentet fra passasjerenes opprinnelsessted, enten det er Nord-Afrika, Asia eller Europa. På et tidspunkt brytes også veggen mellom ensemblet og det viltre orkesteret som kanskje blir i overkant premierelammet av situasjonen når de må forlate orkestergraven.
«Come From Away» handler om disse kaotiske døgnene da innbyggerne i en liten by åpnet både armer og dører for tusenvis av fremmede i en på alle vis uavklart situasjon. «Come From Away» er nok glansbildet av denne dugnadsinnsatsen der vennskap oppsto, og kjærlighet, men også brudd og ikke minst en større erkjennelse av at ulikhetene blant oss ikke er så store når det kommer til stykket. Etterspillet handler om minnene, takknemmeligheten og muligheten til å frivillig vende tilbake til en liten by med innbyggere som for alltid vil være preget av det som skjedde. Det helhjertede ensemblet veier opp for at det rister og slår litt underveis.
